De siste åra har det vært en del syke skiprosjekt. Det dreier seg stort sett om å gå så langt som mulig. Gnage km jevnt og trutt enten det er snakk om 24t i løypene på Ble, Birkenx4 på 24t, Vasanx3 eller fullføre Pendlerrennet på 18 km selv om det var avlyst pga krevende føre. Og disse tingene driver jeg ikke med alene. Jeg har en herlig bukett kompiser som alltid enten lanserer eller blir med på morsomme prosjekt. Ja, for det er i alle fall morsomt i planleggingsfasen. Så kommer det en periode underveis hvor ingen helt skjønner hvorfor og alle prøver å skyve skylden for hvorfor vi har satt oss i denne situasjonen over på alle andre, før det hele avsluttes med en vanvittig mestringsfølelse ved å komme i mål. Slik er det alltid!
Flere av disse gutta har gått Nordenskiold flere ganger. Det har ikke klaffet for meg før, men nå tok jeg sats å meldte meg på. De andre var litt trege, men til slutt ble Tor Christian fra Harstad med. Han tok også rollen som online stakecoatch og kommenterte støtt på Stravaen og minnet på hvor mange dager vi hadde igjen til start. Og jeg? Hadde overhode ikke respekt for distansen. 22 mil på ski etter alt det syke jeg har gjort tidligere.
Det ble mange både soloppganger og nedganger på Ble i vinter. Og mye trasking i løs fokksnø. (Foto: Privat)
Heldigvis kom vinteren tidlig og det ble lagt ned mange km allerede i desember. Men så skulle jeg jo til England å løpe 100 miles. I shorts. I januar. Det var dårlig timing, men veldig fint da!!
I mars gjorde jeg alvor av noe jeg har tenkt på lenge. Aasmund Kjøllmoen Steinen har starta med litt coatching og jeg tenkte det kunne være nyttig med litt innspill på økter. Så fra 1. mars har har overtatt regien for treninga. I alle fall for en periode. Og første innfall er at det er gøy. Det blir mer fokus på intensitet og teknikk. Kjenner at det etter en vinter med gnaging av mil i ymse solnedganger var like motiverende å stikke i Funkelia å stake 5×8 min. Det blir det også mil av. Og en følelse av faktisk å ha trent.
Ansvar for skia hadde jeg satt bort til nabo Magne Roland som er over middels interessert i glid og feste og som har en smørebod som får de norske smørebussene til å virke litt enkle. Det er som dere skjønner lite ansvar igjen å ta selv om dette skulle gå til helvete.
Johan Ingmarsson, som jeg tidligere har møtt på diverse lange løp, var også med og hadde tatt eller fått? rollen som reiseleder og sjåfør. Så jeg kunne bare pakke skiskoa og racingdressen og rusle inn på flyet.
På torsdag mens jeg fortsatt var på jobb var Tor Christian allerede på plass i Jokkmokk og sendte slike oppdateringer! (Foto: Privat)
Men dette hadde jo blitt for lett. Etter tre uker uten nedbør var det meldt mye snø både fredag og lørdag før sola igjen skulle skinne på søndag. Men slik er det jo alltid.
Et siste moment var spenningen rundt om skia kom frem. Når jeg skal ut å løpe pakker jeg det mest esensielle i håndbagasjen, men det gikk jo ikke med skia. Jeg leverte de inn til mannen med spesialbagasje på Gardermoen hvor han svarte på litt gebrokken norsk; «her må vi bare tenke positivt!» før han sendte skia mine avsted til Luleå. Og de kom frem!.
Fredagen ble brukt til lading av kropp og utstyr samt testing av traseen.
Starten går 05.00 og det er alltid like fint å spise frokost 04.00. Så var det siste finish på klær og utstyr. Skia la jeg bare fra meg, kald som en fisk, uten ytterligere testing.
Det var ca 550 påmeldte, 85 av dem var damer. Og en del av damene gikk på profflag og hadde nok betydelig flere Fispoeng en Siljan Hjukse fra Salomon Norge. Men vi skulle alle ut på en sjukt lang skitur med litt snø i lufta.
Foto: Arrangøren
Starten gikk veldig uproblematisk. Folk var liksom et par hakk roligere en når startskuddet går på Vasan eller Birken. Det er mange nok timer til å bli sliten på om man ikke skal vinne første km. Det ble naturlig strekk i feltet. Jeg hang på noen tog med god fremdrift. Gikk jevnt uten å gå max. Skia var helt perfekte, men jeg begynte å reflektere over hvor sjukt langt det var. Etter at de tre første mila var tilbakelagt på to timer sto det at det var 19 mil igjen…
Løypa går 11 mil nordover for så å vende og gå samme vei tilbake. Etter 9 mil møtte jeg eliten. Ei mil senere var det en blid fyr fra Harstad som kom imot meg. Tor Christian hadde starta bra og lå an til topp 50. Jeg var også på daværende tidspunkt veldig fornøyd. Hadde stort sett bra folk å gå med selv om det er mye mindre skravling her en på et ultraløp. Intensiteten er betydelig høyere og all fokus er på fremdrift. Det var nydelig å snu og vite at man er halvveis, selv om jeg i alle fall hadde brukt en time lengre tid en forutsett. Men det må sies at det på ingen måte var lette forhold. Løst stavfeste, sporete og periodevis motvind gav oss lite gratis.
Løypa gir også lite gratis. Den er ganske flat, så det blir mye monoton staking. Det er noen diagonalbakker med påfølgende utforkjøring, men aldri mange sammenhengende km hvor kroppen får hvile.
Men landskapet var mer spennende en jeg hadde trodd. Særlig lengst i nord. (Foto: Privat)
Etter 13 mil var jeg lei. Eller kanskje også litt sliten? Nå var fremdriften nede i «Blefjelltempo» Det er slikt tempo hvor Roar Skalstad på Kongsberg beskylder meg for å være på trugetur på Strava. Da går det ikke fort. Og tanken på at det faktisk var 9 mil igjen var ikke oppløftende. Jeg var både kald og næringstom, så da ble det en tur innom et telt på neste matstasjon for kjøttsuppe og litt varme. Og faktisk ble det et bilde også.
Det hjelper alltid med påfyll og motet ble noe bedre! (Foto: Privat)
Til tross for at jeg følge meg skikkelig på felgen ropte motgående løpere: «Du ser jettestark ut!!» Jeg synes det var litt vanskelig å gjengjelde den entusiasmen, for det var en gjeng som var rimelig prega vi møtte etterhvert. Og de lå jo etterhvert 4 mil bak og kommer fortfarande mot mål! Jeg ropte; «Herlig! Heia, heia og jobba på!» som de sier her. Men det er ingen tvil om at det er de som er de ekte heltene her! De som holder på opp mot 30t og kommer i mål etter at vi både har sovet og spist frokost… Og de frivillige da! De som står på post fra 05.00-05.00 neste dag for å servere lun blåbærsuppa stil slitne løpere. Det var imponerende mange av dem.
Etter 19 mil vil jeg påstå det løsna litt igjen. Tempoet økte og jeg så enden på verdens lengste skirenn! Plukket en del rygger mot slutten og kommer i mål. Med et smil. Veldig hyggelig at Tor Christian og Johan møtte meg tiltross for at klokka bikka midnatt og de burde sovet forlengst!
Om det frister til gjentagelse? Det er veldig langt å gå 220 km på ski så fort du kan, men jeg tror jeg kan gå betydelig raskere en dette. I alle fall på bedre føre. Jeg var nemlig veldig fornøyd med gjennomføringa min. Det må sies at eliten også brukte to timer lengre tid en vanlig, så alt i alt var det vel bra. 20 damer foran meg på lista vil jeg i all beskjedenhet si at sier noe om nivået. Og det er veldig gøy!
Og arrangementet er som svenske arrangement pleier å være. Mysig og velorganisert fra ankomst til avreise!
Besøk bloggen til Gro Siljan Hjukse her
