Tunglært og overambisiøs

Dette er en kommentarartikkel som står for artikkelforfatterens meninger. 

Likevel avvek jeg fra denne regelen nylig i håp om at det var lurt

Jeg har opp gjennom årene blitt presentert for mange fagartikler om opptrening etter skade. Det er viktig å skynde seg sakte, heter det. 

Flere eksperter snakker om 10-prosentregelen. Den sier at du ikke skal øke treningsbelastningen mer enn ti prosent i uka. Det vil si at om du en uke løper 15 kilometer, bør du ikke løpe mer enn 16,5 kilometer neste uke. 

Jeg mener også å ha lest i Kondis at det er bedre med flere korte turer gjennom uka, enn å skulle løpe alle kilometrene på én og samme dag. Lange turer er en større belastning for kroppen enn flere korte.

Det sier seg egentlig selv. Til og med jeg forstår at det. 

Liv og lære

Likevel avvek jeg fra denne regelen nylig i håp om at det var lurt. 

Jeg har trent meg gradvis opp etter evigvarende akillesproblemer, og klarte å holde skaden i sjakk ved å begrense løpingen til kun et par, tre dager i uka, og løpe kun korte turer. Etter hvert kunne jeg legge inn en og annen lengre tur på ti, eleve og tolv kilometer. Ja, jeg kom endatil opp i tretten kilometer etter hvert. 

Jeg passet godt på å ha på kompresjonssokk spesiallaget for akillesproblemer, og legge meg på sofaen med beinet høyt etter trening noe jeg mener var med på å bidra til at kroppen tålte belastningen. 

Målet

Jeg hadde god utvikling. Det var fortsatt langt igjen til å kunne løpe en 20-kilometers terskeløkt, men jeg var på vei. Målet var å komme dit innen jeg skulle reise med en gruppe Kondismedlemmer på treningsleir til Portugal med turoperatøren Springtime. Her har vi alltid en langtur på 20-21 kilometer som går delvis gjennom skogen i starten og slutten, og deretter langs asfalt gjennom et naturreservat og et par koselige nabobyer. Det legges inn flere lengre intervalldrag der det løpes på terskel. 

Castro Marim-runden kaller vi økta. Den er en av dessertøktene under oppholdet, og er noe vi alle gleder oss til i lang tid før oppholdet.Treningsbelastningen sammen med den flotte naturopplevelsen, gjør døkta til en fantastisk opplevelse både fysisk og mentalt. 

Snarveien

Etter hvert så jeg at jeg økte treningsbelastningen for sakte til at jeg kom til å rekke å bli klar for Castro Marim-runden. Jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg kanskje var for forsiktig. Pleier ikke andre å øke mye mer enn det jeg gjorde fra uke til uke? Er det ikke slik at kroppen tåler mer enn jeg våget å tillate den av trening? 

Dessuten hva visste vel jeg om hva kroppen min tålte? Jeg har bodd i den i over 60 år, men jeg er da ikke fagperson. Jeg har heller ikke finregnet på antall kilometer og vært spesielt nøyaktig under opptreningen. Jeg bestemte meg derfor på å prøve meg på en 18-kilometers løpetur på asfalt. Det var en kraftig økning. De som er gode i matte, ser kanskje at det er opp mot 40 prosent. Det var mye, men om jeg gjorde det til en kombinert løpe og gåtur, burde det gå bra.

Jeg tenkte at om jeg fikk lagt inn et par slike økter de siste seks ukene, kunne jeg raskere bli klar til Portugalturen. Jeg skulle herde kroppen slik at den var forberedt til den store kraftanstrengelsen i sør. 

Hvordan gikk det?

Jo, da. Det gikk bra. Kroppen tålte det. Jeg kjente meg sliten, og litt støl i musklene, men akillesen ble ikke vesentlig værre. Bare litt. 

Jeg ventet tre dager før jeg tok en ny løpetur. Den ble kort, og da helga kom, la jeg inn nok en langtur langs de samme veiene. 

Det burde jeg ikke gjort. Etter denne turen haltet jeg rundt i stiv gange i flere dager, og akillesen var satt kraftig tilbake. Drømmen om terskeløkt rundt Castro Marim-runden er knust. 

Nå kan jeg håpe og be om at beina er gode nok til å klare å gå så langt. For drømmen om en tur gjennom naturreservatet ligger der fortsatt. Om jeg ikke kan løpe, skal jeg gå, og om jeg ikke kan gå, skal jeg krype. Det er slik vi løpere er. Vi gir oss ikke så fort. Stayerevnen er det ikke noe i veien med. Det er tålmodigheten vi mangler. 

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (61) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.