Fjelltur med forbedringspotensial

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

For å ta det med en gang: jeg er medlem av DNT og takknemlig for den gode jobben foreningen gjør. Men som for så mange andre, har også DNT forbedringspotensial. I alle fall har DNT gitt meg som «fargeblind» en del utfordringer når det gjelder å se og følge deres rødmerkede stier ute i naturen.

Fargeblind eller fargesvak?

Det som til daglig gjerne omtales som «fargeblind», er egentlig et ganske misvisende ord. Man kan kanskje få inntrykk av at en som omtales som «fargeblind» ikke ser fager i det hele tatt, og at alt dermed er svart-hvitt, men det stemmer ikke. Det blir på samme måte som man ikke omtales som «blind» selv om man har redusert syn (og altså er svaksynt).

Har man problemer med å skjelne mellom ulike farger, så er man fargesvaksynt ikke fargeblind. Men det finnes også personer som faktisk er fullstendig fargeblinde. Dette er en sjelden sykdom som kalles akromatopsi.

Nesten 10 prosent

Å være fullstendig fargeblind er altså ganske uvanlig. Å være fargesvak er derimot ganske vanlig. Det mest vanlige er å ha problemer med å skille mellom rødt og grønt, altså rødt-grønt-fargesvak. 1 av 12 menn i Norge har denne utfordringen, mens kun 1 av 200 kvinner sliter med det samme. Jeg tilhører denne gruppa, men i likhet med å ha nedsatt syn, finnes det selvfølgelig også store variasjoner i hvor nedsatt fargesyn ulike personer kan ha.

Tatt i betraktning at det er såpass stor andel av befolkningen som har problemer med å skjelne rødt og grønt, så er dette farger som blir overraskende mye brukt i samfunnet. Trafikklys er kanskje det mest opplagte eksempelet, men rødt og grønt brukes også i en rekke ulike former for fargekoding- og merking. Slik som batteriladere med ørsmå lysdioder som skal skifte fra rødt til grønt når batteriet er ferdig ladet. Umulig å se.

Å ha problemer med å skille mellom rødt og grønt er den mest vanlige formen for å være "fargeblind". Likevel brukes disse fargene i overraskende mange sammenhenger (Illustrasjon WikimediaImages / Pixabay)

Løyper merket med rødt, gjerne i grønn natur, har jeg i alle år opplevd som utfordrende. På tur i fjellet ser jeg, på grunn av formasjonene, varder og steiner satt opp av DNT, men røde merker på stein, fjell og trær ser jeg ofte ikke før jeg nærmest «tråkker på dem». Røde merker «lyser ikke opp» for meg slik jeg har inntrykk av at det gjør for personer med normalt fargesyn. Tyttebær har jeg for øvrig sjelden funnet når jeg er ute på tur. Blåbær går derimot bra.

Tilsvarende utfordringer har jeg også opplevd i terrengløp/konkurranser som er merket med røde bånd hengt opp i de grønne trærne. For 95 prosent av alle deltakere i løpskonkurranser er sjelden løypemerking noe problem – de bare følger løperne foran seg. Slik er det for meg også nå som jeg ligger midt i klynga av andre løpere, men mer utfordrende var det da jeg for en del år siden var såpass kjapp til beins at jeg kunne løpe først i løypa og måtte følge merkingen selv. Etter å ha løpt feil, og blitt tatt igjen av mine nærmeste konkurrenter, for tredje gang allerede tidlig i en løpskonkurranse fordi jeg ikke så merkebåndene, fant jeg ut at eneste måte å komme meg gjennom løypa på var å løpe sammen med forfølgerne. Så fikk jeg heller satse på å slå dem i sluttspurten.

Et rødt merke som dette ser jeg ofte ikke før jeg nærmest tråkker på det. Det går i ett med både mosen og det grønne gresset.(Foto: Bjørn Johannessen)

Lite tilrettelegging

Litt rart at dette «problemet» for oss fargesvake ikke har blitt tatt tak i når det i vår tid ellers er så mye annet som tilrettelegges og tilpasses for at det ikke skal bli oppfattet som «diskriminerende» og «krenkende». Noen ganger har jeg nærmest inntrykk av at vi som er så «dumme» at vi er «fargeblinde» får skylde oss selv …

Nå tror ikke jeg at det kommer til å bli store endringer på verken lyskryss, bruken av lysdioder, fargekoder eller DNT sine rødmerkede stier. Når det gjelder sistnevnte, så håper jeg egentlig at DNT ikke gjør noen endringer. De røde T-ene er jo en av de mest kjente og ikoniske logoene i Norge og bør beholdes.

For som med de fleste andre utfordringer man kan ha, så lærer man seg grep for å best mulig kunne håndtere dem i hverdagen. I trafikklys er rødt øverst og grønt nederst. Om batteriet og batteriladeren har blitt kald, så er det sannsynligvis ferdig ladet.

Og skal man følge rødmerkede turstier, så kan det være lurt (og samtidig hyggelig) å ha med seg et turfølge som ikke har en rødt-grønt-fargesvakhet.

DNT sine røde T-er er en av de mest kjente og ikoniske logoene i Norge og bør beholdes, selv om de kan være utfordrende å se for rødt-grønt-fargesvake. (Foto: Bjørn Johannessen)

Gult er kult?

Men dersom jeg, i en ideell verden, fritt skulle få velge - hvilken farge skulle jeg ønske ble brukt til blant annet løypemerking?

Da vi på barneskolen skulle tegne og fargelegge, brukte jeg mye gult – selv om jeg ble litt «mobbet» for at det var «jentefarge» (gutter skulle helst ha blått og grønt som favoritt).

Nå i voksen alder har jeg skjønt at årsaken til mitt fargevalg var at gult er den fargen jeg ser tydeligst. Desto mer knallgult, desto bedre. Gult er min favorittfarge og lyser for meg sannsynligvis omtrent like godt opp som jeg innbiller meg rødt gjøre for personer uten fargesvakheter.

Dersom jeg skulle få velge, så ville jeg valgt gul løypemerking. Sterke, gule farger lyser like godt opp for meg som det jeg tror røde merker gjør for personer som ikke er fargesvake. (Foto: Bjørn Johannessen)

Nå skal det sies at det også finnes dem som er blå-gul-fargesvaksynte, men dette er langt mer sjelden enn rødt-grønt. Kun 1 av 10 000 personer – likt fordelt mellom kjønnene.

Du kan teste ditt fargesyn HER.