Kari Slaatsveen er i sitt ess når hun kan sette seg på landeveissykkelen

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 8-2020

– Hvor ofte bruker du vanligvis å trene?
– Omkring tre ganger i uka, med et solid unntak for de siste månedenes krangling med ryggen. Akkurat nå, med en elendig sykkelsesong bak meg, ønsker jeg meg en som bare tar over og driver meg ut av prolapser, gjennom vinteren og ut i våren, sterk som en bjørn, men det er dyrt, og vi er midt i denne elendige pandemien, så jeg skal vel klare det sjøl. Håper jeg.

– Hva slags trening liker du best?
– Sykling, grus og spesielt landevei. Lange turer. Syklingen har vært viktig for meg siden jeg fikk min første landeveissykkel som fjortenåring. Jeg er også glad i å gå, gjerne fort og gjerne i terreng, og jeg elsker å gå på ski, helst lengre turer og helst med sekk på ryggen og et mål. Generelt liker jeg vel å være mye i bevegelse over lengre tid, bli sliten.

– Trener du alene eller sammen med andre?
– Jeg syklet en stund treningsturer sammen med andre, men syntes det fort ble mye rykking og harde drag. Jeg er antagelig både for gammel og for opptatt av å finne en flyt jeg kan holde i mange timer, så på landeveissykkel har jeg det best alene. Innover i marka sykler jeg veldig gjerne med kjæresten, Martin.

– Hender det at du deltar i konkurranser? I tilfelle hva slags konkurranser?
– Nei, det er jeg nok ferdig med. Jeg er fornøyd så lenge jeg kan strekke meg på egen hånd, oppleve mestring og at jeg holder ut.

– Hva betyr det å holde seg i form for arbeidet ditt?
– Det er helt avgjørende, på flere måter. Jeg redigerer, klipper og skriver i lange strekk, og jeg bærer ofte tungt utstyr på ryggen, så jeg må holde meg noenlunde sterk, ganske smidig og ha kondis nok til å sitte stille. Bevegelse og fysisk utmattelse er også avgjørende for om jeg har det bra, at jeg holder humøret oppe og har mentalt overskudd til det jeg driver med, og ikke minst til menneskene rundt meg.

– Hender det at du får gode ideer mens du f.eks. sykler eller går på ski?
– JA!

– Bruker du å høre på musikk når du trener? Hva slags musikk?
– Bare dersom jeg løper en tur (jeg finner løpingen gatelangs en kjempesmule kjedelig, derfor), og jeg har noen spillelister jeg har laget for ulike formål (dansefester!) som jeg løper etter. Favoritten i trappeløp er The Race – med Yello.

– Har det hendt at du har hatt trøbbel med den berykta dørstokkmila? Hva gjør du i tilfelle for å komme over den?
– Det har hendt, det hender, og det vil skje igjen. Det har hendt jeg ikke har klart å komme meg ut, det vil skje på nytt og jeg tror det er greit å akseptere det, at det iblant ikke går. Når jeg er ordentlig flink, handler jeg som en robot, får på meg klær og sko og tvinger jeg meg ut. Litt mindre flink: går en tur i stedet. Passe flink: aksepterer og vet at jeg kommer meg ut neste gang. Helt elendig: anklager meg selv og kjenner meg som en dass, det hjelper ikke for noe som helst annet enn en type selvbevissthet, som jeg nok ikke liker.

– Hva sier du til dem som sier at de ikke har tid til å trimme?
– Det kan jeg forstå. Altså, folk må selv finnne ut av hvordan de skal ha det. Det er ikke mer moralsk høyverdig å trene, spise sunt og holde seg slank, det er ikke det. At man kan få det bedre på mange områder gjennom bevegelse, er riktig, men at andre ikke bruker tid på det, mener jeg at jeg ikke behøver å mene så mye om.

– Hva var det du ville savne mest hvis du ikke lenger kunne bevege deg ute i naturen eller langs landeveien?
– Åh. Hjulene mot asfalt og hele dagen foran, sykkelen som passer så bra til akkurat min kropp, smidigheten og farten i syklingen. De lange turene på ski gjennom marka, gjennom hele døgnet. Kulda, snøen, den kalde, harde lufta og skyggene fra trærne. Dyrespor og skogsfugl. Jeg ville savne friheten i å bare stikke av gårde, være utendørs i timevis. Det er et privilegium å kunne være ute i naturen, uavhengig av andre og fristilt fra alt man må.