Endringsprosesser er vanskelig

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde prøvd å bli løper før jeg merket at jeg hadde blitt det.»

Jeg har alltid syntes det har vært vanskelig å endre meg. Før jeg begynte å løpe var det vansklig å se for seg at jeg skulle bli en løper. Jeg kom meg kanskje ut av døra et par ganger i begynnelsen av mitt voksenliv, men det skulle iallfall svært lite til før jeg fant unnskyldninger for å la være å løpe.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde prøvd å bli en løper før jeg merket at jeg hadde blitt det. Jeg tror det tok noen år. Da hadde jeg til gjengjeld kommet så langt at det var viktig å finne unnskyldninger for å løpe og ikke for å slippe å løpe. Jeg var i bedre form enn jeg hadde vært før jeg begynte å løpe, og jeg hadde erfart at kroppen kjentes utrolig god ut etter at jeg hadde tatt meg ut på en løpetur. Jeg merket også hvor effektiv løpingen regulerte vekta, og jeg kunne spise både hamburgere, pommes frittes og smågodt, som jeg var så glad i, flere ganger i uka uten å bekymre meg for kiloene.

Jeg merket også at jeg hadde kommet til et punkt der jeg tok hensyn til løpinga når jeg planla aktiviteter og besøk jeg skulle gjennomføre. Det var alltid viktig å vite at jeg kunne finne plass til løpeturer under disse aktivitetene. Fra å være hun som elsket å sitte foran TV-en med en gotheripose, var jeg nå blitt hun som elsket å løpe før jeg satte meg ned foran TV-en med den posen.

Etter at jeg ble løper har jeg også innimellom fått beskjed av leger, fysioterapeuter og kiropraktorer om at jeg har måttet ta en pause i løpinga for at en skade skal få tid til å gro. Det har vært vanskelig og kjentes svært tungt. Det siste nå er at jeg har pådratt meg en yogaskade. Jeg trodde ærlig talt ikke det var mulig. Yoga som virker så naurlig, sunt og harmonisk. Jeg gikk på disse timene for å gi noe ekstra tilbake til den aldrende løpekroppen. Ikke fordi jeg likte yoga, for det gjør jeg ikke. Jeg synes det er uuuutrolig kjedelig, men jeg har blitt svært fasinert av hvilken balanse, styrke og grasiøsitet disse utøverne har, og jeg må innrømme at jeg har vært litt misunnelig på akkurat det.

Selv velter jeg når jeg står på ett bein og må støtte meg med hendene på gulvet bak ryggen om jeg skal sitte på ei yogamatte. Å legge meg framover beina med overkroppen kan jeg ganske enkelt bare glemme, men jeg prøver. Jeg gjør mitt beste. Det gjorde jeg også på den timen der jeg satt på huk med knærne og tærne i gulvet og strakk fotbuen på undersida av føttene. Ettersom yoga framstår for meg som en lite effektiv trening, gynget jeg litt der jeg satt for å få tøyd ordentlig. Tøyingen ble så «ordentlig» at jeg nå etter all sansynlighet har fått brist i et leddbånd, og har fått anbefalt minst 14 dager uten løping for å se om det bedrer seg. Jeg ble også anbefalt å sykle, og det liker jeg ikke en gang.

Den samme motstanden mot endringer ser jeg i arbeidslivet. Jeg liker ikke å skulle endre rutinene mine eller gjøre forandringer som medfører at jeg må lære meg noe nytt eller påta meg en ny oppgave som jeg må finne plass til i en ellers tettpakket tidplan. Når den nye oppgaven kommer er det ikke lett å se at den kan erstatte andre oppgaver, og når nye rutiner innføres er det vanskelig å se at det kan effektivisere arbeidet. Iallfall der og da. Etterpå – når jeg har blitt hun med de nye oppgavene – da er det nesten litt rart å tenke på den motstanden jeg kjente på den gangen.

Hva kan jeg lære av dette, lurer jeg. Jo, jeg har blitt mer bevisst på den motstanden jeg kjenner på når jeg står ovenfor endringer. Jeg har også erfart gang på gang når endringer har blitt gjennomført, at livet har vært utrolig mye bedre etter at endringen var et faktum. Istedenfor å ha denne motstanden mot endringer, så vet jeg at jeg burde heiet dem fram og lett etter dem.

Jeg er klar over at endringsprosesser er krevende. Derfor bør vi ikke bite over for mye på en gang. Selv skal jeg sette meg på sykkelrulla. Jeg har ingen planer om å sitte der så lenge av gangen, men målet får være litt sykling 2-3 ganger i uka. Litt sykling er bedre enn ingenting. I tillegg skal jeg la være å løpe. Jeg er i dag på dag 2 av 14, og er forberedet på at det kan bli flere.