Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.2
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)

 

Det som gjorde at mennesket ble menneske, er ifølge Tim Noakes evnen til å kunne løpe langt i varmen. 

Av Runar Gilberg

- For å kunne overleve på Afrikas hete savanne, var løpeferdigheter et must. Skulle våre forfedre skaffe seg animalsk protein uten avansert redskap, gjaldt det å kunne løpe antilopene i senk. For ikke sjøl å bli spist av løver og andre rovdyr, gjaldt det å kunne løpe langt midt på dagen mens løvene dormet i skyggen, forklarer Noakes i sitt foredrag under ultraseminaret i Stockholm.  

- Mennesket utvikla dermed evnen til å svette. Den gode temperaturreguleringen gjorde at vi kunne løpe lenger enn antilopene, som til slutt kollapset av overoppheting og utmattelse. Fremdeles er dette en form for jakt som blir drevet av stammer i Kalahari-ørkenen.  Tim Noakes hevder at denne evnen har satt sitt preg på oss som art. Vi er ikke gode sprintere sammenlikna med de raskeste dyrene, men vi kommer veldig til vår rett når distansene blir lange. 

- Svetteferdighetene våre er unike. Men siden det ikke var utplassert drikkeflasker for annenhver kilometer på savannen, utviklet vi også evnen til å kunne løpe langt med tap av væske – uten å ta skade av det. Vi ble ”delayed drinkers” som kunne fylle opp det tapte i etterkant. Even til å ta vare på saltet i kroppen ble også godt utvikla. 

Maraton uten drikke
Opp gjennom idrettshistorien har drikkerådene variert veldig. Tim Noakes forteller om en rekke gode løpere som har fullført maraton uten å drikke i det hele tatt. Jim Peters, som i 1954 satte verdensrekord med tida 2.17.39, kom i 1957 med dette rådet: ”I et maratonløp er det ikke nødvendig å innta noe mat, og en bør anstrenge seg for å fullføre uten å drikke, for i det øyeblikket en spiser eller drikker, vil en nesten alltid føle noe ubehag.”Emil Zatopek ble olympisk maratonmester i 1952, uten å drikke. Abebe Bikila drakk heller ikke da han tok OL-gull i 1960 og 1964. Ron Hill gjorde det samme – og gikk ned 3,9 prosent i vekt – da han løp maraton på 2.09.28 i 1970. Jackie Mekler som vant det 90 km lange Comrades fem ganger i perioden fra 1945 til 1969 uttalte i 1991: ”Å kunne fullføre en maraton uten noe inntak av væske, ble sett på som det ultimale mål for løpere flest – og en test på hvor godt trent de var.” Syklisten Tom Simpson mente i 1967 at fire små flasker med drikke holdt til en lang etappe i Tour du France. 

Undersøkelser
I en studie som ble gjort av maratonløpere i Witney Road Runners Marathon i Oxford i 1967, viste det seg at de som løp fortest, gikk ned mest i vekt. Vinneren mista 5,5 kg mens andre-, tredje- og fjerdemann gikk ned henholdsvis 4, 3,5 og 5 kg. Det gjennomsnittlige vekttapet lå på 3 kg, og bare en løper hadde gått ned mindre enn 1 kg. I den samme undersøkelsen ble også kroppstemperaturen målt, og de raskeste løperne hadde høyest temperatur med mellom 40 og 41 grader. Her lå snittet på ca. 39 grader. I 1969 ble det så gjort en undersøkelse i et 32 km langt gateløp som også viste en sammenheng mellom dehydrering og økt kroppstemperatur. Forskerne konkluderte med at det var farlig å bli dehydrert for da ville kroppstemperaturen stige, og en kunne få heteslag. Det de imidlertid overså, var at de to raskeste i løpet ble målt med klart høyest kroppstemperatur. 

- Dessverre publiserte de artikkelen under overskriften ”Faren ved utilstrekkelig væskeinntak under maratonløping” og ikke ”Bemerkelsesverdig utholdenhet av 32-kilometersløpere – uten skadelige effekter av betydelig dehydrering” – noe de kunne ha gjort, sier Noakes. 

Sponsa forskning 
Siden kom forskere sponsa av sportsdrikkeindustrien på banen. Løpere ble i enkelte konkurranser utrusta med startnumre med følgende tekst: ”Undersøkelser viser at kroppen din trenger minst 1,2 liter væske i timen, ellers kan prestasjonen bli skadelidende.”

- I løpet av de siste 24 åra har Gatorade og Gatorades idrettsvitenskapelige institutt brukt mer enn 50 idrettsfysiologer til å spre sitt drikkebudskap til det globale markedet.  For en del tiår tilbake var det tobakksindustrien som gjorde det samme. Hvis folk hadde visst at de forskerne som sa at røyking er bra for helsa, alle var ansatt av tobakksindustrien, ville de da trodd på dem? Hvorfor aksepterer vi da, uten motforestillinger, meninger om væskeinntak og trening som blir lagt fram av de som tjener personlig eller profesjonelt på sin egen involvering i sportsdrikkeindustrien, spør Noakes før han fortsetter:  

- Vitenskapen om hydrering ble unnfanget av markedsførere for å selge produkter. Fra å ha solgt omtrent ingenting i 1982, har Gatorade hatt en eksponentiell vekst og omsatte i 2005 for 18 milliarder dollar. Konsekvensen av dette har vi sett ved en mengde kollapser og flere dødsfall på grunn av overhydrering. Mange av dem er blitt behandla som heteslag, angivelig som en følge av dehydrering, og feilbehandlingen har gjort situasjonen mye verre, sier Noakes og er på sitt mest engasjerte. 

- For mennesket er det ikke farlig å komme i negativ væskebalanse. Dehydrering er ikke en sykdom, og i maratonløp er det de som løper fortest, som vanligvis går mest ned i vekt under løpet. Da Haile Gebresalassie satte maratonverdensrekorden på 2.03.59, mista han 10 prosent av kroppsvekta underveis. Mesteparten av det var væsketap. Skulle han drukket slik at han ikke gikk ned i vekt – slik Gatorade-oppfordringen har vært – ville han aldri satt noen verdensrekord. Tvert imot er det slik at de som drikker så mye at de ikke går ned i vekt under et maratonløp, risikerer livet. 

To tapte tiår
Allerede i 1985 skrev Tim Noakes artikkelen ”Vannforgifting, en mulig komplikasjon under utholdenhetsidrett”. Men det skulle gå to tiår før han fikk gjennomslag i form av mer edruelige drikkeretningslinjer. 

- Alle dødsfall av vannforgiftning er forutsigbare og unngåelige. Alle skyldes fremming av uhensiktsmessige retningslinjer om drikkeinntak under aktivitet. Lytter en til tørsten og drikker etter den, er en på den sikre sida. Verre er det ikke, sier forskeren og understreker at vannforgifting skyldes inntak av for mye væske, og at det ikke hjelper å innta drikke med salt. 

- Allerede i 1991 viste uavhengige undersøkelser at problemet ikke er salttapet, men det overdrevne væskeinntaket. Det finnes ingen ”hydreringsvitenskap”, det finnes bare normal humanbiologi, sier forskeren og understreker på nytt det han starta med.

- Mennesket er ”delayed drinkers”. Vi trenger ikke til enhver tid å korrigere væskebalansen. Det normale for oss er å drikke til måltidene. At de som drikker minst i konkurranser, får en noe høyere kroppstemperatur enn snittet, er bare en helt naturlig tilpasning som gjør at de sparer vann ved å øke varmetapet ved konveksjon.  

Tim Noakes’ drikkeråd

1. Drikk hvis du er tørst

2. Ikke drikk hvis du ikke er tørst

3. Unngå overdrevent intensiv trening når det er ekstremt varmt

4. Resten er detaljer

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.2
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)