Vi stiller til start i konkurranser for å konkurrere. Enten mot oss selv eller andre. Vi ønsker å prestere, forbedre oss, presse oss litt lenger enn sist, vise at kroppsforfallet ikke er så alvorlig som det ser ut som. På startstreken lover vi oss selv å løpe til krampa tar oss. Og for noen av oss så sier musklene faktisk stopp. Igjen, og igjen. Hva skjer egentlig? Kan det unngås?

Av idrettslege Lars-Petter Granan

Muskelkramper rammer 30-50 prosent av alle maratonløpere og hele 67 prosent av alle triatleter minst én gang i løpet av et fysisk aktivt liv. Samtidig er det en av de hyppigste tilstandene som krever medisinsk tilsyn i forbindelse med idrettsarrangementer.

I den idrettsmedisinske litteraturen blir kramper definert som smertefulle, spastiske og ufrivillige kontraksjoner (sammentrekninger) av skjelettmuskulatur under eller umiddelbart etter trening. Med andre ord, muskelkramper er utelukkende fryktelig ubehagelig. Sannsynligvis har de ikke engang en hensiktmessig funksjon. Muskelkramper er kun en plage. Listen over negative assosiasjoner knyttet opp mot disse muskelkrampene kan bli lang. Jeg kan til og med kjenne irritasjonen komme krypende mens jeg tenker på dette frustrerende fenomenet.

I denne artikkelen skal jeg se nærmere på det som kalles treningsassosierte muskelkramper, på fint EAMC (Exercise Associated Muscle Cramps). Muskelkramper forekommer også ved andre tilstander, slik som for eksempel graviditet, sukkersyke, flere nevrologiske lidelser, stoffskifteproblemer, alkoholinntak og bivirkninger av legemidler (bl.a. kolesterolsenkende, blodtrykkssenkende, insulin, p-piller). Har man gjentatte plager med kramper som ikke faller inn i det mønsteret som beskrives i denne artikkelen, er det å anbefale å søke lege for å utelukke til dels alvorlig underliggende sykdom.

Den første publiserte medisinske artikkelen om kramper kom i 1908 og ga
startskuddet til en serie artikler som dannet grunnlaget for det som har
vært de rådende forklaringene på muskelkramper i en årrekke. I disse beskrivelsene ser vi at kramper ble relatert til fysisk aktivitet hos arbeidere som jobbet i varme og fuktige omgivelser på dampbåter og i gruver. Ikke bare skjedde krampene i varmen, men de var også ledsaget av kraftig svetting. Disse observasjonene dannet grunnlaget for utviklingen av hypotesene om dehydrering og elektrolyttforstyrrelser som årsak til muskelkrampene. Dette er igjen et godt eksempel på anekdotenes sterke kraft, slik jeg beskrev det i forrige nummer av Kondis.

Hypotesen om elektrolyttforstyrrelser

Både for lave blodkonsentrasjoner av natrium, klorid, magnesium og kalsium, samt for høy konsentrasjon av kalium kan være årsak til muskelkramper. Alle de studiene som fremmer dette synspunktet baserer seg på undersøkelser av enkeltindivider. Det finnes ingen publiserte forskningsresultater som viser at elektrolyttkonsentrasjonene er unormale hos individer som får muskelkramper når man sammenligner dem med de individene som ikke får muskelkramper. På den annen side så finnes det fire store studier som viser at det ikke er noen sammenheng mellom unormale elektrolyttkonsentrasjonsverdier og muskelkramper hos maratonløpere og triatleter.

Videre så viste én av disse studiene at når utøverne etter hvert ble kvitt sine kramper så skjedde det mens deres elektrolyttverdier forble uforandrede. Dette tyder på at en normalisering av muskelfunksjonen etter en krampe ikke er forbundet med en normalisering av elektrolyttverdiene. Tilhengerne av denne hypotesen hevder at behandlingen av tilstanden er hvile, tøyning og tilskudd av natriumklorid (dvs. vanlig bordsalt), men uten at de gir en forklaring på hvorfor hvile og tøyning skulle være effektivt ved en elektrolyttforstyrrelse. Dog er det kjent at elektrolyttmangel, i visse kliniske situasjoner, kan gi generelle muskelkramper som et uttrykk for et systemisk (dvs. hele kroppen) avvik. Men treningsassosierte muskelkramper er i all hovedsak lokaliserte kramper i belastede og arbeidende muskler.

Hypotesen om dehydrering

Røttene til denne hypotesen strekker seg blant annet tilbake til de allerede nevnte gruvearbeiderne. Hos disse arbeiderne ble det observert muskelkramper, betydelig svetting og antatt dehydrering. Arbeidernes hydreringsstatus ble aldri målt.

Det er fortsatt ikke publisert vitenskapelige studier som viser at utøvere som får akutte muskelkramper er mer dehydrerte enn deres kontroller (dvs. utøvere av samme kjønn, som deltar i den samme konkurransen og får samme sluttid). Igjen har de fire tidligere nevnte studiene vist at det ikke er noen dokumentert assosiasjon mellom dehydrering og muskelkramper. Likevel ble det så sent som i 2007 publisert en artikkel på vegne av den amerikanske idrettsmedisinske forening hvor de kommer med et offisielt standpunkt i forhold til at dehydrering er viktig å kontrollere for å unngå muskelkramper. Dette hevder de til tross for at de også skriver at dokumentasjonen er svak. Jeg vil påstå at de artiklene de viser til ikke engang kan kalles svak dokumentasjon, men snarere fravær av dokumentasjon.

Igjen ser vi et eksempel på det jeg i forrige Kondis-artikkel beskrev som tiltak for usikkerhets skyld. Både elektrolyttforstyrrelser og dehydrering er systemiske avvik som vanskelig kan forklare den lokale karakteren til muskelkrampene.

Hypotesen om endret neuromuskulær kontroll

Denne hypotesen er av litt nyere dato enn de to foregående og ble første gang lansert i 1996. Meget forenklet så er hypotesen som ble fremmet at muskulær tretthet (for eksempel i leggmusklene ved løping) fører til endrede nervesignaler, noe som i sin tur igjen induserer muskelkramper. Tøyning er her tenkt som en mekanisme som opphever denne signalendringen og dermed lar muskelarbeidet kunne fortsette uten den forstyrrende krampen.

Det er dokumentasjon på at det er en rekke faktorer som kan føre til muskeltretthet. Blant disse er det å trene i varme og fuktige omgivelser (uavhengig av elektrolyttforstyrrelser og dehydrering!), økt treningsvarighet, dårlig form (i forhold til konkurransen man skal delta i) og tapping av musklenes energilagre. Som en naturlig konsekvens av dette, er det vanligere med kramper i den siste delen av konkurransene.

Det har også blitt vist at økt intensitet, slik vi typisk ser det i konkurranser til forskjell fra trening, er en risikofaktor for utvikling av muskelkramper. En annen risikofaktor er det å tidligere ha hatt kramper. I tillegg synes det som om det er en genetisk komponent i det hele, og at noe av skylden for dette ubehaget kan legges på foreldrene, men en sikker sammenheng her er fortsatt ikke dokumentert.

Det er nok ingen av disse hypotesene som rommer hele sannheten, men slik det ser ut per i dag så er det i mine øyne den neuromuskulære hypotesen som best forklarer krampene, både hva gjelder årsak, mekanisme og behandlingseffekt.

Mange behandlingstilbud

Men hva da med alle forslagene til løsninger som er der ute på markedet, og som selv høyt verdsatte og respekterte utøvere reklamerer for? Kan de bidra til løsning?

I beste fall snakker vi om placeboeffekt. For uansett hva reklamen sier (det gjelder også legemidler som det ikke er lov å reklamere for), så har ingen av dem en dokumentert virkning på disse krampene og ingen kan per i dag fysiologisk forklare hvorfor de skulle virke. Så mitt råd er ganske enkelt: ikke bruk dem. Jeg er veldig tilhenger av placebo, men for mye placebo i form av for eksempel kosttilskudd, mineraler eller til og med medikamenter kan fort gi utilsiktede og uheldige bivirkninger.

Behandling

Kort og forenklet sagt, krampene kommer ved overbelastning av muskelen som følge av for lang varighet eller for dårlig grunnlag før aktiviteten. I den akutte situasjonen er det tøyning som hjelper. Men når det gjelder å forebygge nye episoder, så er det logisk å øke muskelens kapasitet til å tåle belastningen. Dette gjøres relativt enkelt gjennom styrke- og balansetrening. Men jeg vil på det sterkeste anbefale å få veiledning på hvordan dette skal gjennomføres hos en fysioterapeut med interesse for idrettsmedisinske problemstillinger. Grunnen til dette er at riktig teknikk ved utførelsen av de ulike øvelsene er særdeles viktig. I tillegg så må det velges korrekte øvelser i forhold til hvilke muskler som skal trenes, korrekt belastning og riktig progresjon.

Men…

Likevel er det kanskje ikke så enkelt å forebygge disse krampene. For er vi virkelig sikre på at årsaken til problemet egentlig sitter i den muskelen som får krampene. I februar i år ble det publisert er fascinerende kasuistikk om en triatlet som slet med kramper i hamstrings (lårets baksidemuskulatur). Dette var en eliteutøver som i tolv år hadde konkurrert på ironman-distansen, men som de siste fire årene hadde slitt med kramper og det siste året i hver eneste konkurranse. Men de kom først under løpsdelen av konkurransene.

Så langt passer alt inn i det som er beskrevet over. Men ved grundige undersøkelser fant man ikke noe galt med hamstringsmuskulaturen, men med den store setemuskulaturen som var for svak. Dette medførte at man ikke gjorde noen tiltak med hamstrings, men kun fokuserte på setemuskulaturen under opptreningen. Tanken bak dette er at begge disse musklene samarbeider om den samme bevegelsen under løping. Dermed vil en svekket setemuskulatur på et eller annet tidspunkt medføre en gradvis overbelastning av hamstringsmuskulaturen, som etter hvert betaler med kramper.

Etter å ha trent opp setemuskulaturen med styrketrening og neuromuskulære øvelser, så opphørte krampene i forbindelse med konkurranser.

Dette er nok et argument for at de som sliter med kramper bør vurderes av en kompetent fysioterapeut for å få vite hvor en bør fokusere treningen for faktisk å få uttelling for innsatsen og igjen kunne nyte gleden ved å løpe uten å måtte bekymre seg for de smertefulle krampene.

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.9
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)