Dodramatikk for debutanten

Å løpe maraton var akkurat like morsomt som jeg forestilte meg og håpet på forhånd. Ikke alle deler av det var like gøy mens det stod på, men det kommer jeg tilbake til. Både været og arrangementet var strålende. Jeg er av de som må høre på musikk, og er nok også ganske asosial og fjern når jeg løper. Men jeg fikk med meg at det var flott stemning med mange folk langs løypa som var flinke til å heie på oss ved navn da de så hva vi het på startnummeret. Fin løype (det funket veldig bra å løpe mot vest først)!

Fra slutten av første runde og løpet ut fikk jeg kraftig diare med absolutt alt det kan innebære av problemer og konsekvenser. Det hele ble en skikkelig klassiker. Jeg som selvsikkert slo fast at jeg tåler sportsdrikk og banan godt i det første intervjuet med Kondis... Jeg har aldri hatt magetrøbbel i nærheten av dette, men medgir at jeg ikke har trent med den blå poweraden i det hele tatt før. Og jeg husker at jeg reagerte litt på den da jeg løp Iform-løpet også. Så da var det vel urutinert av meg å ikke ha dette i bakhodet og ta forholdsregler for å forebygge eventuelle mageproblemer. 

Men jeg er strålende fornøyd med at resten av kroppen tålte det godt. Beina var fine, jeg hadde aldri antydninger til krampe og kunne løpe i mål uten problemer. Dette var nok også hovedmotivasjonen som gjorde at jeg valgte å fortsette, tross den miserable tilstanden i fordøyelseskanalene. Når jeg ikke var på do, løp jeg hele tiden med unntak av noen sekunder på hver drikkestasjon (jeg er ikke god på å drikke fra beger i fart). Mandag var jeg skikkelig stiv og støl i venstre legg og kne. Høyre bein var bra, mens magen kom seg faktisk ikke helt før tirsdag. I dag, onsdag, er jeg fortsatt litt støl i venstre legg. Ellers er beina fine. 

Selv om jeg var rimelig svett rett etterpå, tar jeg ikke mageproblemene tungt nå. Det var ikke så ille å komme seg gjennom det, når jeg først hadde tatt valget om å fortsette samme hva som skjedde. Jeg har vært ute ei vinternatt og både improvisert og sprengt noen personlige grenser på dette delikate området før. Det er en uunngåelig del av det å reise i områder hvor det mangler mye som vi i Norge ser på som standard komfort og infrastruktur. Kanskje det er derfor jeg er så lite flau over det hele også? 

Da jeg kom hjem etter løpet, følte jeg et intenst behov for å dele begivenhetene i en temmelig eksplisitt statusoppdatering på facebook. Jeg fikk masse applaus, "likes" og kommentarer, men merket jo at enkelte var litt beklemte på mine vegne. Utpå kvelden endret jeg innstillingene for statusen så den kun er synlig for bare meg, og skrev en litt mindre utmalende oppsummering av løpet og problemene underveis. Med litt færre endorfiner i kroppen, hadde jeg ikke et like sterkt behov for å dele detaljene permanent med over 500 facebookvenner. Men at folk vet at det skjedde, gjør meg absolutt ingenting, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg slengte det ut der og da. Det var masse god terapi i det! 

Etter løpet satt jeg i en plaststol jeg fikk låne av Norsk Folkehjelp som var tilstede der. De har fått årets TV-aksjon for sitt arbeide med minerydding og jeg har vært i flere land hvor landminer er et stort problem. Jeg har møtt mange som ikke har lemmer og da veldig ofte ikke bein fordi de har gått seg på miner. Og her satt jeg med mine, og hadde frivillig most dem. Det setter også ting i perspektiv. Det blir lett å se hva som er virkelige problemer og lidelser. 

Vil jeg gjøre det igjen? Jeg opplevde ikke det å løpe så langt eller diareen, som en ekstrem belastning. Jeg har nok vært like fysisk utmattet og følt meg minst like mørbanket under verre omstendigheter enn dette. Det minner meg faktisk litt om lange kjøreturer i elendige doninger på forferdelig humpete veier, slik de blir av flom og omtrent ikke eksisterende vedlikehold. Da blir du også kraftig ristet på innvendig, må ofte improvisere for å få gått på do og gjøre tålmodighetsøvelser når tiden går forferdelig sakte. Ofte har jeg også vært på jobb og måttet prestere der. Nå skulle jeg bare løpe, og jeg hadde til og med ladet opp til det i flere dager. 

I ettertid er det den deilige følelsen av å kunne løpe uten problemer i mål som skinner absolutt sterkest av alle minnene fra denne dagen. Den gode følelsen av å vite at jeg hadde tålt det bra og holdt ut strabasene, inkludert den siste mila som jeg fryktet litt på forhånd. Men selv om det gikk greit å løpe, så har jeg helt klart fått en dypere innsikt i at å løpe en vellykket, rask og ikke minst, flere maraton er en ekstrem øvelse. Det er en krevende kunst å få alt til å klaffe. Jeg beundrer de som får det til. Med eller uten mageproblemer, jeg skjønte tidlig at det var bare å glemme fartsholderen for 3.45. Men jeg innrømmer at jeg er nysgjerrig på hvordan det hadde gått hvis jeg ikke fikk mageproblemer. Det er ikke sikkert, men jeg utelukker ikke at jeg prøver igjen neste år. 

En annen fin ting jeg erfarte, er hvordan jeg kom inn i en tilstand av full tilstedeværelse hele veien. Til tross for dramatiske dobesøk, så hadde jeg hele tiden et hundre prosent, overordnet fokus på oppgaven med å fortsette, holde beina gående og komme meg i mål. Alle andre bekymringer og oppgaver var langt, langt bak i en vanligvis temmelig stresset og multitaskende hjerne i hverdagen som frilansjournalist. 

Sluttiden min ble 04.16.02. 

Tusen takk for meg og til arrangørene for en flott helg!