Prosjekt Mission Possible – del I

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6 – 2021

Fire år etter tretthetsbruddet i 2017, er jeg på beina igjen som veteranløper. Med meg på laget har jeg fått Sindre Buraas som trener. Det umiddelbare spørsmålet som må besvares er: Hvor bør lista ligge for en smålubben veteran som gjør comeback? Som starten på denne artikkelen indikerer – jeg velger å legge lista relativt høyt.

For en stor gruppe veteraner ser løping ut til å være viktig. I tiden som kommer vil jeg dele både fremgang, tilbakeslag og de livstemaer jeg som veteran bokstavelig talt løper inn i. Mange investerer mye for å nå nye mål. Kanskje kan spalten «Mission Possible» være til inspirasjon og glede?

Erkjennelsen

Da jeg var på mitt tyngste i livet, slo det meg: Kanskje jeg skulle begynne å løpe igjen? Noe måtte i alle fall gjøres for å få ned vekta som hadde økt i takt med alderen!

På sesjon i 1981 veide jeg 62 kilo. I godt voksen alder viste badevekta 110 kilo. Det er en økning på 48 kilo, dvs. 77,5 prosent. Som overvektig hadde jeg lenge fått mitt pass påskrevet av fastlegen. «Nå må du gjøre noe med helsesituasjonen din, Cato! Kroppen din har ikke godt av å være så tung».

Fastlegen hadde selvfølgelig helt rett i at jeg burde gjøre noe med min situasjon. For jeg kjente tyngden av egen kropp som belastende for hele min eksistens. Jeg følte meg som en «hval på land». Om jeg skulle ha noen forhåpninger om høye kneløft, måtte selvdestruksjonen ta slutt! Som middelaldrende bestemte jeg meg for å knyte på meg joggeskoa for å ta fatt på en ny epoke i livet. Nå skulle overskuddet øke og kroppsfettet avta. For sannheten var at jeg var ubehagelig feit!

I et fotoalbum finnes det bevis for at jeg en gang i tiden var en meget slankere utgave av meg selv. Beviset er et situasjonsbilde der jeg er iført løpeshorts, t-skjorte og Adidas joggesko. Den unge gutten løp stafett. Skuldrene var lave, hoften høy, vinklene i bena og fotnedslaget viser at jeg den gangen var en midtfotløper.

Jeg minnes godt den tiden i historien da bena pendlet som trommestikker og oksygenopptaket var vesentlig høyere enn på mitt tyngste. For på mitt feiteste var jeg som låst inn bak skvulpende underhudsfett. Min egen kropp var i ferd med å klemme livet ut av meg. To kneoperasjoner, kolesterolsenkende medikamenter, pustestopp om natten og daglige sure oppstøt, var bevis på at kroppen rett og slett var for tung. Bare det å knyte på seg skoa var en gymnastisk øvelse som jaget hjertet opp i makspuls. Hamstringen vibrerte som gnistrende høyspentledninger når jeg bøyde meg, og svetten piplet bare ved tanken på å måtte gå til bussen. Noe måtte rett og slett gjøres. Ikke av forfengelighet, men for å overleve.

Drømmen

Jeg begynte å drømme meg bort til den tiden da bena bar kroppen med glede. Tenk og bare kunne bestemme seg for å ta en times løpetur på skauen fordi jeg hadde lyst. Ingen dikkedarer, men bare hoppe inn i joggeskoa og dra til skogs.

Den første kilometeren ville jeg løpt i snakketempo. Etter 10-15 minutter i det tempoet, ville jeg økt farten. I godt driv hadde jeg lekt meg innover i skogen og kjent vinden ruske i håret. Lukten av grønn frodig skog ville gitt meg glede og overskudd for dagen. Fra tid til annen løp jeg noen i møte som jeg hilste vennlig på: «Nydelig løpsvær», sa jeg idet jeg passerte turgåerne. Så snudde de seg, pekte og snakket om hvor uanstrengt den løperen var i steget. Kanskje dro de kjensel på tjukkasen fra Konnerud som hadde blitt så god til å løpe?

Det var en oppbyggelig tanke å tenke bak dobbelthake og bilringer. Men hva skulle til for å begynne å løpe igjen? Kanskje jeg rett og slett bare skulle sette den ene foten foran den andre, for så å gjenta den bevegelsen til jeg ble svett på ryggen? Etter en tid med repetisjoner, vil jeg komme opp i fart og erfare at jeg løp.

En pirrende varme steg opp i meg idet jeg gikk målbevisst bort til min MacBook. Med presise trykk tastet jeg inn søkeordene «MARATON, TIDER, NORGE, 50 ÅR». På 0,71 sekunder dukket det opp omtrent 500 000 resultater. Jeg valgte «Veteranstatistikk-KONDIS-norsk organisasjon for kondisjonsidrett». Fingeren søkte nedover kolonnen for tid. Jeg måtte finne ut hvor raskt de 50 beste i min klasse i Norge løp. Lesningen var ikke spesielt oppløftende med tanke på mine muligheter for en brukbar plassering. For menn i 50-årene løper rett og slett fryktelig fort. Men jeg ble ikke motløs! For nå skulle jeg gi 100 prosent.

Med alt jeg hadde skulle det «kriges» for å bli i stand til å løpe maraton under 3 timer. Jobben ble gjort, og jeg kom relativt raskt i form. Det var en euforisk opplevelse å løpe inn til tiden 2.57.06 i Berlin Maraton 2016.

Men så skjedde det som ikke skulle skje. Jeg fikk et tretthetsbrudd i bekkenet i 2017. Livet som løper raste sammen, og veien tilbake har vært veldig lang. Mange «forståsegpåere» mener det er «Mission Impossible» å komme tilbake som en enda bedre løper som 60-åring. Jeg er ikke så sikker!

Målbevisst trening:Cato Thunes i aksjon på Karsten Warholms heimebane i Ulsteinvik sommeren 2021. (Foto: Ola Døhl)

Mission Impossible

«Gi alt du har, så kan oppnå det du drømmer om i livet!» Er det noen som har sagt det til deg? Det er i så fall ikke sant! Selv Supermann må kaste inn håndkleet i møte med en klump kryptonitt. Bare en liten bit av det grønne stoffet fra planeten Krypton, så tappes Supermann for krefter. Derfor; «kryptonittet» i din og min tilværelse bidrar rett og slett til at noe drømmer i livet er «Mission Impossibel».

Det som hindrer meg i å oppnå en drøm om plass på sprintlandslaget eller å bli stormester i sjakk, er mine fysiske og intellektuelle begrensninger. Alder og utrustningen setter ganske enkelt noen grenser for hva det er mulig å oppnå som 60-åring. Det hadde ikke hjulpet om mine trofaste «supportere» hadde ropt ørene mine fulle om at jeg er god nok for en plass på landslaget.

Noen har riktig nok hevdet at 10 000 timer med trening er oppskriften for å nå toppsjiktet i hva som helst. Så hva om jeg bare bestemmer meg for å nå toppen? For så å poste på Facebook at jeg nå skal trene meg inn i toppsjiktet blant landets beste sprintere. Hva hadde skjedd om jeg gikk for «10 000 timer-oppskriften»?

Etter noen måneder med 8-timersøkter på Marienlystbanen hadde lokalpressen intervjuet og knipset bilder av den gamle mannen med piggsko. Etter ett år med samme intensitet ville NRK kontaktet meg. Uken etter var jeg å se på Lindmo i beste sendetid. Der snakket jeg med innlevelse om mine ambisjoner om å få en plass på sprintlandslaget. For en oppmerksomhet, men ikke på grunn av realismen i prosjektet. All ståheien var kun et resultat av det latterlige «Mission Impossibel-prosjektet» til en komisk middelaldrende mann. I beste fall hadde jeg blitt kringkastet som løpssportens svar på hoppsportens «Eddie The Eagel».

For sannheten om Cato er at han aldri har vært god til å løpe fort. Jeg både var og er elendig! Dersom mine foreldre hadde hatt ambisjoner om at deres førstefødte sønn skulle bli en sprinter av Usain Bolts kaliber, ville jeg vokst opp med en opplevelse av å være mislykket. Mange barn, unge og voksne gjør det. For talent kan ikke påføres eller tilrøves, det er oss gitt. Visst kan vi trene for å utnytte vårt potensial, men vi må snakke sant om hva som er mulig.

«Designet» til noe annet

Jeg kunne aldri blitt en god sprinter, for jeg er fra naturens side «designet» til noe annet. Derfor er jeg glad mine foreldre ikke hadde tenkt ut en plan for meg på en arena som bare hadde gitt meg nederlag. Både fysisk og intellektuelt har vi alle et potensial. Hvilket, må vi selv finne ut av. Foreldres drøm kan bli barnas «mareritt»! For noen drømmer i livet er rett og slett «Mission impossibel». Selv om det er vanskelig for håpefulle foresatte å akseptere at det finnes begrensninger for sine barn, så er det likevel sant.

Hvor vil jeg med dette? Jo, at vi ikke bare må eie vår egen drøm – drømmen må også være bærekraftig! Min drøm er å sprenge noen personlige grenser i mine Nike-karbonsko fra tid til annen. Drømmen «bærer» meg frem. Selv om jeg ikke på noen måte er i samme liga som Eliud Kipchoge, Sondre Nordstad Moen eller våre beste supermosjonister, «eier» jeg likevel drømmen om å løpe så fort jeg kan som maratonløper.

Kipchoges prestasjoner er «Mission Impossibel» for meg. Jeg jager ikke sub 2 timer på maratondistansen, men pusher hardt for å oppnå min drøm. Jeg aksepterer mine begrensninger, men gleder meg også over de muligheter jeg har. Jeg omfavner mine forutsetninger slik jeg er designet, både fysisk og intellektuelt. Sammenliknet med de beste i verden, er jeg middelmådig i det meste. Men livet er likevel godt å leve! Derfor har jeg falt til ro med tilværelsens begrensninger. Det å kjenne grensene gjør livet mitt trygt, og jeg kan sove godt om natten.

Noen ser ut til å sove godt i en grenseløs verden. Ethan Hunt i Mission Impossible-filmene, er en slik karakter. I fiksjonens verden overskrider helten menneskelige begrensinger. Ja, selv naturlovene ser ut til å måtte gi etter for supermannens steinharde vilje. Slik er det ikke for oss helt vanlige mennesker, heller ikke for Tom Cruise.

Derfor skal vi vokte oss vel for å la fiksjon og andres drømmer manipulere oss inn i «Mission Impossible-prosjekter». For de fleste av oss lever ikke i fiksjonen, men i virkeligheten. Det er derfor viktig å være realistisk når det gjelder egne ressurser, selv om vi selvfølgelig skal «grave» dypt. For når jeg tror det er tomt for krefter, erfarer jeg igjen og igjen at jeg ikke har kommet til «første trinn i den lange kjellertrappa» en gang. Når jeg så kjemper meg ned i «kjelleren», overraskes jeg av at det fortsatt er mye ressurser igjen.

Jeg vil tro dette gjelder for flere enn meg. Derfor bør vi grave dypt for å oppnå drømmen! Min er å løpe fortere som 60-åring enn jeg gjorde som 50-åring.

To be continued!

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)

Sindre om Cato

Alle utøvere har sine styrker og svakheter. For Cato sin del som for veldig mange andre, er treningsviljen og evnen til å presse seg, veldig høy. Den største utfordringen blir derfor å balansere Cato sin trening til å være oppimot så hard som det han klarer å absorbere. Restitusjonstiden blir noe lengre når en blir eldre, og for Cato som har en tett timeplan blir det viktig at treningen tilpasses totalbelastningen.

Cato er god på langturer og volumtrening. For at han skal ta et par steg opp er han avhengig av å øke sin generelle løpsstyrke, dvs. få en mer effektiv stegavvikling og løpe avslappet på en høyere hastighet. Derfor må vi samtidig som vi opprettholder et høyt volum, også ha innslag av økter med drag på høyere fart. Dette øker den muskulære belastningen og øker også risikoen for skader.

Uavhengig av alder handler det derfor om å legge til rette for en god kommunikasjon mellom trener og utøver som gjør at signaler fra kroppen kan hensyntas før konsekvensene blir for store. I en del tilfeller endres treningsplanen i løpet av en uke, enten fordi Cato føler seg sliten eller fordi han føler seg pigg og klar for tøffere belastning.

Rent fysisk og mekanisk er det en større prosess å endre løpestil og stegavvikling for utøvere som har løpt mye gjennom mange år. Min erfaring er at stilen ofte er litt «satt», og det ideelle steget med forfotsløping og hofta langt fram tar lengre tid å oppnå enn for en utøver i 20-årene.

Grunnlaget legges:Det er ingen snarvei til god løpeform, og Cato Thunes gjennomfører de øktene som står på programmet han får fra Sindre Burås. (Foto: Ola Døhl)