Startnummeret – det magiske nummeret på trøya

Det skjer noe i det øyeblikket du henter startnummeret ditt. Ikke sant? Du står der med konvolutten i hånda, gjerne i en gymsal, et telt eller et byrom fylt med høye lyder og løpeprat. Og henter du nummeret på selve løpsdagen, så er lufta kanskje stinn av tigerbalsam også. Det er noe helt spesielt med det der. Du åpner konvolutten. Ser nummeret ditt. Kanskje du til og med har fått nummer 69 og fniser litt.

Men det viktigste skjer først når du fester det på trøya. Da har du plutselig meldt deg på for alvor. 

Løperens rustning

Startnummeret er som en slags rustning. Ikke mot regn og motvind, men mot tankene som vil ha deg til å gi deg. Det henger der og minner deg på at du skal fullføre. Det er beviset på at du har sagt ja til å utfordre deg selv.

Og så gir det energi. De fleste som har løpt med startnummer vet at det finnes en egen motivasjon i det. Du løper ikke bare for deg selv, men også litt for nummeret på brystet.

Og er du så heldig å få navnet ditt printet på lappen også, så kan det skje helt magiske ting. . Helt ukjente mennesker begynner å rope på deg. “Heia Ida!” “Kom igjen, Svein!” “Du ser sterk ut, Lene!”. I det ene øyeblikket føler du deg som en sliten småbarnsforelder som angrer på at du stilte. I det neste er du Mo Farah med egen heiagjeng. Ingenting booster motivasjonen mer enn å høre navnet sitt bli ropt av en fremmed som tror på deg.

Det er slike ting som gjør at du finner krefter på siste kilometer. Krefter du ikke visste du hadde.

Det mystiske båndet til et nummer

Noen husker tiden sin. Andre husker bare følelsen. Men overraskende mange husker startnummeret. Det blir et slags kodet minne: “Den gangen jeg hadde 1853 og fikk grusomt hold fordi jeg tok en ny energigel.” Det finnes folk som samler på startnumrene sine, lager kollasjer, scrapper dem, rammer dem inn.

Selv har jeg ikke så mange. Faktisk bare ett på de siste tredve årene. Sentrumsløpet 2015. Jeg tror det havnet i en søppelkasse på Karl Johan etter målgang. Det var ingen som ville ha det, sånn som folk vil ha drakta til Haaland. Jeg var ikke så gira selv heller. Men hadde jeg visst at det ikke skulle bli flere nummer på brystet de neste ti årene, så hadde jeg kanskje latt det bli med meg hjem.

Apropos startnummer: Jeg har en liten bønn til arrangører

Helt til slutt: en liten, personlig bønn. Ikke fra «pressen». Ikke fra noen samlet bransjestemme. Bare fra meg, som forsøker å skrive om løp, ta bilder og redigere video - og som ofte trenger å finne ut hvem folk som løper forbi linsa er.

Kjære arrangører: Kan vi være så snille å få tilbake lesbare startnumre? Jeg snakker om store, svarte tall på hvit bakgrunn. Gjerne med navn også altså - for det er jo gøy. Men først og fremst tall man kan se med det blotte øye.

I årets Oslo Maraton var det distansen som dominerte på lappen. «21 KM» og «42 KM» ropte mot oss i fete fonter, mens selve startnummeret nærmest måtte leses med lupe. Hytteplanmila gikk for store tall, men i hvitt på hvit bakgrunn. Designmessig elegant, fotografisk frustrasjon.

Jeg forstår at tydelig distanse er viktig for løypevakter og logistikk. Men kan man finne en mellomting tro? En løsning der både heiagjengen, journalisten og løperen selv faktisk ser hva det står?

Til arrangører: Her er mitt drømmestartnummer. (Værsågod for tipset).

Til slutt

Jeg håper jeg også etter hvert får oppleve den følelsen igjen - å hente mitt eget startnummer, kjenne «tigern» i rommet og at adrenalinet begynner å pumpe litt. Jeg må bare fikse føttene først.

Kos deg neste gang du henter startnummeret ditt.