Grete Waitz og Sentrumsløpet
Først noen ord om Grete Waitz som etter mange års kamp måtte gi tapt for kreften. Grete var og vil fortsette å være en stor inspirator for alle som elsker løping. Etter å ha sett TV-programmet om henne slår det meg at det ikke finnes så mange personer som henne. Det å være ydmyk er ikke alltid så lett, men for henne var det en selvfølge.
Det er trist å vite at hun ikke er blant oss lenger. Dette er en påminnelse for oss alle om at livet ikke er forutsigbart. Takk Grete, for at du har vist så mange av oss at løping er for alle. Du vil være i våre tanker når vi er ute og løper.
Nervøsitet og spenning Jeg skrev i forrige leder at jeg var veldig spent foran årets Sentrumsløp. Ville den lett aldrende presidenten enda en gang klare å komme under 40 minutter? Det tok en del år i min første ungdom før jeg for første gang klarte å bryte 40-minuttersgrensa, men siden har jeg klart det hver gang. Og nå har jeg løpt Sentrumsløpet rundt 25 ganger.
I fjor var det nære på at jeg kom på feil side av 40-minuttersgrensa. Likevel hadde jeg et godt håp om å komme under 40 også i år, men man vet jo aldri! Prestasjonsangst er noe jeg har mye av sånn på denne tiden hvert år. Magen er liksom ikke helt god før jeg er i mål. Og dagen før så føler jeg meg så dårlig at det å løpe 10 km virker helt umulig.
Da hjelper det litt å stå på Kondis-stand og snakke med løpere i alle fasonger og aldre. Alle har forskjellige utgangspunkt, alle har forskjellige mål, men alle er på hver sin måte like engasjerte. En av mine ”spinningelever” på treningssenteret løp for første gang som et ledd i en plan fram mot en halvmaraton i Seattle om ikke så lenge. Hun har fulgt planen i hele vinter. Jeg gleder meg til å høre hennes rapport på neste spinningtime. Jeg vet at hun fullførte, og vi har helt sikkert hatt mange av de samme tankene underveis. Både de positive og negative.
Nådde målet Uansett så var Oslo den 7. mai et flott sted for gateløp med en varme som selv blaserte feriesteder lenger sør i Europa kunne misunne oss. At nesten 6200 gjennomførte løpet er også veldig bra. Blant disse var undertegnede, og tiden ble 39.10! Den er jeg strålende fornøyd med. Kanskje kunne jeg ha løpt enda litt fortere, men det er alltid lett å være etterpåklok.
Jeg skylder på nervøsitet. For det er slitsomt å vite at man må prestere. Jeg tenkte på det underveis: Hadde jeg blitt skuffet om tiden ble over 40 minutter? Hadde jeg hatt noen grunn til å syte hvis det hadde skjedd? NEI, er svaret. Og det kan jeg stå for. Man er uansett ikke noe bedre enn det man presterer der og da.
Likevel innrømmer jeg glatt at jeg allerede har begynt å tenke på Sentrumsløpet 2012, og om jeg enda en gang kan bryte 40-minuttersgrensen. Heldigvis observerer jeg at det finnes løpere som er mer furet og værbitt enn meg, og som fortsatt løper som de gjorde for 20 år siden.
Samtidig må jeg også huske på at livet ikke er forutsigbart. Livet kan være sårbart! Det gjelder å leve i nuet og glede seg over de små tingene. Glede seg over å kjenne at kroppen lever og fungerer. Husk at tiden bare er tall. Og at noen dager er bedre enn andre.
Jeg har kost meg på racersykkel i dag i godt selskap med en god kamerat. Da er livet herlig og hjerneaktiviteten til tider ganske beskjeden. Men det gjør godt uansett!
Og tutingen fra bilistene brydde jeg meg ikke det minste om …
Tim Bennett KONDIS-president
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.4
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
