Bilde av Ola etter målgang med søstrene Marina Sugiyama og Haruna Sugiyama
Tokyo Marathon 2014 – The day we unite
Trukket ut for tredje år på rad
I slutten av september 2013 kom mailen jeg hadde ventet på: For tredje året på rad var jeg så heldig å ha blitt trukket ut som deltager til Tokyo Marathon 23. februar 2014. Nåløyet for å få fingrene i et startnummer er trangt, og kun ca. 10 % av de som kaster seg inn i lotteriet står igjen med ett av vinnerloddene. Å bli premiert med en CD i lykkehjulet på Momarkede i august har med andre ord omtrent samme odds.
Jeg har dog en mistanke om at jeg som utlending har lodd i en annen kurv enn de fra «soloppgangens land», - store maraton liker jo å skilte med flest mulige nasjoner og et visst internasjonalt tilsig. Sannsynlighetene for å bli trukket ut tre år på rad er jo ikke så stor.
Kanskje 3:25...?
Med tilsammen 36 000 startlisenser kan en selv få gjenoppfriske mattekunnskapene fra ungdomskolen og regne ut hvor mange som sitter hjemme med kryssede fingre. Interessen for løpet er mildt sagt enorm. For min egen del gikk fjorårets planlagte tur fløyten pga skade, slik at dette skulle bli min andre deltagelse her i det som ofte er regna som verdens største by. I 2012 var nok grunntreninga i større grad på plass enn nå, og jeg kom meg den gang gjennom på en tid rundt 3.20. Med et skrått tilbakeblikk på oppladningen (skippertak metoden) til årets løp måtte jeg nok i utgangspunktet si meg fornøyd med en tid rundt 3.25.
Det var den gang...
I Japan og Tokyo var jeg med tre kamerater for første gang tilbake i 2008. Den gang løp jeg ikke maraton der, men opplegget hadde absolutt trekk av utholdenhet i seg, bare på en litt annen måte. Dette var mens en enda var i 20-årene, - en tid man levde litt mindre asketisk og var litt mer på hugget etter «utsvevende» forlystelser. Uten å utdype med detaljer kan jeg si at det gikk 50 strake timer fra jeg stod opp i Norge til jeg la meg på en dorm på et backpacker hostel i Asakusa delen av Tokyo. Tre dager etterpå løp jeg Seoul marathon i Sør-Korea. Det var den gang og ikke nå, som man sier.
Søndag 16. februar satte jeg meg altså i bevegelse mot Japan for tredje gang. Som i 2012 reiset jeg over alene. Valget falt på Aeroflot(!) med reiserute Gardermoen-Moskva-Tokyo. Tidsforskjellen til Japan er på åtte timer, så det er fornuftig å ha en del dager med tilvenning i forkant før en kraftanstrengelse som jo utgjør bunnlinja i et maratonløp. Med en viss erfaring av hva jeg hadde i vente landet jeg på Narita Airport lokal tid rundt klokken 12.00 på formiddagen mandag 17. feb.
Minibankutfordrig
Det første jeg var klar over er at det ikke nødvendigvis er slik at alle minibanker aksepterer et ellers normalt fungerende Visa bankort, - for to år siden måtte jeg veksle inn Euro på flyplassen da jeg ikke klarte å finne en eneste bankterminal som ville la meg få ut japanske YEN, som jeg trenge til togbillett inn til byen. Jeg lærte da etterhvert at minibanker i Seven-Eleven kioskene/Brustadbuene stort sett var til å stole på i forhold til uttak av penger. I år stilte jeg derfor forberedt med en seddelbunke med YEN tilsvarende 2000 NOK allerede ved ankomst.
Jeg tok et semi expresstog in til Nippori som er det første område av Tokyo en kommer til. Nippori er et greit utgangspunkt, et forholdsvis rolig område og et knutepunkt for kollektivtransporten i byen. Jeg booket meg in på ett knøttlite kott på Tokiwa hotel for den første natten. På kvelden var det på tide å riste liv i skroget, og jeg tok meg en joggetur (som ble noe lenger enn planlagt grunnet feilløping og manglende stedsans) mot Ueno og noen runder i parken der, før jeg stuptrøtt og groggy kom meg til sengs innenfor det en mor ville definert som anstendig leggetid.
Lunch i Kita-Kamura på tradisjonelt japansk vis sittende på gulvet. Ola og Marina.
Ola og Marina Sugiyama i Kita- Kamura (Kita= nord). Engaku-ji tempelområdet fra helt tilbake til 1282. I dag brukt som treningscamp for Zen- Buddisme.
Marina
Nå ville det være litt råflott å reise helt til Tokyo bare for å løpe maraton. Jeg skulle derfor også treffe ei japansk venninne, Marina Sugiyama, som var utvekslingsstudent ved universitet i Oslo for noen år siden, hvis bekjentskap stammer fra denne begivenhet. Avtalen var å møte henne og moren hennes (som jeg også tidligere har møtt både i Oslo og i Shizouka, - den japanske byen de kommer fra) i Kamakura om morgenen tirsdag 18 feb, - ca. en time med tog sør for Tokyo. Kamakura er et svært interessant kulturhistorisk sted/område.
Den verdenskjente " Shibuya crossing". Det sies at under de travleste tidene på døgnet passerer over 1000 mennesker hver gang lyset skifter fra rødt til grønt.
Turist i Tokyo
Etter en lang og svært hyggelig gjenforeningsdag på historisk grunn tar jeg kveldstoget opp igjen til Tokyo hvor jeg har bytte over til Hotel Mystays (fortsatt i Nippori), hvorpå jeg sovner omtrent umiddelbart etter ankomst ved 22.00 tida. Onsdag morgen var det på tide å forflytte seg til en litt mer sentral del av byen, og jeg har forhåndsbestilt 2 netter på et hostel i Jimbocho (rett nord for keiserpalasset). Etter innsjekking dropper jeg bagasjen og setter kursen for Roppongi Hills med besøk på The National art center. Derfra fortsetter jeg en kort spasertur over til Mori art museum som ligger i 52. etasje av Mori Tower. Her er det fortiden er en spesial utstilling om Andy Warhol. Seint på kvelden rekker jeg løpetur rundt parken til keiserpalasset og det slår meg at det virkelig haster med å komme form til maratonløpet. Sovner relativt seint, mye grunnet snorkemitraljøsa til personen i naborommet. (Billighoteller synes det er bortkasta å bruke penger på lydisolering mellom rommene).
Torsdag kom jeg meg ikke opp før nærmere 11. Jeg brukte litt tid i de mange spennende antikvariatene/ bokbutikkene i strøket rundt Jimbocho. De velbrukte japanske Playboybladene fra 1960-tallet lot jeg ligge, men jeg sikret meg de offisielle programmene i innbundet format fra både De olympiske vinterlekene i Sapporo fra 1972 og fra Sommer OL i Tokyo fra 1964 for en relativ billig penge.
En nørdegreie
Prosjekt nummer to for dagen var å finne lokalene til en av mine favoritt forfattere, Haruki Murakamis gamle jazzklubb. Det eneste jeg vet er at han drev en jazzcafe i Tokyo til ut på 80-tallet under navnet «Peter Cat». Det er bemerkelsesverdig lite informasjon å finne selv på internett, men jeg finner etter hvert en skisse med et bilde og en forklaring på at lokalet skal ligge i nærheten av Sendagaya stasjon. Ok! Jeg kommer meg ut dit og starter jakten. Jeg tråler litt rundt i gatene der jeg mener det skal ligge etter karthusken (ord lånt fra orienteringsporten), men finner ingenting. Jeg tenker som så at menneskene i området må vite noe, og går inn i et apotek og spør. Ingen her kjenner til det, men den ene unge ekspeditøren kaster seg over internett og tar over søket for meg. Etter en del diskusjon på japansk som foregår over mitt hode er det en som mener å vite hvor det er. Selveste doktoren trer frem fra kulissene, han fyrer opp bilen og ber meg hoppe inn. Og helt riktig to kvartaler bortenfor er vi på rett plass. I Murakamis gamle losje er det nå en italiensk restaurant, og jeg spanderer et glass rødvin på meg selv i en lett romantisk sinnsstemning, samtidig som jeg innser at dette var en nørdegreie. Hehe. Kvelden videre gikk med til rangling i Harajuku og Shibuya der den ungdommelige energien aldri tar slutt.
Bilde av løpere på vei til startområdet
Expo - svære greier
Dagen etter var det allerede blitt fredag og tid for Expo og henting av startnummer. Aller først var det nytt hotelbytte. Under pakking fant jeg ut at jeg manglet jakka mi, hvor passet liksom skulle ligge trygt i innerlomma. Det ble et par stygge gloser før jeg med rasjonell tenkning kom frem til at jeg måtte ha glemt den over en stol nede i resepsjonsområdet kvelden før. Lettelsen var relativt stor da dama i skranken fiska fram jakka under disken noen minutter senere. Jeg forflyttet meg videre opp til Ikebukuro hvor jeg bodde de tre siste nettene av turen. Her hadde jeg tilhold også i 2012. Beliggenheten er strategisk i forhold til maratonets start ved Shinjuku. (6 minutter med Yamanote line) og med tanke på t-bane tilbake fra målområde, - en kan ta t-banen, Yurakucho line, med kun ett bytte. Expo befant seg i målområde ved Tokyo Big Sight,- et enormt messeområde østover på andre siden av Tokyo bay.
Det tar ca. 40 minutter med t-banen med ett bytte fra Ikebukuro, som på mange måter ligger i andre enden av byen i det nord-vestre hjørnet. Expo består her som i de fleste svære maraton av høyt trøkk og solid salgspress. Alt var svært godt organisert, i Japan råder ikke tilfeldighetene, her er det meste på stell. Jeg hadde ellers ikke noen store planer for dagen, så jeg ble hengende rundt i noen timer før jeg tok t-banen tilbake. Kvelden gikk med uten de store utskeielsene.
Dagen før dagen
Lørdag, dagen før løpet var planen egentlig å ta det veldig rolig. For å få litt avveksling tok jeg en formiddagstur til Ueno og besøkte Claud Monet spesialutstilling på The National Museum of Western Art. Kunst er for meg en flott måte å koble av på. På vei tilbake handlet jeg inn joggesko, som jeg innvia i maratonløpet dagene etter, i visshet at jeg med overlegg brøyt den hellige regelen om at joggesko skal løpes inn før konkurranse. Etter klokken 15.00 var jeg i grunnen svært inaktivt, og gjorde de siste forberedelsene. (Pizza er blant annet obligatorisk som kveldsmat før maraton).
Løpsdagen
Søndag var det klart for selve løpet. Tokyo Marathon har forholdsvis få årrringer å fremvise under barken, åretes arrangement var bare det 8. i rekken (første gang avholdt i 2007). Starten foregikk ved Tokyo Metropolitan Government building (Shinjuku) og konfettikanonene sendte løperne i vei presis klokken 09:10. Selv stod jeg opp litt over klokken 06.00 og fikk i meg næring gjennom noen riskaker og diverse gels og næringsdrikker. Kom meg til startområdet litt før klokken 08.00. Alltid greit å beregne litt god tid. Opplegg med merking og avlevering av bagasje gikk helt smertefritt, og vi ble slusa inn i startbåsene ca 45 minutter før start. Løpsforholdene var glimrende, og det holdt med en shorts og en lang trøye på overkroppen.
3:24:01
Selv om jeg visste at det fysiske grunnlaget kunne vært bedre (det kan det vel alltid? Jeg definerer meg selv som en hobbyløper) følte jeg meg mentalt godt forberedt, og var klar for å takle de utfordringene som alltid kommer på et eller annet punkt under et maraton. Jeg følte også at løpet gikk «som en drøm» der jeg var positiv og offensiv hele veien, og jeg var derfor meget fornøyd med gjennomføringa da jeg «spurta» mot mål og inn på tiden 3.24.01. Jeg løp i Norway drakt og fikk mye positiv respons fra de mange ti-tusener som stod langs løypa. Jeg kom også i snakka med et par svensker underveis. Andre nordmenn så jeg ikke, men jeg regner med at det var en håndfull, fikk jo med meg at det var en som løp veldig bra!
Ola's tre japanske supportere!
Egne supportere
Jeg hadde også min egen lille supportergjeng på tre japanere, den tidligere nevnte Marina, hennes søster og en gutt som heter Rempei som også har studert i Oslo. Med norsk flagg heiet de meg frem fra tribunen rett før mål, dessverre var jeg så fokusert at jeg ikke fikk det med meg. Jeg var den første til å beklage dette da vi møttes etter målgang.
Jeg må si at Tokyo Marathon var et fantastisk godt arrangement, det organisatoriske var profesjonelt til fingerspissene, stemninga langs løypa var gedigen og blant løperne var det mange som stilte i ulike typer kostymer. Her var Super Mario Bros, Batman, forretningsherren i dress og min suverene favoritt: Mannen som løp i Hawaii shorts og sandaler medbringende et surfebrett under armen! Tenk om vi kunne fått til mer av dette i det litt trege/seriøse Norge! Etter målgang bar det i vei tilbake til hotellet med mine venner, og etter en rask dusj var det ut for å stabilisere kaloritapet i form av syke mengder med sushi og et par velfortjente øl. På kvelden reiste de andre hjem hver til sitt (Nagano og Shizouka) og jeg avslutta kvelden med Ishockeyfinalen i OL på tven på hotellrommet.
Etter løpet var det klart for syke mengder med sushi og et par velfortjente øl!
Hjemreise
Dagen etter var det klart for hjemreise fra Narita klokken 13.05.Avgang fra hotellet ble satt til klokka 08.00. Skeptisk var ordet med tanke på Yamanote line i rushtida med en svær bag på ryggen og to håndholdte kolli,- snakker her trossalt om den mest berykta linja hvor man kan more seg med youtubesnutter der togpersonell har jobben med å pushe folk in for å få igjen dørene. For å angi en dimensjon på forholdene kan jeg nevne at Ikebukuro stasjon har 43 ulike utganger! Heldigvis kjørte jeg i motsatt retning av det verste trøkket, så det gikk helt fint.
I år gikk alt smertefritt
Klok av nesten skader beregna jeg ekstremt god tid til Narita. I 2008 var vi tre og trodde vi hadde god tid. Bare så synd at vi satte oss på et tog som viste seg å være en super melkerute, og ikke var noen av oss heller i stand til å huske at det var såååå langt ut til flyplassen. Den gang hadde reisefølget to ulike fly tilbake, og da toget omsider tøffa in på plattformen var det 45 minutter til kompanjongens fly skulle være i lufta. På en av verdens største flyplasser er det i knappeste laget med tid, og jeg skal innrømme at jeg ikke helt hadde troa da jeg så gutten med steinansiktet, svett i panna, forsvant nedover perrongen i Usain Bolt klyv og 20 kilo i en sekk på ryggen. Det er til dags dato fortsatt et mysterium hvordan han klarte det. (Det går rykter om spesielt tilrettelagt expressforsering av både innsjekking og tollkontroll).
Kløning nummer to var i 2012. Da hadde jeg god tid, men kom i skade for å sette meg på feil tog. Lettere panikkslagen var den en fyr som forklarte meg på gebrokken engelsk at jeg måtte gå av på en stasjon og bytte over til riktig tog der. Å begynne å rote med sånne ting i Japan er ikke særlig lurt, det vet alle som har vært der. For å komplettere det hele klarte jeg å gå av på feil terminal da jeg omsider kom meg til flyplassen. Jeg rodde det heldigvis i land. I 2014 derimot gikk alt smertefritt og jeg var på flyplassen hele tre og en halv time før avgang.
Chuck Norris never ran a marathon!
-Skage
