Les også:
Cato Thunes’ nyttårstanker fra Spania – på veien mot Tokyo Marathon

Nybegynnerfeil

I euforien over de perfekte løpsforholdene i Spania glemte jeg én vesentlig detalj, - den bærekraftige balansen mellom volum og intensitet. Ingen finner superformen med en «ja, takk begge deler» holdning. Det er kun for Ole Brumm i Hundremeterskogen det fungerer. Dersom volumet går opp, må intensiteten tas ned. Mengden må heller ikke økes med mere enn maks 10% pr. uke. Da jeg i splitshorts, singlet og raske sko løp ut med solen i ansiktet, glemte jeg denne barnelærdommen. Med utsikt til Middelhavet økte volumet på en uke fra 100 km på mølla hjemme, til 144 km på den spanske asfalten uken etter. 

Det gikk som det måtte gå. På treningsukas hjemreisedag våknet jeg med en akilles som hadde svulmet opp som en «banan». Det verket langt opp i leggen og jeg måtte finne en ny vei til Tokyo. Etter konsultasjon med min manualterapeat ble det lagt en ny strategi. Nå var det ellipse og tung styrke den ene dagen, ni minutters gange + forsiktig løping i ett minutt x 3 den andre dagen. Håpet var at dette regimet skulle bidra til at jeg ble smertefri ved startstreken i Tokyo. Jeg fant raskt ut at 3 minutters løping annen hver dag ikke fungerte. Det var vanskelig nok å gå.

Tunge løft og ellipse

Planen om lettbente kilometer i januar og februar ble byttet ut med ulike tåhev-øvelser, knebøy, markløft, bulgarsk utfall og møkk kjedelige økter på ellipsemaskin. Men min «banan-akilles» responderte godt på øvelsene og krympet raskt ned til normal størrelse. Styrketreningen fungerte, men noen ulemper dukket opp. For det ser ut til at musklene mine husker gamle bragder fra min tid som styrkeløfter i ungdommen. Bein, armer og rygg er nå sterkere enn på mage år, men når kroppen «gror» muskler, går også vekta opp. Denne vektøkningen er ikke gunstig når jeg skal gjennomføre mine 42,195 kilometer i Tokyo. 

Treningshverdagen har altså endret seg fra å være lettbent og rask i et rippet karosseri, til å være tung og sterk som en påbygd traktor. For å håndtere situasjonen har jeg hentet frem mine mentale og praktiske strategier.

Mine strategier

I stedet for å deppe over alt jeg nå ikke er i stand til å gjøre, fokuserer jeg på det jeg kan. Selv om jeg ikke er i stand til å løpe akkurat nå, er det andre måter å trene på. Ellipsen er ikke min favoritt, men det gir en god kardiovaskulær økt uten å belaste min akilles. Med en bakgrunn fra styrkeløft ligger øvelsene som lagret i musklenes minne. Knebøy, markløft, bulgarsk utfall, mave og ryggøvelser (og litt benkpress for moroskyld) styrker grunnstyrken, kjernemuskulatur og stabilitet. 

Det er nok flere måneder før jeg blir i stand til å løpe både langturer og intervaller. Da er det flott å kunne variere kondisjonstreningen på spinning sykkel, ellipse, romaskin eller i en svømmehall. Dette er veldig gode alternativer som bidrar til å opprettholde et visst nivå på utholdenheten. Min utfordring er at smerten i akilles hogger til så fort jeg beveger ankelleddet. Det eneste jeg i skrivende stund er i stand til er å trene styrke.

Cato Thunes klar for styrketrening - korrekt antrukket i vektløftersko. (Foto: privat)

Delmål

Rehabiliteringstiden er altså erstattet med treningsmetoder og øvelser min akilles tillater. Den framgangen jeg erfarer i styrke gleder jeg meg over som en liten seier på veien. Mitt delmål er å være i stand til å gå smertefritt. Helt når det skjer vet jeg ikke, men det motiverer å kunne se det for meg. I en krevende tid får jeg i alle fall bedre kunnskap om treningslære og skadeforebygging. For å krydre hverdagen uten løping, koser jeg meg med å se på gamle bilder fra mine maratonløp. Dette minner meg på hvorfor jeg elsker denne sporten. Med løpsnyheter på Kondis.no, visualiser jeg meg tilbake som løper, klokere og sterkere enn noen gang.

Forbilder og MR

Jeg sier til meg selv at mitt skadeavbrekk kun er en midlertidig pause, ikke slutten på min maratonløping. Mange idrettsutøvere har kommet tilbake enda sterkere enn før skaden fordi de har lærte mer om kroppen og hvordan trene smartere. Både Sindre Buraas og Sondre Nordstad Moen har kommet tilbake etter sine skadeavbrekk. Det er motiverende å tenke på i disse dagene hvor jeg venter på å få tatt et MR. Da vil jeg nok få svar på hvor alvorlig min skade er. 

En motiverende tanke

I en tid der hodet bombarderes av negative tanker, registrerer jeg tankene som «kaklende fugler på taket», for så å la dem fly av sted. Jeg «mater» altså ikke de negative tankene. Den tanken jeg helt bevisst holder fast ved, er: «Denne skaden er kun en midlertidig pause, ikke slutten. Jeg kommer tilbake klokere og sterkere enn før skaden». Samlet sett hjelper strategiene meg til å se på rekonvalesenstid som en del av reisen som utøver, ikke en endestasjon. Jeg bruker tiden til å bygge en sterkere kropp og lære av erfaringene. Når jeg igjen står på startstreken som skadefri, har jeg overvunnet en utfordring som har gjort meg til en klokere maratonløper.

Nytt fokus for Tokyo

Med alle mine strategier i kofferten satte jeg meg på Flytoget. I skrivende stund er jeg igjen i Spania, ikke som løpende, men som «styrkeløfter». Både mitt planlagte pitstop med Alicante Half Marathon 16. februar, og drømmen om ny personlig rekord i Tokyo 2. mars, er nå lagt på hylla. For meg handler det om å bli i stand til å komme meg rundt i Tokyo. I flere år har jeg «samlet på» de såkalte World Marathon Majors. Jeg har løpt alle, bortsett fra Tokyo og New York Marathon. Når jeg setter meg på flyet hjem til Norge den 3. mars, må jeg derfor ha medaljen fra Tokyo Marathon hengende rundt halsen. 

Cato Thunes er i Spania. Denne gangen ikke som løper, men som «styrkeløfter». (Foto: privat)

Mitt «motbakkeløp»

For meg blir Tokyo Maraton en haltende opplevelse. Jeg har nå brukt opp feriebudsjettet for flere år og i tillegg dratt på meg en lei skade jeg ikke vet omfanget av før MR-bildene er tatt og analysert. Dette utfordrer psyken, og min mentale styrke blir virkelig satt på prøve! Men når livet og treningshverdagen ikke ble slik jeg ønsket, er utfordringen å finne menig i den virkelighet som råder. Derfor har jeg omdefinert den mentale «motbakken» jeg opplever til mitt «Skyrace». Jeg har alltid søkt utfordringer og mitt «Skyrace» i Tokyo 2. mars, blir det. 

Opplevelsen

Ironisk nok er de løpene hvor jeg har senket farten, også de som har gitt meg de beste opplevelsene. For når alt går saktere, legger jeg bedre merke til publikum og alt det flotte rundt i løypa. Jeg er derfor sikker på at Tokyo Marathon vil bli en fantastisk opplevelse. For meg vil det handle om å ikke bli tatt ut av løpet. For å unngå det, må jeg forflytte meg raskt nok til å klare cutoff-tidene. Generelt sett er cutoff-tiden for Tokyo Marathon rundt 7 timer. Det betyr at jeg må holde en gjennomsnittlig pace på omtrent 9:59 per kilometer. 

Hjem med medaljen

Til Tokyo skal jeg, og mitt «Skyrace» blir en nye erfaring! Der skal jeg gjøre alt jeg kan for å få med meg deltagermedaljen hjem. For The Six Star Medal som beviser at jeg har løpt alle de seks store maratonløpene i verden, er jeg fast bestemt skal henge rundt min hals om ikke så lenge. Etter Tokyo gjenstår kun New York Marathon. 

Hvordan få plass i Tokyo Marathon?

Det finnes flere muligheter for å komme med i Tokyo Marathon:

  1. Loddsystemet: Du kan gå inn på arrangørens side å melde deg på og håpe du er en av de heldige som blir trukket ut og gitt startplass via lotteriet. Påmeldingen skjer i august/september året før. Det ble for usikkert for en utålmodig sjel som meg.
  2. Velg en veldedig/charity-vei: Det finnes startplasser som er reservert for løpere som går inn med et beløp til et veldedig prosjekt. Disse pengene må betales inn før du får startplass. Utfordringen er at du ikke vet hvor mye du må inn med, for å være sikret plass. Men selv om dette kan koste en del, er det jo også en fin mulighet til å kombinere løpsdrømmen i Tokyo med en god sak. Går du inn med for lite penger, får du ikke startplass, men selvfølgelig pengene tilbake.
  3. Kvalifiseringsplass: Løpere med raske nok tider kan sikre seg en plass uten å gå gjennom lotteriet eller charity-muligheten. Utfordringen er at kvalifiseringstiden er den samme uansett aldersklasse. For menn var kvalifiseringstiden i 2025 på 2:45 uansett aldersklasse. Helt umulig er det jo ikke, men for min del, er det i alle fall fem minutter for raskt.
  4. Turoperatører: Noen turoperatører tilbyr startplass i løpet inkludert i en oftest hyggelig reisepakke. Dette koster noe mer enn om du organiserer alt selv, men sikrer deg startplass til løpet. I tillegg får du et organisert opplegg for hele turen. Turoperatørene guider sine deltagere hele veien, hvilket er verdifullt for mange. Jeg forsøkte å komme med på en slik tur, men fikk beskjed om at det var flere års venteliste. 

Jeg lever drømmen nå!

For en mann på snart 63 år, ble det for usikkert å stå på en venteliste til Tokyo Marathon. For ingen vet hva fremtiden vil bringe. Min vei til en startplass i Tokyo ble derfor charity-veien. Jeg setter ikke mine drømmer på vent til det vil passe en gang i fremtiden, men lever drømmen nå. Om noen uker går startskuddet i mitt «Skyrace» og jeg skal til mål! 

To be continued!