Livet er ikke alltid en dans på roser. Og i mitt 46. år sliter jeg fortsatt med en del tanker som
man skulle tro jeg burde ha kommet over. Men sånn er det ikke. Jeg lider av noe – men er ikke
helt sikker på hva...
Av Tim Bennett
Denne artikkelen starter tilbake på slutten av 1970-tallet. Jeg burde vært ungdom i min beste alder,
men var i stedet skolens største elev. Vekten viste 120 kg på det verste. Flere slankekurer var prøvd,
selv sykehusopphold hjalp ikke, og selv om jeg var i aktivitet, så gikk vekten bare opp.
Men en dag høsten 1980 var det nok! Noe måtte gjøres. Så jeg bestemte meg for å gjøre det ordentlig.
Og ved hjelp av beinhard disiplin gikk jeg ned bortimot 60 kg på 6 måneder. Dietten bestod av korn,
knekkebrød og kålrabi! Og etter det lovet jeg meg selv å aldri komme i samme situasjon igjen.
Og fra da av skulle jeg ha stålkontroll på hva jeg spiste. Og fra da av har det alltid vært DET jeg har
tenkt mest på. Min metode for å overleve har vært enkel: Spis det samme hele tiden, spis det du vet du
har kontroll på og som holder vekten nede. Etter hvert fant jeg en ”trivselsvekt” på rundt 73 kg. Målet
har etterpå vært å holde meg på den vekten.
Ettersom årene gikk så ble alt dette en vane. En vane som har vært grei nok, men som alltid har gitt
meg bekymringer. I sosiale sammenhenger hvor jeg måtte spise annen mat enn det jeg var vant til, ble
det eksperimentert på alle mulige måter. Den beste metoden ble egentlig å slanke seg på forhånd, slik
at jeg hadde noen kg å gå på ved sånne situasjoner. Det fungerte greit nok det, men hodet fikk aldri
hvile, og det å telle kalorier ble helt vanlig.
”Men hele tiden fant jeg på nye, ”lure” løsninger på hvordan jeg
kunne holde kontroll. Vanen ble etter hvert å ikke spise middag på
ukedagene og bare ha noen tynne kliknekkebrød som erstatning.”
Tilbake på 90-tallet jobbet jeg skift og dermed også netter. Da ble vanen å spise kun når jeg kom hjem
på natten. Og trene! Det kunne være dager hvor jeg trente to-tre ganger UTEN å spise i mellomtiden.
Treningen bestod stort sett av jogging og innebandy. På slutten av 90-tallet kom Birkebeinerkjøret
i gang. Og dermed ble treningen trappet opp, mens alkoholforbruket og festingen gikk ditto ned.
Kanskje like bra, for det å mikse spisevaner med alkohol og samtidig holde vekten nede gikk rett
og slett på helsen løs, og jeg hadde flere episoder med blodtrykksfall i forbindelse med alkohol.
Resultatet av dette er 17 sting i ansiktet...
Men hele tiden fant jeg på nye, ”lure” løsninger på hvordan jeg kunne holde kontroll. Vanen ble etter
hvert å ikke spise middag på ukedagene og bare ha noen tynne kliknekkebrød som erstatning. Ved
hjelp av denne ”kuren” kunne jeg gå ned 3-5 kg fra mandag til fredag, godt hjulpet av trening. Fredag
til søndag ble da en orgie i middag, hvor jeg spiste MYE – og gikk opp alle de kiloene som var borte
i løpet av uka! Og mandag morgen var kroppen helt i ulage, magen stor og jeg veldig nervøs. Jeg
hadde også fryktelig hodepine ganske ofte. Først mange år seinere fant jeg ut hvorfor jeg hadde så mye
hodepine. Etter min mening og erfaring skyldtes hodepinen at kroppen min nok ikke hadde godt av
dette regimet.
Men det var en grei løsning; jeg følte meg tynn, lett og hadde ingen problemer med å være blant folk
fordi følelsen var at jeg var tynn – og jo mer sulten jeg var, jo bedre!
Etter hvert trente jeg mer og mer. Løpingen ble viktigere og ting satt mer i system. I 2001 skulle jeg
løpe London Marathon, så høsten 2000 ble nok en slankekur satt i gang pluss at treningen ble trappet
opp. Jeg gikk ned rundt 8 kg gjennom vinteren, var ekstremt sulten HELE tiden, men skulle NED i
vekt uansett! Og før avreise til London april 2001 var målet nådd! Min 185 cm høye kropp veide 66,7
kg.
”Uken etter London sa kroppen stopp! Jeg orket ingenting og lå stort
sett på sofaen og sov.”
London Marathon gikk fantastisk bra. Jeg løp på 3 timer og 4 minutter, noe som til dags dato fortsatt
er min pers på distansen. Og sånn sett nærmest beviser jeg at du løper fortere med mindre vekt.
Men – uken etter London sa kroppen stopp! Jeg orket ingenting og lå stort sett på sofaen og sov. Jeg
sluttet med ekstremslankingen, og kroppen ble litt bedre, men fortsatt hadde jeg regimet med middag
kun i helgene.
Jeg trente nå bare mer og mer. Trening ble viktig, men jeg var fortsatt i egne øyne tjukk. Derfor kjøpte
jeg alltid treningsklær i større størrelser enn det jeg egentlig trengte. Løpesingletene var alltid for
store, det samme var jakker osv. Målet var hele tiden og ikke la andre se at jeg hadde mage.
Det ble en voldsom besettelse og egentlig bare verre enn før. Lunsj på jobben ble spist på eget kontor,
jeg hadde aldri lunsj med de andre. Og lunsjen var det samme hver dag: 4 stk. god morgen yoghurt.
Jeg måtte alltid sørge for å være tidlig i kantinen slik at jeg fikk tak i dette. De dagene kantinen ikke
hadde nok yoghurt var et mareritt. Jeg løp stort sett hjem fra jobb, ofte gjennom skogen – mellom 1,5
til 2 timer – på nærmest tom mage.
Fortsatt trente jeg mer og mer. Oppdaget sykling og triatlon og nye utfordringer dukket opp! En av
dem var svømming. Ikke bare at jeg ikke kunne svømme; jeg måtte jo svømme sammen med andre
kun iført badebukse. På de dagene ble det enda viktigere å IKKE spise mye på forhånd slik at magen
var liten på trening. Og si at jeg fikk mye ut av de treningene, er å juge. Jeg hadde mer enn nok med å
holde magen inne, og det var det eneste jeg tenkte på.
Men jeg begynte også å få litt andre tanker i hodet. Jeg lærte litt av personer rundt meg og skjønte at
jeg måtte endre synspunkter. Men samtidig tviholdt jeg på egne tanker, teorier og selvbilde. I teorien
var jeg helt enig med de fleste, men praktiserte det ikke. I h vert fall ikke helhjertet. Men vekten holdt
seg stabil den, så jeg var rimelig fornøyd.
”Egentlig var alle konkurranser vanskelige, for jeg presterte aldri. Rett og
slett fordi jeg aldri var i vater hverken med trening eller det å spise riktig.”
Så begynte ironman-æraen og Norseman-eventyret. Det betydde mye trening og enda lettere å holde
vekten nede. Men absolutt hele tiden tenkte jeg vekt, kalorier og det å se bra ut. Jeg ble stolt og glad
når folk sa at jeg så tynn ut, og at jeg ikke måtte gå ned mer osv. Samtidig stod jeg hver dag foran
speilet å så på meg selv – og var deprimert over synet.
Dette fungerer dessverre på akkurat samme måten i dag. Jeg har gjort Norseman Extreme Triathlon
kun på 1 stk. energibar og litt sportsdrikke. Jeg har startet på Norseman Extreme Triathlon med kun ett
mål: spise minst mulig å gå ned mest mulig i vekt – og tanken på at jeg kunne spise hva jeg ville etter
målgang var ren lykke. Enda mer lykke ble det etter målgang når det faktisk viste seg at kroppen ikke
orket så mye mat...
Men noen ganger ble konkurranser et mareritt. Det vil si – egentlig var alle konkurranser vanskelige,
for jeg presterte aldri. Rett og slett fordi jeg aldri var i vater hverken med trening eller det å spise
riktig.
Den største nedturen hittil kom i 2008 – Ironman Frankfurt. Fokuset på det å spise riktig og se tynn
ut ble enda mer forsterket der nede. Jeg hadde en trang triathlondrakt og så ikke i nærheten så godt
ut som de rundt meg. Jeg husker jeg var misunnelig på alle og deprimert. Jeg burde aldri ha startet
den konkurransen. Jeg holdt på i 12 timer og 6 minutter, og de siste 10,5 timene hadde jeg én tanke i
hodet: hold magen inne, du ser tjukk ut...
Som tenkt, så gjort! Jeg holdt magen inne, slappet ikke av ett sekund og var totalt ute av fokus. På den
avsluttende maratonen fikk jeg magekramper. Jeg måtte gå, jeg gråt og så hele tiden alle de tynne og
veltrente rundt meg. Jeg ble stoppet av lege flere ganger og spurt om ikke det beste var å bryte – men
jeg SKULLE fullføre uansett. Hvorfor? Jo, fordi jeg hadde spiste så mye rart underveis og dagene før
at jeg måtte forbruke mest mulig kalorier!
Med 1500 meter igjen av løpingen fikk det være nok vondt. Jeg ga blaffen og løp det jeg var god for
og hadde en fantastisk spurt. Men idet jeg passerte målstreken, gikk rullgardina ned, og jeg kollapset
de luxe. Alt av smerter jeg hadde ignorert og magen jeg hadde holdt inne, kom nå virkelig frem,
og jeg fikk både hjerteklapp og nærmest psykisk sammenbrudd. Veien til legeteltet var kort. Jeg
var hundre prosent klar over hvorfor jeg ble dårlig, så jeg nektet å bli kjørt på sykehuset, og etter
noen ”forhandlinger” fikk jeg slippe fri.
Jeg lærte litt av den opplevelsen og har i alle ironmankonkurranser etter det innsett at næring er viktig
og at magen er der uansett! Dette betyr ikke at jeg glemmer å tenke på hvordan jeg ser ut, det betyr
bare at jeg klarer å kontrollere det til en viss grad.
Norseman 2010 ble en ditto opptur. Da hadde jeg bestemt meg for å spise hele tiden, tenke positivt
og jobbe målrettet. Den konkurransen er nok sånn sett min beste opplevelse noensinne. For jeg tenkte
ikke på hvordan jeg så ut, tenkte ikke på det med å gå ned i vekt – jeg tenkte kun på hvordan jeg
raskest mulig skulle komme til mål. Den reisen jeg hadde under den konkurransen er blitt noe jeg ofte
tenker på. For da klarte jeg å holde tankene på riktig spor, hadde det moro og taklet utfordringene
riktig!
”Trening er min venn. Trening er min egen verden hvor alle mine
tanker sorteres ut og jeg får litt ro i sjelen, men aldri hundre prosent.”
I dag skriver vi januar 2011. Jeg er snart 46 år og veier 79,4 kg. Det er ikke en vekt jeg er fornøyd
med! Jeg ser fortsatt det samme når jeg ser meg i speilet: en tjukk, utrent kar. Jeg sliter fortsatt med
å dra på svømmetreninger fordi magen da synes. Jeg har spinningtimer hvor jeg er instruktør og ikke
klarer å puste ordentlig – fordi magen føles stor, jeg er sulten og tankene fokusert på at jeg sitter
i trang sykkeldrakt og ser tjukk ut! Jeg har dager hvor trening er tungt fordi jeg føler meg som en
flodhest på land.
Jeg har skjønt poenget med å spise middag mer enn bare i helgene. Jeg spiser jevnere og har mindre
hodepine. Men jeg er fortsatt en kontrollfreak. Jeg spiser nøyaktig det samme hver dag til frokost og
lunsj. Yoghurt er tatt ut av programmet fordi den kantinen jeg nå spiser i, IKKE har yoghurt.
Og jeg spiser sammen med mine kolleger. Men jeg får spørsmål hver dag om HVORFOR jeg spiser
nøyaktig det samme. For meg er det snakk om en form for kontroll, men de skjønner det ikke helt for
jeg trener jo så mye og ser slank ut! Ja, jeg ser slank ut med klær på og magen inne tenker jeg da.
Derfor trener jeg mye. Og, jeg elsker å trene, jeg elsker å kjenne at kroppen må jobbe, jeg elsker
å være ute i all slags vær, sykle i sola og gå lange skiturer i flott vintervær. Og jeg digger løping.
Trening er min venn. Trening er min egen verden hvor alle mine tanker sorteres ut og jeg får litt ro i
sjelen, men aldri hundre prosent.
Alt jeg har skrevet over er scenarioer jeg sloss med hver dag. Det å drive idrett er min lidenskap. Det
er samtidig en lidelse. For jeg møter hele tiden meg selv i døra. Jeg har prestert ut ifra mitt grunnlag,
enten det er snakk om for mye mat, for lite mat, for mye trening eller for lite hvile. Jeg har prøvd alle
vinklinger og har lært veldig mye. Min måte å drive idrett på gjenspeiler egentlig hele mitt liv.
Idretten HAR gitt meg et godt liv. Jeg har funnet mitt livs kjærlighet gjennom den. Jeg har alle mine
beste venner gjennom den. Jeg har opplevd alt gjennom idrett, sett mange steder og blitt en sterkere,
tøffere og tryggere person. Jeg har prøvd ting som jeg aldri trodde jeg ville klare og som jeg er stolt
av.
Men idrett er også min verste fiende. Den har gitt meg en problemfylt hverdag med mange tanker om
mat, skuffelser over ikke å prestere og skuffelsen over å skuffe andre. Og dette gjør vondt.
Derfor tenker jeg hver dag på at jeg skal gjøre det rette, stå opp for meg selv og bevise at jeg KAN!
Men like fort er jeg nede igjen og bare trener og tenker på kropp, utseende og hvordan jeg kan trene
mest mulig for å være den tynne, perfekte atleten...
Min konklusjon er at jeg aldri blir den perfekte atlet. Det løpet er kjørt! Jeg må gjøre ting på min måte
– og lære av det. For det er hele tiden to ting jeg vil oppnå: ønske om prestasjon, samtidig som jeg vil
være tynn. Dette er motpoler, som er vanskelig å forene. Derfor med min bakgrunn – 120 kg som 15-
åring – velger jeg ofte feil løsning i forhold til det å prestere. Jeg velger å trene med tanke på å holde
vekten nede...
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.1
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
