Endelig, endelig, etter 48 år er Besseggløpet tilbake! Det er jo ren nostalgi – og til stor glede for oss som liker å løpe både opp- og nedover.

Av Gerard Cornelissen

For meg var det dobbel nostalgi fordi nettopp Besseggen var dekoren for den første fjellturen med min kjære Meike, helt tilbake i 1995, med superdårlig studentutstyr og masse regn og vind. Ingen bra kombinasjon. Men forholdet holdt også under slike forhold, og nå var jeg tilbake for en litt raskere tur over Eggen enn for 16 år siden.

En som hadde en utrolig rask tur for 48 år siden var Reidar Andreassen som løp hele veien fra Memurubu til Gjendesheim på 1.16.48. Det er over fire ganger raskere enn DNT sine turtider (som vi på ingen måte klarte med 25 kg søkkvått tøy på ryggen i 1995!). Det var spennende å se om denne rekorden skulle slås i år, og særlig Øystein Sylta og en 28-og-noe-på-mila-eritreer skulle prøve seg på rekorden og tilhørende (sett med mine baneløperøyne overdrevent store) pengesekk.

Jeg selv hadde helt andre bekymringer på forhånd, og disse gjaldt særlig det uvanlig sterke kvinnefeltet. Jeg er helt for emansipering, men synes det er ganske forferdelig å tape mot en kvinne. I min ”glanstid” var det ikke så stor grunn til slike bekymringer med perser på 400 m hekk og 800 m under kvinneverdensrekordene, men siden Tryvann Opp 2005 har ting snudd seg. Der fikk jeg, med god margin, bank av Kirsten Marathon Melkevik. På Besseggen-løpsdagen ble jeg personlig veldig glad for å se denne blide damen ved starten på Memurubu, men sportslig sett gav det bange anelser – med dårlig egen form og en stor flokk kvinnelige ulver med ovennevnte Kirsten i spissen samt kjempesprekinger som Kjersti Karoline Danielsen og Tuva Toftdahl Staver.

Fortjent ros

Uansett, på en slik dag skulle det vise seg at det ikke var noen fordel å være født i Nederland. Men la oss starte med starten. Den foregikk fint og disiplinert, og arrangørene fortjener ros, ikke bare for det, men for hele arrangementet. Fylket og kommunen hadde satt opp fryktelig strenge krav til løpet som jo gikk i ulendt terreng i Norges fremste nasjonalpark. Blant kravene var det å ha Røde Kors-folk ved hvert ulendt parti, samt forbud mot å markere løypa i det hele tatt. Dette siste skulle få ganske store følger…

Ganske snart etter start opparbeidet vi oss en flott utsikt over spennende Gjende, og været var mot all forventning med oss med 6 grader og nesten ikke regn. Det må ha vært et veldig fint skue å se en lang orm av mennesker snegle seg opp de første motbakkene. Selv så jeg fem-seks gutter foran meg, blant dem en med mørk hud og veldig lite klær på, som etter hvert tok teten. Det gikk egentlig ikke så verst for meg selv, og jeg var nokså stolt over at denne nederlenderen passerte som nummer fem på det første høye punktet på 1500 moh.

Egentlig trodde jeg på forhånd at jeg var ganske god til å løpe utfor. Men så fort vi skulle litt ned, kom mannen bak meg, Gjermund Noskar, forbi i rasende fart. Han kastet seg nedover og bare forsvant i tåken! Den lå ganske tett, og det var av og til forbausende vanskelig å orientere seg. Men da så jeg teltstedet vårt fra 1995, og Gjende vistes igjen gjennom skyene – jeg var likevel på riktig vei!

Det neste høye punktet på 1600 m ble passert, og på turen ned til Bessvatnet på 1373 m, spratt en annen gutt, Håvard Lucasen fra Ås, fort forbi. Men hva var det? Kvinnelig pust i nakken! Snart kom Tuva Toftdal, som til min lille forundring var en god del foran både Kirsten og Kjersti, fykende forbi. Og det var helt utrolig hvordan hun løp nedover, som om det var slett asfalt under føttene! Jeg kan imidlertid forsikre dere om at det var alt annet enn asfalt på denne biten – det var masser av rullende, glatte, slemme, irriterende stein på bakken.

Over eggen

Etter Bessvatnet går det kjempebratt 400 m opp på selveste Besseggen. Eggen var omtrent tre ganger brattere enn jeg husket fra 1995 – for en morsom klyving dette var! Utsikten var finere enn ventet – det er ingen overraskelse at så mange vil gjøre denne turen med grønne Gjende og (i dag) gråe Bessvatn på hver sin side.

Tuva og jeg jobbet side om side oppover hele eggen, og jeg var iherdig med å fortelle turgåerne at dette var Tuva som var i ferd med å gjøre den raskeste kvinnelige Besseggturen noensinne! Vi fikk ganske mye heiing (til å være i Norge, da) på den måten. Vi tok til og med igjen Håvard Lucasen, og jeg fortalte ham at han skjenket meg en stor glede ved å la meg komme forbi en gang til.

Snart nådde vi imidlertid toppen på 1743 m, og i utforbakkene var det en ren fryd å se på den fenomenale utforteknikken som særlig Tuva viste. Jeg innså at jeg virkelig er født i feil land! Dette var så morsomt, men jeg kunne rett og slett ikke løpe fortere! Etter en nydelig, lang utfortur kom jeg meg kjempefornøyd ned til mål på 1.37 som nummer åtte totalt og 2 minutter bak Tuva som hadde slått damerekorden og nå kan kjøpe sko resten av livet for premiepengene.

Skummel spurtduell

Øystein Sylta hadde klart å sprinte fra Ola Hovdenak på de siste meterne i noe som må ha vært en av de skumleste spurtduellene, i full utforbakke. Sverre Slethaug ble nummer tre, halvminuttet bak, og han vant prisen for de største sårene på beina.

Løyperekorden ble imidlertid stående som varden på toppen av Besseggen. De bommet på den med hele seks minutter, noe som viser hvor legendarisk den rekorden faktisk er. Jeg stemmer for en statue av rekordinnehaveren Reidar Andreassen ved Gjendesheim!

Men hvor var mannen fra Eritrea blitt av? Han var borte, kledd i bare shorts og singlet, og ble det i nesten to timer til! Heldigvis ble han etter hvert funnet på stien til Bessheim. Han hadde i tetposisjon gått seg vill på den umarkerte løypa og selvsagt ikke forstått et ord av alle forklaringene som ble gitt på forhånd. Stakkars, mannen var helt i sjokk og kunne bare gråte i dusjen.

Jeg tenkte at alle burde være glade for at han overlevde episoden. Det er fort gjort å bli nedkjølt når en er tynnkledd i fjellet, men heldigvis var det bare svak vind og bittelitt regn. Uansett var det skummelt å se hvordan en så liten tabbe som å ikke ha løypevakt i dette stikrysset, nesten fikk dramatiske følger.

Men dette var også den eneste lille flekken på et ellers veldig morsomt og plettfritt arrangement der de fleste unngikk store skader. Jeg synes i all fall at det var forfriskende ikke bare å løpe motbakken, men hele fjellstien, som fjelløping opprinnelig var ment å være i for eksempel England. Vi får virkelig håpe at dette fantastiske løpet er tilbake for godt!

 

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.5
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)