Gunnar Trailrunner Fæhn fullførte for to uker siden "The Last Desert" (Antarctica). Tidligere har han fullført de tre andre ørkenløpene i Sahara, Atacama og Gobi slik at han nå er kvalifisert som medlem av den svært eksklusive "The 4Desert Club":
Se tidligere omtale etter at Gunnar fullførte "The Last Desert":
Gunnar klar for "The 4Desert Club"
Neida, det er ikke Gunnar du ser på bildet til høyre. På bildet nedenfor derimot ser vi Gunnar på Antarktis.
Gunnar forteller selv fra det siste ørkenløpet:
Den siste ørkenen
Antarktis er vel ikke det stedet man først tenker på når det snakkes om ultraløping. Men også på dette kontinentet arrangeres det lange løp, både maraton og ultra.
Selv hadde jeg privilegiet å delta på et fleredagersløp på Syd-Shetlandsøyene utenfor den antarktiske halvøy. Løpet er det siste i en serie av fire som organisasjonen Racing the Planet står for.
De 55 løperne hadde sin egen båt og la ut fra sydspissen av Argentina med kurs for Kong Georgs øy. Etter vel to døgn i 6-
Amerikansk sikkerhetsnivå
Løpet følger amerikansk sikkerhetsnivå, hvilket betyr at så fort været ble ruskete og det begynte å bli litt utfordrende, så ble løpet avbrutt og deltagerne kastet i gummibåtene og sendt tilbake til moderskipet.
Etter at en helt frisk 31 år gammel deltager fra USA døde av heteslag under fjerde etappe i Gobi March (også Racing the Planet) i sommer, skal man vel ikke undres over at arragørene vil være ekstra forsiktige. Av samme sikkerhetsmessige grunner ble vi aldri sluppet særlig langt fra start/målområdet, så dagsetappene besto stort sett av å tilbakelegge så mange runder av en gitt størrelse som mulig før været satte punktum for dagen.
Mye vær
Og det var mye vær. Vi opplevde flere årstider på samme dag, og det var vel ikke helt uten grunn at opplegget var som det var. Allikevel. For å kvalifisere seg for dette løpet måtte man ha gjennomnført minst to av de tre andre ørkenløpene. Det var derfor ikke urutinerte folk som var ute på tur.
Dag 1
Vi startet utpå dagen i ei løpype formet som et åttetall på totalt
På Kong Georgs øy var det vår. Smeltevannet rant i bekker og vi løp i en blanding av gjørme og råtten vårsnø.
 |
| Vår på Kong Georgs øy. |
Dag 2 bar det ut i samme trasè, bare i motsatt retning. Men ny storm truet og vi ble ekspedert tilbake til båten etter at første halvdel av 8-tallet var tilbakelagt. Alle fikk dermed godkjent samme usle
Dag 3
Dag 3 ble avviklet på Deceptionøya. En vulkansk øy som tidligere var mye brukt av norske hvalfangere. Her startet vi kl 06 om morgenen i sludd og kulig, for noen timer seiner a svette i påskesol. Runden var på ca
 |
| Ultraløpere, pingvin og hvalfangsthistorie på Deceptionøya. |
Dag 4
Dag 4 ble gjennomført på Wienckeøya etter en 16 timers båttur videre sørover. Her var det 100% snøføre, og snøen var både råtten og dyp. Forholdene var langt fra optimale for trugene, jeg sank et godt stykke ned gjennom den tynne skarehinna. Men jeg sank ikke på langt nær så dypt som de trugeløse, sa jeg fikk oppleve min "fifteen minutes of fame" (A Warhol) i det jeg kunne legge eliten bak meg på første runden. Etter at alle 55 deltagere hadde stampet seg to runder gjennom den
 |
| Historisk øyeblikk på Wienckeøya. |
Ryan totalvinner, jeg vant M60+
Løpsfenomenet Ryan Sandes fra SørAfrika vant oppskriftsmessig. Med eget filmteam, et stort støtteapparat og solid sponsorstøtte var 29 åringen utilnærmelig. Han ble daglig hyldet sammen med den lille gruppen som hadde satt seg fore å gjennomføre alle fire ørkenløpene på ett år. Det siste fremkaller ikke umiddelbart beundring hos undertegnede, men sier vel bare at man har nok penger og lite familieforpliktelser. Det var andre i gruppa som hadde kjempet en tornefull vei fram mot dette løpet som det var adskillig større grunn til å bøye seg i støvet for. Selv ble jeg den stolte vinner av klassen M60+. Vi var to i den klassen.
Antarktis er nok ikke stedet for de største løpsmessig opplevelsene. Men er man interessert i historie, geologi, natur, fugler og dyr, sa er det en kjempeopplevelse.
Litt om alle løpene i ørkenserien:
De fire ørkner – oppsummering.
Racing the Planet har siden oppstart i 2003 arrangert årlige 7-dagers etappeløp i Sahara, den varmeste (Egypt), Atacama, den tørreste (Chile) og Gobi, den mest forblåste (Kina) ørken. I tillegg har løpet i Antarktis nå blitt avviklet fire ganger og da bare med kvalifiserte (inviterte) deltagere. Løpene har visstnok plassert seg høyt oppe på Times' liste over verdens ti tøffeste utholdenhetsløp, men hvis man googler dette begrepet så finner man et meget stort antall aktiviteter av ymse slag (for eksempel billøp) som seg markesfører seg i denne kategorien. Jeg har vært mere sliten etter flere andre ultraløp enn det jeg har vært etter disse ørkenløpene.
Disse turene har bragt meg til avkroker i verden som turister flest ikke får oppleve og gitt meg turer under forhold som ikke kan beskrives. Det har riktignok kostet, både tid og penger, men i egne øyne har det helt klart vært opplevelser som har vært verd investeringen.
Hva kreves for å delta på noe slikt?
- Du må først og fremst en god porsjon eventyrlyst og være genuint interessert i fremmede land, folk og kulturer.
- Du må være trygg på deg selv. Det nytter ikke å få panikk når du står aleine under stjernehimmelen i Sahara og skal bytte batteri på hodelykta og du mister et batteri i ørkensanden.
- Det er en fordel å være litt sta, ha selvdisiplin og kunne både planlegge og disponere både mat og krefter.
- En solid porsjon løps- og tur-erfaring er naturlig nok nødvendig. Dagsetappene kan kom opp i 70-
- I tillegg må du villig til å prioritere slike opplevelser og heller renonsere på andre økonomiske uttellinger, uten at det går ut over freden i heimen.
- Kan dette anbefales? Egentlig ikke. Det er ikke risikofritt, og det er ikke hyggelig å tenke på at man har anbefalt noe som kan bli en annens ulykke. Hver og en må selv sette opp regnskapet og ta avgjørelsen. For egen del jeg jeg ikke i tvil: Det har vært uforglemmelige opplevelser.
Algarheim, desember 2010
Gunnar Fæhn
