Studier og idrettssatsing i USA

Av Stian Stensland

- Fra juniortiden i Norge hadde jeg gode resultater og var motivert for å satse som seniorløper. Jeg trente mye, kanskje litt i meste laget i perioder. Jeg fikk framgang og ble en bedre skiløper, men følte ikke at jeg fikk nok framgang til at 100 prosent satsing kun på langrenn kunne forsvares. Jeg trivdes heller ikke med bare å gå på ski fordi det var lett å bli overfokusert på langrenn, og det ble også kjedelig å ikke ha annet å tenke på.

Ordene kommer fra fjorårets amerikanske universitetsmester på 20 km fristil, finansstudent Vegard Kjølhamar ved University of Colorado Boulder. I likhet med vel 30 andre norske langrenns- og friidrettsutøvere som nå befinner seg i USA, så Vegard muligheten til å fortsette med idretten sin, studere ved et bra universitet, lære engelsk flytende og få nye opplevelser i USA gjennom et idrettsstipend ved et amerikansk universitet.

Idretten er en viktig del av utdanningssytemet i USA, både på high school (videregående) og på universitetene/college. De fleste universiteter har flere konkurranseidretter med egne lag der det trenes seriøst, og man konkurrerer mot andre universitet. Er man god i idrett, kan det være lettere å komme inn på den skolen man vil, og det er ikke nødvendigvis karakterene som kommer først slik det er ved opptak til studier i Norge. Det meste legges til rette for at man skal trives og prestere i studiene, i idretten og på fritida.

Skolesystemet

- Det er mye mer oppfølging fra skolen her enn i Norge, sier Tor-Håkon Hellebostad, en av fire norske skiløpere ved University of New Mexico.

- På grunn av jevnlige lekser, innleveringer og eksamener er man nødt til å jobbe regelmessig og lære seg stoffet. I Norge syntes jeg det var litt for mye opp til en selv, fra man fikk utlevert forelesningsplan i august til man tok eksamen i desember. Skolen er også mye større enn hva jeg er vant med. Universitetsområdet er som en by. I de største og mest grunnleggende klassene kan det være opp til 700 elever i klasserommet. Skolen har egne ”tutors” (eldre elever som hjelper til med lekser) i alle fag. Det kan være greit i begynnelsen om man sliter med språket, forteller Tor-Håkon.

Samtidig trekker flere av de norske fram at skolen er krevende med prøver underveis, mye lesing og at det forventes at man er forberedt når man kommer til forelesning. Dette i kombinasjon med mye trening gjør at det ofte kan bli få ledige timer til særlig mye annet i enkelte perioder. Hvor lett det er å få karakteren A (beste karakter), varierer mellom ulike fagfelt og universitet, men en del trekker fram at det er lettere enn i Norge.

Laget i sentrum

Det som er uvant for nordmenn er at det er hvordan laget gjør det som teller, og som trekkes fram når man leser resultatlista. Derfor er også trenerne, som er ansatt på heltid, opptatt av å ha flere gode utøvere og ikke bare en enkelt stjerne.

- Det er mange flere å trene med her, og fokuset på laget er veldig sterkt. Man blir fortalt at man løper for laget framfor seg selv. Trenerne er også mer opptatt av plassering enn tid under løp. Alt er veldig resultatorientert. Men samtidig er det fokus på at løping skal være gøy, så det er en fin balanse. Uansett så blir man ekstra motivert til å gjøre det bra når man er en del av et så stort team, sier Runa Skrove Falch, som er en av mange norske som løper for Augustana College i South Dakota.

Det synes deles av Martin Kaas ved University of New Mexico:

- Det er utrolig morsomt å konkurrere som et lag. De tre beste løperne av hvert kjønn i langrenn og alpint samler poeng til de endelige resultatene. Dette skaper et samhold som er ganske fraværende i norsk skiidrett, hvis du spør meg.

Stort støtteapparat og gode idrettsfasiliteter

Som utøver på et skolelag i USA kan du få tilgang på fasiliteter og medisinsk/fysioterapibehandling som er forbeholdt landslagsutøvere her hjemme. Konkurranser ca. annenhver helg i sesongen hører også med.

– Det medisinske opplegget er mer profesjonelt enn hva jeg noen gang kunne ha drømt om hjemme. Treningsfasilitetene for løping, rulleski og styrketrening er meget bra. For å gå på ski må vi kjøre 35 minutter. Man blir en del av ett større team bestående av ca. 12 løpere. I Norge trente jeg mye alene som senior, men her borte er det tilbake til det sosiale man hadde som junior. Vi har to trenere som er med laget rundt på alt som skjer, oppsummerer Vegard Kjølhamar.

Undervurdert nivå

Den rådende holdningen i Norge om nivået i USA har gjerne vært at dersom man reiser over på skistipend, så er det fordi man er ferdig med å satse her hjemme, og at nivået i USA følgelig ikke er så høyt. Jesper Østensen som studerer i Boulder, er ikke helt enig i det:

- Nivået er er litt undervurdert synes jeg, for det er stor rekrutteringspågang, og trenerne her er hele tiden på jakt etter gode internasjonale skiløpere de vil ha over på laget sitt.

Flere av de skiløperne jeg var i kontakt med, mente da også at de hadde utviklet seg som skiløpere etter at de dro over, og at de hadde som mål å bli bedre. Tar man en kikk på hvor langrennsutøverne kommer fra, så ser man at det akkurat som i verdenscupsirkuset er et sterkt innslag av skandinaver og mellomeuropeere ved de skolene der det gis idrettsstipend.

I løp er det noe annerledes da amerikanerne selv leverer mange topputøvere samt importerer f.eks. kenyanere. Selv om vi har hatt nordmenn som har hevdet seg høyt oppe i NCAA, er det stort sett vi som må strekke oss etter toppen, i motsetning til i langrenn der Norge faktisk står på toppen. I så måte kan man kanskje si at forutsetningene for å få en optimal utvikling i USA er bedre for løpere enn skiløper, i alle fall i utgangspunktet.

At norske langrennsløperne hevder seg svært godt i USA, gjør også at de stort sett har bedre idrettsstipend enn norske friidrettsutøvere. Frode Lillefjell har også meninger om dette. I dag er han langrennstrener for Team Trøndelag etter at han for et par år siden kom tilbake til Norge etter å vært i Alaska som utøver og trener siden midten av 90-tallet. Med 8.24 på 3000 m og en 5. plass fra ski-NM for senior kan man på beskjedent trøndersk vis si at han hevdet seg svært godt i universitetskonkurransene og også i det amerikanske mesterskapet på ski.

- Norske skiløpere som vil studere og fortsette å konkurrere kan få et veldig godt tilbud i USA. De må ikke reise dit hvis de vil bli best mulig som skiløpere. Da er det bedre å bli hjemme, men ellers er det absolutt å anbefale, sier Lillefjell.

Trenere

- Jeg har hørt mange historier om forholdsvis autoritære trenere her i USA, men dette gjelder ikke for løpeprogrammet på Augustana College hvor vi har en meget dyktig og kanskje litt utypisk amerikansk trener, sier Per Martin Sandtrøen. Trolig er den store kolonien nordmenn ved Augustana et tegn på et godt treningsmiljø.

Trener i Tjalve, Knut Kvalheim, var i USA og løp og studerte tidlig på 70-tallet under trenerlegenden Bill Bowerman. Han ber norske løpere være kritiske ved valg av treningsmiljø i USA.

- Vær oppmerksom på at de fleste amerikanske trenere ikke er flinke og at de har makt. Samtidig finnes det en del som er veldig flinke og som får gode resulteter. Sjekk skolens resultater på nettet. Får du idrettsstipend, så ikke tro at du får trene som du vil. Få amerikanske trenere gir mye spillerom for det. Antallet aktive som er brent ut i USA og bruker lang tid på å ta seg igjen, er stort. Husk også at store deler av USA har langt tøffere klima enn vi har. Sjekk klimaet før du drar. Vinteren i store deler av midt-vesten er ekstrem tøff, og pluss på vindfaktor hvis du sjekker temperaturene. 30 grader og høy fuktighet i sørøst er verre for løping enn en norsk vinter. I det hele tatt er det få steder i sør som har hatt gode løpere. Unntaket er noen steder i Arizona og enkelte steder i sør-California som sporadisk har gode løpere, sier Tjalve-treneren.

Dave Wollman, hovedtrener ved SMU, skryter av de gode holdningene og treningskunnskapen ”the Norwegian Mustangs” (Silje Fjørtoft, Kristine Engeset, Veronika Blom og Monika Kørra) har brakt med seg fra trenerne Magne Vullum og Hilde Hovdenak i Norge:

- Hver av disse jentene stoler veldig på hva de gjør treningsmessig, og jeg gjør svært liten forandring i noe som fungerer bra for den enkelte. Vi prøver å ikke konkurrere for mye og fokuserer heller på mesterskapene for hver sesong (terreng, inne, ute) så jentene har overskudd og kan dra hjem og prestere bra om sommeren også.

Forskjeller i trening og opplegg

Det er vanlig å ha alt fra fem til ni fellestreninger i uka med laget, og såfremt du ikke har undervisning eller er sjuk, så kreves det at du er med. Akkurat det kan oppleves noe uvant for selvstendige nordmenn som er vant til å trene mye alene. For skiløpere er treninga, sesongen og treningsprinsippene svært like de man er vant med hjemmefra, mens det for løpere kan være noe annerledes. Amerikanske Annie Bersagel har løpserfaring både fra NCAA og Norge, og ser noen viktige forskjeller mellom de to landene:

- Mellom- og langdistanseløpere i USA har terrengløpssesong om høsten, innendørs friidrett om vinteren (ofte litt mindre prioritert) og friidrett utendørs om våren. For min del betydde dette at da jeg løp for Wake Forest University, hadde jeg fra februar til juni et conference-, regional- eller nasjonalmesterskap en gang i måneden. Dette gjør det ikke mulig å drive med langsiktig Lydiard-periodisering, for man må være klar til å konkurrere nesten året rundt. For norske utøvere som har lyst å konkurrere for klubbene sine her hjemme, er dette spesielt viktig å tenke på, siden sommeren vanligvis er den eneste hvileperioden for NCAA-utøvere. Som følge av dette hadde jeg bare noen få måneder med kun aerob basistrening. Man tar en liten treningspause i desember og en lengre pause i juni. I Norge har man bare en sesong og har bedre tid til å bygge base, sier Bersagel.

Hun mener også at det er noen andre viktige punkt som må med i vurderingen:

• Fordeler i USA: Fantastisk støttesystem i USA i forhold til i Norge. Mulighet til å reise rundt i landet til konkurranser på universitetets regning, familiefølelse av å være så mye sammen med laget (kan selvfølgelig slå ut andre veien), strukturen hjelper å holde motivasjon oppe (fellestrening ca. 5-8 økter i uken).

• Noen ulemper med USA: ingen støttesystem etter endt utdannelse da ”all” amatøridrett foregår gjennom skolesystemet, skifte av trener hver gang man begynner på en ny utdannelse.

• Fordeler med Norge: Langtidsforhold til trener og klubb, veldig god støtte til de aller beste utøverne (med mulighet til å tjene på idretten), anledning til å bygge base (bare en konkurransesesong i året), opplevelsen av å bli kjent med lagkamerater av ulik alder og bakgrunn.

• Ulemper med Norge: støttesystemet er kun for de aller beste, det kan noen ganger være vanskelig å finne gode konkurranser, man må ta mer av ansvaret for egen trening.
  

Holdningsforskjeller

- Utfordringen for oss som skitrenere er å få amerikanerne til å bli seriøse med trening, kosthold, utstyr og holdninger, sier Trond Flagstad, norsk trener ved University of Alaska Anchorage.

- Det er jo også en av grunnene til at det er europeerne som får mange av skistipendene. En av de vanskeligste oppgavene er å få de amerikanske utøverne til å se langt fremover i tid og legge en plan for langtidssatsing. Det har de ofte ikke råd eller tid til. Alt skal skje fort, også det å ha suksess. Lykkes de ikke før de er 24 år, satser de i stedet på mer skole samt en karriere i yrkeslivet hvor det er om å gjøre og tjene mest mulig penger. Kulturen i USA er veldig rettet mot å få en god utdanning og en vel betalt jobb. Det er ikke akseptert å satse på ski til man er 30 år her i USA. I hvert fall ikke uten et OL-gull å skryte av.

Noen råd på veien

Hanne Lyngstad har flere NM-gull og suksess i USA der hun løp 3,5 år for New Orleans. Hun heller litt kaldt vann i blodet på ivrige utøvere, og mener at det er noen ting man må tenke på før man drar over:

- Det er en fordel å ha bodd hjemmefra og studert litt så du vet hvordan du takler ukjente situasjoner. Du bør også være bevisst på at du har reist for å bli bedre i idretten din og for å skaffe deg en utdannelse. Har du ikke fokus på disse to, eller på bare ett av dem, kan forholdet til treneren bli utfordrende. Er du usikker på om du skal fortsette med friidrett eller langrenn, bør du ikke involvere en trener og starte søknadsprosessen. Trenerne ringer ofte og vil hjelpe mye, men siden det hele tida er stort press for å prestere, er det ikke noe sted å være dersom motivasjonen er laber!

Har du vært mye skadet eller er langtidsskadet, skal du også tenke deg om to ganger. Du kan få god oppfølging der borte, men å stå over en sesong kan være vanskelig. Spiseforstyrrelser er ikke noe å komme dit med, og det kan skje at du utvikler det med tanke på hvordan mange trenere presser utøverne. Her er det mange amatørtrenere som slenger med leppa om du ikke presterer, sier Hanne Lyngstad

Når det er sagt, så utrykker alle utøverne jeg var i kontakt med at de trivdes veldig godt med skolen, idretten og de opplevelsene de får i USA. Undersøker man nøye og ikke hopper på første og beste mulighet, så er sjansene bedre for et godt opphold.

For øvrig kan man også reise hjem om ting ikke går som man hadde planlagt. Skiløper Didrik Smith ved University of Utah utrykker hva de fleste som fortsatt er der borte, mener:

- Det er en kjempemulighet flere bør benytte seg av. Jeg kan garantere at det blir et minne for livet!

------------

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr 1.
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)