Kondis vil i en del artikler i mai presentere høydepunkter i norsk friidretts historie når det gjelder mellom- og langdistanseløping. I denne første artikkelen tar vi for oss dannelsen av Norges Friidrettsforbund med spesielt fokus på lange løp de første årene etter 1896. I tillegg tar vi med et tilbakeblikk på vår første store ultraløper, Mensen Ernst, som mer enn 50 år før friidrettsforbundet ble stiftet, leverte løpsprestasjoner som selv i dag høres utrolige ut.

Opptakten
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug er forløperen til dagens Norges Idrettsforbund. Det ble stiftet i 1861 og fikk økonomisk støtte via forsvarsdepartementet. Skytterlagene ble oppfordret til også å ha andre idretter på programmet, men det var ingen særforbund i Norge. Turnforeningene hadde også hopp, løp og kast pluss femkamp på programmet i sine turnstevner.

Turnforbundet (1890), skøyteforbundet (1893) og friidrettsforbundet (1896) ble de første særforbundene i Norge. Centralforeningen var motstander av opprettelse av særforbund og motarbeidet idéen. Det samme gjaldt det første særforbundet, Turnforbundet, som allerede hadde friidrettsøvelser på programmet.

I 1895 ble det svenske friidrettsforbundet stiftet og i februar 1896 ble det stiftet friidrettsforbund også i Danmark. Begge disse forbundene het «idrottsförbundet» eller «Idrætsforbundet» som også det norske friidrettsforbundet fikk som navn ved stiftelsen. Norsk Idrætsforbund var NFIFs første navn med kun «de frie idretter» på programmet. Seinere kom friidrett med i navnet i Norge, friidrott i Sverige og atletik i Danmark.

Det var fire klubber som benket seg på Friidrettsforbundets stiftelsesmøte: Tjalve, Ørnulf og Kristiania Haandværkeres Sportsforening fra Kristiania og Gleipner fra Kristiansand. I tillegg hadde bergensklubben Norrøna gitt sin tilslutning til stiftelsen. På møtet ble det vedtatt en merkelig begrensning: «Kun tre klubber fra hver by kan opptas som medlemmer av forbundet.»

Tjalve var i konflikt med Kristiania Idrætsforening, seinere Oslo Idrettslag, som ble startet i 1893. Med denne regelen kunne Kristiania Idrætsforening holdes utenfor det gode selskap.

Det første maratonløpet
De første olympiske leker i moderne tid ble holdt i Athen i april 1896, men uten norsk deltakelse. Til minne om budbringeren som løp fra slagstedet ved byen Marathon til Athen i år 490 f. kr. for å fortelle at athenerne hadde vunnet slaget mot perserne. Derfor sto et løp på 40,2 km fra Marathon til Athen på OL-programmet. Dette ble den store begivenheten under OL, - ikke minst fordi det vunnet av en greker - Spiridon Louis, som ble folkehelt.

Spiridon_Louis_OL-vinner_1896_maratonX .jpg
OL i 1896: Lekenes store helt, Spiridon Louis, som vant maraton fra Marathon til Athen. Han har gitt navn til mange løpeklubber verden rundt, blant dem Spiridon Langløperlag.

Hva har så dette med Norges Friidrettsforbund og løpingens historie i Norge?
Løpet i Athen ble fort kalt maratonløp og idéen spredte seg verden over. Den 19. juli 1896 ble det første maratonløpet utenfor Hellas arrangert i Frankrike og gikk mellom Conflans og Paris. I september var det maratonløp i USA og så, som fjerde land i verden, var det maratonløp i Norge den 4. oktober 1896. Det gikk som i Hellas, fra et sted 40 km fra byen og inn til hovedstaden, fra Vestby til Bekkelaget.

Men det var ikke Tjalve og det nye norske friidrettsforbundet som sto bak, men den forsmådde klubben, Kristiania Idrætsforening med støtte fra Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som hadde gått imot dannelsen av det nye norske friidrettsforbundet samme år.

Det var likevel en tjalvist som vant, murer Hallstein Bjerke. Han løp på 3.34.36 og distansen som var som i OL i Athen, 40,2 km. Arrangøren hadde leid to rom ved målet hvor en lege kontrollerte alle deltakerne etter endt løp for puls, tilstand etc. Det var 28 som startet og 24 som kom i mål.

De 6 beste i Norges første maratonløp:

Nr.  Navn og klubb Tid Puls Resp. Kondisjonskarakter
1  Hallstein Bjerke, Tjalve 3,34.36 168 32 1,5
2  August Molberg, Kristiania IF 3,43.00 160 35 2,2
3  K. K. Stamsø, Kristiania Turn 3,50.00 136 48 1,5
4  Nils Hvam, Kristiania IF 3,58.30 136 24 2,3
5  Chr. Braathen,Underoffiser 4,00.48 128 24 1,5
6  Einar Nilsen, Kristiania IF 4,05.00 144 28 2,5

Det var et ideologisk skille mellom Centralforeningen og det nye friidrettsforbundet. For Centralforeningen var utførelsen av en øvelse like viktig som resultatet. I hekkeløp var måten man passerte hekkene på like viktig som hvem som kom først i mål. En allsidig idrettsutøvelse skulle ha som primærmål å skape dyktige soldater. Derfor var det ikke selve konkurransen som var det viktigste. Derfor ble  deltakerne i det første maratonløpet målt på flere faktorer.

For det nye Norske (fri-) Idrætsforbund var selve konkurransen med faste regler for øvelsene og rekorder viktige. Det ville man få til ved å samarbeide med Sverige og Danmark.

Det første bane-NM
Det nye forbundets første stevne ble arrangert av Tjalve 5. og 6. september i 1896 samtidig med forbundets første årsting, eller som det het den gangen: representantforsamling. Stevnet er i ettertid blitt regnet som tidenes første NM selv om det var bare de fem medlemsforeningene i det nye forbundet som fikk delta, og totalt var det bare 29 deltakere fordelt på 12 øvelser. Stevnet var ikke utlyst som et NM, men er i ettertid blitt regnet som Friidrettsforbundets første norgesmesterskap.

NM-1897-annonse_med_maratonX.jpg
I 1897 ble det første offisielle NM arrangert i Kristiansand og da var maraton med på programmet. Det var også NM i maraton i årene 1898-1902, men så var det stopp helt fram til 1949. Tjalve gjorde et forsøk på å gjenopplive distansen i 1910 og det med stor suksess, som ble gjentatt de neste årene, men ikke med NM-status. (Faksimilen er hentet fra «Raskest, høyest og lengst i 100 år»)

Maratonloep paa_bane_1910X.jpg

Norske rekorder
Norske_rekorder_1910X.jpg
Den første Holmenkollstafetten i 1923
Som vi ser av kartet gikk også den første stafetten via Slemdal og Besserud. Det spørs om det er noe annet arrangement som har betydd mer for løping i Norge som Holmenkollstafetten, og trolig også for norsk friidrett generelt. (Faksimilen er hentet fra «Raskest, høyest og lengst i 100 år»)
Holmenkollstafetten_1923X.jpg
 

Store norske prestasjoner i forbundets 40 første år, men ikke i lange løp
Norsk friidrett har høstet flere store triumfer i de første femti årene fra 1896, men ikke på mellom- og langdistanseløp. Ferdinand Bie ble olympisk mester i femkamp i Stockholm i 1912 hvor Norge stilte med en stor tropp.

Bies gull hadde likevel en bismak siden han ble klart slått av USAs Jim Thorpe, som først fikk utdelt gullet. Thorpe vant også gull i 10-kamp og deltok i tillegg i lengde og høyde og var lekenes store profil. Avery Brundage (IOC-president fra 1952-1972) deltok også i mangekamp i lekene i 1912 og varslet om at Thorpe hadde spilt noen baseballkamper i 1909 og tatt imot noen penger for det. Han ble derfor diskvalifisert.

70 år etter lekene i Stockholm og lenge etter sin død ble den amerikanske idrettshelten Jim Thorpe satt inn igjen som vinner av gullet i 1912, men uten at Bie mistet sin gullmedalje. Så nå er det to vinnere i femkamp i 1912.

Helge Løvland
I 1920 ble det nok et mangekampgull til Norge, men denne gang var det ingen tvil. Helge Løvland fra Kristiansand vant selv om det var kamp nesten helt til mål på den avsluttende 1500-meteren. Løvland måtte slå sin amerikanske konkurrent, Brutus Hamilton, med 9,4 sekunder og klarte det.

Charles Hoff
Den største norske friidrettsutøveren før andre verdenskrig var Charles Hoff uten at det ble noen olympisk medalje på han. Han var førstemann i Europa som hoppet over 4 meter i stav. Han satte verdensrekord med 4,12 i København i 1922, en rekord som han flyttet flere ganger seinere helt til 4,25 m. Han var den første i Norge som satte en verdensrekord i friidrett og den eneste i forbundets første 50 år.

Under en turne i USA i 1926 satte han flere innendørsrekorder i stav og mottok betaling for sine opptredener og ble derfor dømt for brudd på amatørbestemmelsene. I 1931 hoppet han 4.32 på Hønefoss, men fikk aldri rekorden godkjent pga. bruddet på amatørbestemmelsene.

Charles Hoff var en allsidig utøver og var blant de beste i Norge i mange grener. Under OL i Paris i 1924 var han storfavoritt i stav, men på grunn av en skade kunne han ikke hoppe. Da stilte han istedenfor på 400 m og 800 m og kom helt til finalen på 800 m hvor han ble nr. 8 (av 9) med 1.56,7. For øvrig ble stavhopp vunnet på beskjedne 3,95 m. På grunn av utestengelsen i 1926 fikk Hoff ikke delta i flere OL selv om han beholdt sitt høye nivå i mange år etterpå. Det hører med til Charles Hoffs ettermæle at han var en framtredende nazist under krigen og fikk en lang straff i landsviksoppgjøret etter krigen.

Hoffs 8. plass var Norges beste plassering i OL på mellom- og langdistanse før 1948. I OL i Berlin i 1936 ble det to norske 9. plasser. Rolf Hansen løp 5000 m på 14.48.0 og Odd Rasdal 10.000 m på 31.40.4. På 10.000 m tok Finland alle medaljene på tider fra 30.15 til 30.20, så det var et langt stykke fram til medaljer for Norges beste. Likevel var trolig Hansens og Rasdals innsats det beste som er levert på langdistanse siden Friidrettsforbundet ble stiftet i 1896. For øvrig gikk legenden innen gangsporten, Edgar Bruun, 50 km i Berlin på 3.34.53 og ble nr. 5.

Løperkongen Mensen Ernst - ultraløperen som løp langt lenge før NFIF ble stiftet 

Mensen_Ernst-kliptX .jpg
 (Illustrasjon fra Bredo Berntsen bok om Mensen Ernst)

Mons Monsen Øyri fra Fresvik i Sogn ble født i 1795. Han stakk til sjøs som ung gutt og fikk sett mye av verden før han mønstret av i London i 1818. Da skipet hans lå til kai i Kapp-provinsen i Sør-Afrika stilte han i et lokalt kappløp med innfødte og vant. I London lurte han på om han kunne livnære seg med kappløp og veddemål.

Han fant ut at han måtte ha et enklere navn, og da ble det Mensen Ernst. Veddemål var populært i England. Han veddet på at han kunne løpe fra London til Portsmouth, ca. 116 km, på 10 timer. Han vant veddemålet klart og gjennomførte på 9 timer. Så var han i gang med mange slike løp. Han løp fra London til Liverpool, 150 engelske mil eller 240 km på 32 rimer.

Siden ble det langt større vågestykker. Det mest spektakulære var kanskje løpeturen fra Paris til Moskva sommeren 1832.  I luftlinje er det 2480 km som ifølge veddemålet gjennomføres på 15 dager, dvs. rundt 17 mil per dag. Å løpe korteste vei er selvsagt umulig, så dagsetappene blir mye lengre enn det. I tillegg var det en farefull tur med store elver som skulle passeres pluss å overnatte under åpen himmel i områder med rovdyr, bare for å nevne noen av problemene.

Turen foregikk slik:
11. juni til Chalons-sur-Marne (kveld)
13. juni til Kaiserlauten (morgon)
13. juni til Mainz (kveld)
16. juni til Tinz
18. juni til Sandomierz (kveld)
19. juni til Chelm (natt)
21. juni til Mogilov
23. juni til Smolensk (morgen)
24. juni til Mozajsk
25. juni til Moskva kl. 10 formiddag  
   
Selv de beste ultraløpere i verden sier at dette er en umulig løpetur, og det selv med fullt støtteapparat. For turen til Moskva var Mensen Ernsts andel av veddemålene 4000 franske francs, som var et betydelig beløp på den tiden.

Dette var en av de mange store løpeturene Mensen Ernst gjennomførte. Den lengste var fra Konstantinopel (Istanbul) til Calcutta t/r som sendebud med viktige beskjeder for det Ostindiske kompani. Han startet den 28. juli 1836 klokken fem og ankom Calcutta den 27. august klokken ni om formiddagen. Ruten er ikke kjent i detalj, men han drog gjennom Lilleasia, via det gamle Babylon, fulgte en sørlig kurs parallelt med Persiabukten og Omanbukta, og krysset det indiske kontinent til Kolkata (Calcutta)

1839-1842: Mensen Ernst drømte om å løpe Afrika på langs, men utsatte planen etter at han opplevde krigshandlinger i Algerie. Han besøkte i denne perioden de fleste europeiske land. I februar 1842 ble Ernst ansatt som kurer hos fyrst von Pückler Muskau. Dette førte til at Mensen Ernst skulle reise til Afrika og søke opp den hvite Nilens kilder. Han la i vei fra Bad Muskau i Schlesien, passerte Konstantinopel (Istanbul) og kom til Jerusalem etter en reise på tretti dager. Derfra gikk ferden til Kairo. Den 22. januar 1843 dør han av dysenteri i Aswan i Egypt, 47 år gammel. Han ble funnet død av turister og ble gravlagt på stedet.

Det er skrevet flere bøker om Mensen Ernst. Den første ble utgitt på tysk allerede i 1844. Den ble seinere oversatt til norsk. Bibliotekaren Bredo Berntsen utga i 1986 boken «Løperkongen – nordmannen Mensen Ernsts eventyrlige liv» hvor han uttrykker tillit til mange av detaljene rundt Mensen Ernsts mange store bragder.

Mensen_Ernst_avduking_minnesteinX.jpg
Heder: Det ble reist en minnestein i Fresvik for Mensen Ernst i 1987. Året etter ble bygdas store helt minnet av tre storheter innen langdistanseløping. Vi ser Grete Waitz til venstre sammen med to av USAs største løperlegender, Frank Shorter og Joan Benoit, som begge står med ryggen til. Benoit ble den første OL-mester på maraton for kvinner i Los Angeles i 1984 da Grete tok sølv. Frank Shorter vant gull på maraton i München i 1972 og er av mange regnet for joggebølgens far i USA, en bølge som på 1970- og 1980-tallet bredte seg til hele verden.