Når tida er uvesentlig

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:

«Da jeg ganske utmattet gikk de siste metrene nedover gangveien forbi Oppdal videregående skole, ringte arrangøren og spurte om jeg var oppe i fjellene fortsatt. Han ble glad da jeg sa at jeg snart var i mål.»

Jeg har en tendens til å sammenligne meg med damer som er både yngre og sprekere enn jeg noen gang har vært. For så å bli litt negativ til egne prestasjoner selv om jeg vet at jeg egentlig burde gitt meg selv et klapp på skuldra for all den treningen jeg har lagt ned.

Jeg har mange ganger lurt på hva som er vitsen med å tenke dårlige tanker om seg selv når en egentlig burde vært fornøyd og vel så det. En må bare være ærlig og sette seg realistiske mål. Det er greit nok å skulle ønske seg å løpe en fem kilometer på 4.20 min/km i snitt, men en må ikke bli skuffa når en som 56-årig dame, som aldri har vært noe løpstallent, løper på 5.27 min/km isteden. 5.27 er bra det til meg å være.

En dag intervjuet jeg en som hadde fått transplantert nye lunger og som hadde imponert seg selv og omgivelsene med å løpe en halvmaraton. Jeg spurte vedkommende om hvor fort han hadde løpt. Det svarte han ikke på sånn uten videre. Hvorfor det? Jo, fordi det var fullstendig uvesentlig. Tida var bare et tall. Den viste hvor han skulle plasseres i konkurransen og i klassen sin, men det sa ingenting om den prestasjonen han nettopp hadde levert.

Denne mannen hadde en sykdomshstorie som gjorde at han ikke hadde forutsetninger til å hevde seg i toppen uansett hvor stort løpstallent han var eller hvor mye han trente. Sammenlignet med mange transplanterte hadde han et funksjonsnivå i øvre sjikt, men sammenliget med de ikke transplanterte var hans funksjonsnivå i nedre sjikt. Han hadde ingen ønsker om å sammenligne seg med andre enn seg selv, og kanskje ikke det engang. Han var svært takknemlig for det livet de nye lungene hadde gitt ham, og omfavnet det med begge hendene.

Når jeg tenkte tilbake tror jeg at jeg alltid har sammenlignet mine prestasjoner med prestasjonene andre mennesker har klart å oppnå. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. De eneste premiene jeg har vunnet er tatt i konkurranser der jeg var eneste deltaker i klassen min. Likevel har jeg deltatt i flere maratonløp opp gjennom årene, og når jeg tenker tilbake er det de løpene hvor jeg har prestert som dårligst at jeg har hatt den største opplevelsen.

Den ene gangen var da jeg var med på Trollheimen Fjellmaraton, et løp i fjellene rundt Oppdal med totalt 2200 høydemeter fordelt på de 42 kilometrene. Jeg fikk være med på tidligstart en time før den offisielle starten, men var likevel en av de siste i mål på tida 9.12.58 hele 4.29.38 bak Malene Blikken Haukøy som vant kvinneklassen.

Løpet var svært lite sosialt. Alle de andre løp fra meg allerede ved stigningen opp fra Gjevilvasshytta hvor starten var. Deretter gikk det en lang stund før de som hadde ordinær starttid kom forbi meg. Heia, heia, var det eneste vi utvekslet av kommunikasjon.

Innen jeg hadde kommet halvveis var jeg nok blitt passert av de aller fleste, og da jeg ganske utmattet gikk de siste metrene nedover gangveien forbi Oppdal videregående skole, ringte arrangøren og spurte om jeg var oppe i fjellene fortsatt. Han ble glad da jeg sa at jeg snart var i mål.

Trollheimen Fjellmaraton: Her er jeg snart halvveis i løpet og alle «løpevennene» fra start har løpt fra meg. (Foto: Morten Eirik Engelsjord)

Trollheimen Fjellmaraton: Det hadde vært en fantastisk dag i fjellet. Jeg hadde vært over mange fine fjelltopper med flott utsikt, behagelig konstruert for oss med høydeskrekk, uten stup og skumle skrenter, og i mål stod min tilkomne mann som eneste heiagjeng. (Foto: Morten Eirik Engelsjord)

En annen svært god løpsopplevelse var det året jeg stilte til start i Nordmarka Skogsmaraton nesten uten trening. Jeg ville gjerne være med fordi dette er et utrolig bra arrangement og fordi løypa går gjennom så flotte omgivelser. Jeg hadde vært med flere ganger tidligere, men hadde da trent litt mer på å skulle holde hele maratondistansen enn det jeg hadde gjort dette året.

Det er flott å melde seg på maratonløp som går i skogen som Nordmarka Skogsmaraton. En får en fantastisk naturopplevelse uten å måtte ta med seg verken mat eller drikke. Du får full bevertning hver femte kilometer. Jeg kunne derfor begi meg ut på de 42 kilometrene og litt over 600 høydemetrene med kort løpetights og T-skjorte og uten bagasje på ryggen.
Jeg startet rolig og lot de fleste løpe fra meg. Ved halvløpt løp kjente jeg at jeg ikke var like sliten som jeg hadde forventet og økte tempoet noe. Da begynte jeg å ta igjen de som hadde startet i litt for høyt tempo, noe som gjorde at jeg følte meg enda piggere.

Da nedstigningene startet mot Sognsvann ved 38 kilometer forventet jeg å være svært stiv i beina, men det var jeg ikke. Jeg tenkte at da kunne jeg slippe meg løs nedover bakkene. Jeg visste at jeg da kom til å bli stiv, men det gjorde ikke noe. Dét hadde jeg jo forventet å være på dette tidspunktet uansett. Jeg fløy avgårde nedover bakkene. Da jeg så flaten nærmet seg, regnet jeg med at det kom til å bli som å møte veggen, men det ble det ikke. Det gikk fortsatt veldig lett. Det gjorde det også opp den neste bakken og videre nedover mot Sognsvann igjen.

Det som bare skulle bli en litt morsom løping ned de første bakkene, endte opp med å bli en fire kilometer lang sluttspurt. Jeg løp forbi flere stive maratonløpere, men selv kjente jeg meg som en dronning. Jeg tror aldri jeg har løpt så lett og fort før i hele mitt liv. Jeg kom i mål på 4.58 i det løpet. Persen min på maraton er på 4.14, men følelsen jeg hadde i Nordmarka denne dagen overgikk helt den følelsen jeg hadde da jeg perset.

Nordmarka Skogsmaraton: Jeg har møtt mange trivelige mennesker gjennom min deltakelse i løp. Her sammen med Marianne Følling (t.v) før start på Nordmarka Skogsmaraton 15. juni 2013. Marianne vant klassen sin på tida 3.44.49 denne dagen, mens jeg kom i mål en halvtime seinere og kom på 15. plass i min klasse. (Foto: Privat)

Løpet som endte med en formidabel sluttspurt i Nordmarka Skogsmaraton og deltakelsen i Trollheimen Fjellmaraton er to av mine beste løpsopplevelser. De har blitt gode minner på hver sin måte.

I tillegg til flotte naturopplevelser og muligheten til å kjenne hva kroppen virkelig er i stand til å mobilisere, har jeg møtt mange trivelige mennesker opp gjennom årene i slike løp – både før start, underveis og i mål. Løpsmiljøet samler mange svært ulike mennesker, og samtalene med alle disse har vært utrolig givende. Jeg har lært mye om både løping og ande ting som aksjespekulering av helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har løpt i samme tempo som meg selv.

Disse opplevelsene vil jeg gjerne sanke flere av. Jeg har nå bestemt meg for at så snart akillesproblemene slipper taket og jeg har fått litt mer distanse i beina igjen, skal jeg dra ut og samle på løpsopplevelser. Jeg skal forsøke å se forbi tida og at mange andre er sprekere enn meg. Mitt liv er mitt eget og jeg skal nyte det i sakte tempo. Løper du sakte nok så kan vi slå følge. Sammen kan vi dele gode historier og nyte opplevelsen, og i mål kan vi feire sammen at vi har fullført og at dagen har vært fin.