Kondislegenden Valborg Østberg – en pioner i kvinnelangrenn

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 6– 2023

Valborg Østberg stilte opp i langrenn før det var egen klasse for damer og fikk avisoverskrifter som «Kvinnen blant menn». På slutten av 60-tallet var hun en av «jentutn» på langrennslandslaget for damer. I 1976 da det ble åpnet for kvinner i Birkebeinerrennet som en prøveordning, stod Valborg klar i front.

I 1979 deltok hun i Tokyo Marathon som var det første internasjonale maratonløpet for kvinner. Etter hvert ble det også internasjonale topplasseringer i veteran-EM i friidrett og veteran-VM i langrenn i tillegg til utallige nasjonale seire.

Oppvekst på småbruk

Valborg vokste opp på et småbruk i Snertingdal i en barneflokk på seks. I årene før og under andre verdenskrig var det vanskelige tider, og oppveksten ble naturlig nok preget av det. Aktiv fri lek var det derimot ikke mangel på, og Valborg forteller at de var så heldige at de hadde ett par Madshus-ski hjemme som alle ungene kunne bruke.

– Vi lekte utomhus hele året. Det var ingen skoleskyss, og vi gikk til og fra skolen som lå en 3-4 kilometer opp bakken fra der vi bodde.

Idrettslagene i Snertingdal la ned driften under krigen i protest mot tysk propaganda og nazifisering av idretten. Åsløpet, forløperen til Åsbygdløpet som Valborg langt senere deltok i, ble første gang arrangert som et illegalt renn.

Trang fødsel for damelangrenn

Egne ski hadde hun ikke før i 30-årsalderen, og hun gikk sine første turrenn påmeldt i herreklassen. Kvinnene ble lenge holdt utenfor idretten, og først på 70-tallet kunne man snakke om noe gjennombrudd. Langrenn var i fremste rekke i så måte, og Valborg var blant dem som brøytet vei.

– Det var en viss motstand mot at kvinner skulle kunne delta i langrenn. Det ble ikke sett som kvinnelig å slite og svette. Ikke alle menn likte å bli fragått i skisporet heller. Påkledningen var også et ankepunkt. Det hendte at jeg syklet hjemmefra i skjørt, men smatt inn i skogen og skiftet til treningsdress når jeg var kommet borti treningsløypa, forteller hun.

Offisielt norgesmesterskap i langrenn for damer ble innført i 1955, men det var få deltakere de første årene. Dagen etter mesterskapet på Rena i 1957 skrev Dagbladets utsendte medarbeider: «Dropp NM i damelangrenn! Det blir færre og færre deltakere i norgesmesterskapet på 10 km for damer. For fem år siden var det faktisk en del jenter som løp langrenn her i landet, men i gårdagens mesterskap på Rena var det seks deltakere. En kan jo si at det er bedre enn i skøyter, hvor det ikke meldte seg noen, men likevel er det litt for mye av det gode å arrangere Norgesmesterskap med så minimal interesse. Ingen ting av det som er gjort for å stimulere interessen for damelangrenn har hatt noen virkning, og da er det like godt å droppe dette arbeidet.»

Avisens oppslag ble ikke tatt til følge, men de første langrennsjentene ble ikke akkurat båret på gullstol. Valborg trekker frem at Ingrid Wigernæs var frontfigur for skijentene i disse åra og at hun nå har fått vel fortjent idrettsheder på sokkel i Hemsedal.

Skiløperen: Vi ser Valborg Østberg i aksjon i Åsbygdløpet i sin egen hjembygd, Snertingdal. (Foto: Oppland Arbeiderblad)

Ikke-estetisk

Motforestillingene kom fra ulike hold. I forbindelse med en enquête i Aftenposten i april 1958 var et av spørsmålene: «Hvordan ser De på damelangrenn som konkurransegren?» Ett av svarene, som er gjengitt av Ingrid Wigernæs i boka «Mot mål med jenutn» var: «All kvinneidrett bør være estetisk, som for eksempel slalåm, utfor, tennis. Dame-langrenn er ikke en estetisk øvelse og bør vekk internasjonalt, men det går vel neppe. Vi må selvfølgelig ikke forby damelangrenn, men norgesmesterskap bør ikke arrangeres, hvis det er mindre enn 10-15 deltakere. (Dette gjelder for øvrig all idrett.) Internasjonalt bør vi ikke delta.»

I en artikkel i Dagbladet i februar 1968 med overskriften «Idrett og kjønnsdiskriminering» forteller skribenten Aase Irene Lauritzen at hun henvendte seg til to særforbund innen Norges idrettsforbund for å få et tilbud til jentene som et konkurranseopplegg, som en serie eller liknende. «For jenter», sa vedkommende tillitsmann – «er De gal, vi har jo ikke penger til guttene engang».

Noen av motforestillingene var basert på holdninger, andre var rent praktiske. Valborg vil fremheve at hun ble godt mottatt i lokale skirenn der hun stilte i herreklassen. Forklaringen på at det ikke var kvinneklasser, var ofte at det ikke var dusjmuligheter for kvinner, så man fikk ta et vaskefat og stikke seg bort i en krok etter rennet.

Allsidig idrettsutøver

Valborg rakk å bli 32 år før hun debuterte i norgesmesterskapet på ski. Hun drev imidlertid med mange ulike idrettsaktiviteter i lokalmiljøet; mest orientering, friidrett og turrenn på ski.

– Jeg likte orientering godt. Det var en fin aktivitet for hele familien. Vi kom oss ut i skog og mark på en måte som det også var lett å få ungene med på. Sånn i ettertid kan jeg si at det er den morsomste idretten jeg har drevet med. Du må tenke sjøl og planlegge. Det kan bli feilnavigering og mye tull, men jeg synes jeg lærte noe hele tida. Jeg oppnådde en fjerdeplass i NM i orientering på stafettlaget og en sjuendeplass individuelt. Orientering er en idrett det er vanskelig å bli god i, det hjelper ikke hvor fort du løper om du ikke holder kartet riktig vei, sier Valborg med et smil og en episode friskt i minne.

– Jeg trente stort sett fem-seks dager i uka; løping om sommeren og langrenn om vinteren og i helgene var det konkurranser. Med Bjarne, mannen min, gikk jeg mye på ski. Han var min første skitrener. Han var selv en habil skiløper og ble både smøreekspert og rådgiver for meg. God til å oppmuntre og motivere var han også, i en tid da det ikke var så vanlig at damer gikk på ski.

«Kvinnen blant menn» var et oppslag i Gudbrandsdølen i 1969. «Et hyggelig innslag i Storlonløpet var den kvinnelige deltakeren Valborg Østberg fra Gjøvik. Hun hadde også med seg sin mann Bjarne. De plasserte seg som nummer tre og fire i turklassen over 42 år, og mange karer var det som måtte se seg slått av Valborg denne gangen.» «Jeg er nok litt sliten for jeg er ikke vant til å gå så lange løp som dette», sa hun til avisen etter løpet. Storlonløpet var 35 kilometer. Etter hvert skulle hennes oppfatning av lange skirenn endre seg.

– Jeg var godt voksen da jeg meldte meg på norgesmesterskapet på Rena i 1964. Det ble femteplass på 5-kilomteren og fjerdeplass på mila. Året etter på Fåberg gikk jeg hardt ut på mila og fikk sølvmedalje. Berit Mørdre tok meg igjen på slutten, hun var god til å spurte, men jeg slo Ingrid Wigernæs, så det var stort, minnes Valborg.

– Jeg fikk etter hvert plass på landslaget og var med på samlinger på Pellestova hotell på Hafjell. Var det mye snø, ble vi kjørt opp med wiesel, og trenings-løypene måtte vi gå opp sjøl. Treningsopplegget var det moro å være med på, og her fikk jeg Ingrid Wigernæs som trener. Jeg deltok i NM på ski i flere år. Resultatene var på det jevne, men det ble ingen flere pallplasseringer. I 1966 da «jentutn» fikk sitt store gjennombrudd med VM-sølv på stafetten i Oslo, var jeg «bare» reserve.

I løpet av sin aktive skikarriere deltok Valborg i Holmenkollrennene ti ganger (1964-1973). Her var det sterke løpere fra Sovjetunionen, Sverige og Finland som dominerte både på 10 km og 5 km. I 1973 annonserte hun til Oppland Arbeiderblad at hun gav seg som aktiv langrennsløper. Lokale renn ville hun imidlertid fortsette med.

Valborg og Inger Helene: Valborg Østberg ble beæret med en karikatur laga av den kjente tegneren HERB (Herbjørn Skogstad). Inger Helene er nok Inger Helene Nybråten som var klar til å føre arven fra Valborg Østberg videre. (Tegning: HERB – Herbjørn Skogstad)

Kvinner får delta i Birken!

Valborg fant imidlertid en ny arena å hevde seg på: Birkebeinerrennet, det 54 km lange skirennet fra Rena til Lillehammer. Rennet ble innstiftet i 1932, men kvinner fikk ikke delta før i 1976, og da som en prøveordning. Det ble opprettet to kvinneklasser: 20-34 år og 35 år og eldre. De eldste viste seg å være best: Berit Mørdre Lammedal tok totalseieren i kvinneklassen med Valborg Østberg som nummer to. Året etter ble rekkefølgen motsatt. Valborg Østberg gikk inn som totalvinner i kvinneklassen på tiden 3.31.04 som står som hennes personlige rekord.

Valborg deltok deretter i Birken, med ett unntak, frem til og med 1996. Unntaket var i 1978 på grunn av sykdom. Hun kan skilte med en totalseier og elleve klasseseire. Merkekravet greide hun hvert år.

Tok hun ikke klasseseier, ble hun nummer to, og hadde kvinnene hatt samme klasseinndeling som menn, kunne hun nok hatt flere klasseseire. 5-årsklasser for kvinner ble først innført i 1983. Selv trekker hun på skuldrene av dette.

– Det var slik det var, det var ikke likestilt.

«Grandmother Østberg» i USA

Birkenseieren i 1977 ble belønnet med en amerikareise året etter og deltakelse i American Birkebeiner i Wisconsin der hun like godt tok hjem totalseieren i dameklassen på tiden 3.41.30. 47 år gammel og bestemor var hun – det vakte oppsikt blant amerikanerne. I magasinet «Birch Scroll – spring 1978» pryder et foto av «Grandmother Østberg» på seierspallen en artikkel om norske helter skrevet av Frances Wiese. Her fremholder Wiese at hvis noe er åpenbart fra en titt på de norske Birkebeinerresultatene, er det den utrolig høye alderen på norske skiløpere. Enten det er på tur- eller konkurransenivå, er de sterke og forblir sterke.

– Det var en fantastisk, men slitsom tur, sier Valborg. Hun hadde konkurrert i utlandet før, i Sverige, Finland og Øst-Tyskland, men det var spesielt å få komme til Amerika.

– Løypa var tung med mange bakker, men heldigvis var det flatt mot slutten. Det var bare ett spor, og man måtte ut i laussnøen for å komme forbi. Etter rennet fikk jeg veldig mye oppmerksomhet.

Maratonløper i verdensklasse

– Det er hardere å løpe maraton enn å gå Birkebeinerrennet. Løper du maraton, må du jobbe på hele tiden, og det tar lengre tid å hente seg inn igjen etterpå. Jeg har løpt Fjellmaraton over Valdresflya seks ganger og halvmaraton tre ganger. Dette er et av verdens tøffeste tøffeste maratonløp, understreker hun videre.

– Min beste maratontid er 2.51.56 fra maraton for kvinner i Tokyo i 1979. Dette var første gang det ble arrangert eget internasjonalt maratonløp for kvinner, så det var spesielt.

Tokyo internasjonale maraton for kvinner i 1979 var et maratonløp for inviterte eliteløpere uten aldersklasseinndeling. Det var 46 deltakere, og vinneren ble engelske Joyce Smith på tiden 2.37.48. Fra Norge deltok Sissel Grottenberg med en tredjeplass og Valborg Østberg med en tolvteplass i det som skulle bli en milepel for kvinners deltakelse på maratondistansen. Senere kom maraton for kvinner med i EM i 1982, VM i 1983 og som OL-øvelse i 1984.

Det er internasjonal klasse over Valborgs maratonløp. I 1982 løp hun Oslo maraton på 2.52.27 i K50-54. Tiden stod som norsk klasserekord i 30 år og ble først slått av Nina Wavik Ytterstad med 2.51.04 fra Frankfurt Marathon i 2012.

Valborgs tid fra 1982 er også registrert i internasjonale veteranstatistikker (Association of Road Racing Statisticians (ARRS)) som verdens bestetid. Ut fra disse statistikkene ble Valborg slått året etter av amerikanske Marion Irvine med kallenavnet «The Flying Nun». Tiden hennes, 2.51.01, ble imidlertid oppnådd i en nedoverbakkeløype (California International Marathon, Sacramento) og ville i dag ikke blitt godkjent.

Ser man på tider oppnådd i regulære løyper, må man til 1986 og belgiske Denise Alfvoet som løp på 2.51.46 i Nederland for å finne en tid som er bedre enn den Valborg Østberg oppnådde i Oslo i 1982.

Internasjonale veteranbragder

Som løper har Valborg utallige seire i norgesmesterskap i friidrett for veteraner, og hun behersket samtlige mellom- og langdistanser. I 1983 tok hun like godt NM-gull på 4 distanser i løpet av en helg. Hun hadde lenge tenkt på å delta i et internasjonalt mesterskap i friidrett for veteraner. Det skjedde i EM i Malmø i 1986. Her løp hun 1500 meter på 5.18,92 og tok gull i klasse 55-59 år.

I skiløypa ble det tre ganger deltakelse i VM for veteraner med topplasseringer. Siste gang, på Geilo i 1993, ble det gull på 15-kilometer og sølv på 10-kilometer klassisk.

EM-gull: I 1986 vant Valborg Østberg 1500 meteren i klasse 55-59 år i veteran-EM i Malmö på 5.18,92. (Foto: privat)

Idrettsglede og treningsprinsipper

Valborg Østberg har hatt en lang og allsidig idrettskarriere og vært en foregangskvinne innen kvinneidrett i Norge. Denne allsidigheten i tillegg til hennes idrettsglede ble også fremhevet da hun i 1981 ble hedret med Kreditkassens idrettspris.

Idrettsgleden er også godt synlig i dag når Valborg snakker om de ulike begivenhetene og konkurransene hun har vært med på. Og det gjelder både lokale arrangement og internasjonale mesterskap. Hun beskriver entusiastisk det 14 kilometer lange Besseggløpet for den vakre naturopplevelsen. Fort løp hun forresten også. Den rekorden hun satte i 1963 på 1.39.47, stod helt frem til 2014 da langrennsløperen Tuva Toftdahl Staver løp i mål på tiden 1.35.31. I dag er det fjelløperen Emelie Forsberg som innehar rekorden på 1.33.15.

– Det har vært fryktelig moro! Jeg likte å trene og konkurrere, men det er viktig å være i god form og godt trent. Blir det et slit, er det ikke moro lenger. Jeg har vært heldig og ikke hatt alvorlige skader, bare småting. Jeg liker fortsatt å være ute og å holde kroppen i gang, så jeg går en times tur hver dag, forteller 92-åringen.

– Idretten har vært en viktig del av livet mitt, som aktiv utøver, men også som en fritidsaktivitet. Ikke minst sammen med resten av familien.

Idrettsfamilie

Ekteparet Østberg drev allsidig med idrett, det gjorde også datter og sønn og deres ektefeller og etter hvert barnebarn. Det sies at de kunne konkurrere like hardt med hverandre i renn og løp som med andre deltakere, rene familieoppgjøret, og Valborg var ikke den som holdt tilbake overfor de yngre.

Valborg var en helårsutøver med et trenings- og konkurranseprogram som fulgte årstidene. I de snøfrie månedene var det friidrett og maratonløp og av og til et sykkelritt, men var det snø, var skiene å foretrekke. Med unntak av tiden på skilandslaget førte hun ikke treningsdagbok.

Skal hun sammenligne langrenn i dag med hvordan det var på hennes tid, mener hun at treningsformene stort sett er like innenfor klassisk langrenn.

– Det er de samme prinsippene, men mer fart og styrke, sier hun.

– I dag følger jeg med i idretten på TV, langrenn og friidrett, men også fotball. Av skirenn ser jeg alt og heier på barnebarnet Ingvild som er på langrennslandslaget.

Valborg Østberg

Født: 14. mai 1931
Yrke: Renholder
Idrett: Orientering, langrenn, friidrett og maratonløp
Klubber: Gjøvik friidrettsklubb og Gjøvik skiklubb
Perser: 2.51.56 på maraton (Tokyo), 3.31.04 i Birkebeinerrennet, 3.41.30 i American Birkebeiner (Wisconsin, USA), 3.08.22 i Det Norske Fjellmaraton og 1.39.47 på Besseggløpet
Meritter:
Holmenkollrennene: 10 ganger
Birkebeinerrennet: 20 ganger (1 totalseier og 11 klasseseire)
Fjellmaraton: 6 ganger (3 totalseire)
Norgesmesterskap:
Ski-NM 1965: sølv på 10 km
Veteran-NM på ski og i friidrett: et anselig antall medaljer i ulike valører
Internasjonale mesterskap:
Europamesterskap i friidrett for veteraner (1984 i Malmø): gull på 1500 m K55
Ski-VM for veteraner: 3 ganger med topplasseringer
Utmerkelse: Kreditkassens idrettspris 1981

Foto: 92 år gamle Valborg Østberg viser fram en krystallpremie fra langrenns-NM i 1965 der hun tok sølv på 10 km.(Foto: Else Husa)