Vasaloppsopplevelser fra startpulje 3 – del 2: selve rennet

Les del 1 - "prerace report"

Berga by 6. mars kl. 08.00 – startskuddet går

Bortsett fra at det ikke er et startskudd, men en slags sirene. Og den kommer litt overraskende på, ettersom det ikke er noen slags nedtelling eller noe via speakertjenesten. Men jeg er klar og står et godt stykke unna teten, i midten av led 3 helt ute på venstre flanke, så det tar noen sekunder før «trekkspilleffekten» når meg, og det er på tide å sette i gang med stakinga.

Jeg har hørt snakk om at det tar mange minutter før de bakerste i led 10 merker noe til at starten har gått. I begynnelsen er det litt «start/brems» for å komme i gang. På startstrekka er det egentlig ikke lov å skifte spor. Likevel skimter jeg i sidesynet noen som gjør akkurat det, og noen ser ut til å falle i sporet. Det ser ut til at det blir litt trafikkork.

I ettertid har jeg jo funnet ut at det var en større hendelse i starten, og at veldig mange var involvert enda lenger fram enn det jeg fikk med meg. Det er mulig at speakeren burde være mer på hugget med nedtelling de siste minuttene, sånn at folk er godt forberedt og oppmerksomme når starten går? Jeg hørte i alle fall lite til speakeren det siste minuttet, der jeg sto lengst til venstre i led 3.

Det er også mulig at folk burde la være å bytte spor på startstrekka! Uansett: Jeg kommer meg uskadd fram til bunnen av bakken i greit driv og gjør meg klar til de mest nervøse minuttene i hele rennet.

Nerveslit i første bakken

Den første bakken er også den plassen med mest stigning i hele løpet. Det stiger 178 meter i løpet av omtrent 2 kilometer, fra 350 til 528 meter over havet. Da er det greit å være uthvilt når man kommer dit, spesielt når man skal stake seg oppover på blanke ski.

Nå er vel akkurat det lite å grue seg til for de som er normalvektige og veltrente, men når jeg kommer dundrende, er det 95 feite kilo fordelt over 172 cm, og da blir det straks en annen sak!

Når du i tillegg vet at skistavene er lagd av noe som er ca. like solid som Soletti saltstenger og kan knekke rett av for nesten ingenting, og at de er alt jeg har for å komme meg fram til Mora i dag, så er det klart hva som står på spill. Kommer jeg meg greit til toppen av denne bakken, så kan dette bli en fin dag.

Men i løpet av bakken går det fra ca. 50 spor i bredden og ned til 4 spor i bredden. I tillegg er det ca. 95 prosent menn her i de 3-4 fremste ledene og både adrenalin og testosteron nærmest tyter ut av ørene på hele gjengen. Det bare må bli kø, kaos og profaniteter!

Det er brattest i første delen av bakken. Når det i tillegg blir nesten stillestående kø og jeg må henge på stavene for å unngå å gli bakover, kjenner jeg det allerede baki ryggen mellom skulderbladene. Det her kan bli en lang dag.

Like foran meg på venstre side er det en fyr som faller overende og får den dyre skistaven sin ut mot siden. Det ser ut som en Swix Triac 3.0, som sikkert koster mellom 2000 og 3000 for paret. Han rett foran meg får ikke dette med seg og tramper rett over den med skia. Staven knekker tvert av på to plasser. Et mer inderlig og ektefølt utrop av «FAAAN!» tror jeg aldri at jeg har hørt før. Jeg registrerer det, og er glad for at det ikke var meg. Håper det ordner seg for han. Swix er sponsor for Vasaloppet og har noen stavposter ved løypa her nederst i bakken, der skal det gå an å få lånt seg en ny stav.

Denne kreative svensken hadde laga seg stavebeskyttelse av rørisolasjon for å øke sjansen for å komme seg opp den første bakken uten stavbrudd. (Foto: Martin Reinfjell Johansen)

Det fine med å starte såpass langt fram som i led 3, er at det tar ganske kort tid før køen løser seg opp i bakken. Når jeg kommer rundt den første svingen, eller «høyre/venstre/høyre-kombinasjonen» oppi bakken, så har jeg i prinsippet et eget spor, og kan stake på som jeg vil. Det er ikke rare greiene.

Når jeg går rett fra «kaldstart» til å «knekke» meg opp lange og bratte bakker etter skistavene så går det ikke veldig fort. Det hjelper selvsagt ikke med mer enn 20 kilo overvekt heller, men jeg kriger på og legger meg ut i «krabbefeltet» til høyre, som seg hør og bør for dieseldrevet tungtransport i motbakke.

Et par steder, som over den lille veien midt i bakken, går jeg ut i fiskebein i 20-30 meter for å spare litt på armene. Jeg er nøye med å ikke gli på skien mens jeg går fiskebein. Det er uaktuelt å tjuvskate. Det skulle tatt seg ut å ha blitt diska etter 9 mil på ski!

Jeg er også fullt klar over at jeg har nærmere ni mil på meg til å ta igjen det tapte. Derfor gjør det ikke så mye at mange går forbi meg opp denne bakken. Det er ikke her jeg skal ha en fordel av å gå på blankt!

Til slutt passerer jeg skiltet med «Vasaloppets högsta punkt 528 moh» og får en liten nedoverbakke med hvile. Både jeg selv og utstyret er intakt. Det første målet er nådd! Det feirer jeg med en «liquid gel». De har jeg med meg fire av, og jeg har festet de med borrelås, to på hvert lår. På den måten kan jeg drikke gelen og feste tomgodset på låret igjen fram til jeg kaster det på neste matstasjon. Da unngår jeg å forsøple sporet. Jeg vet hvor irriterende det er å kjøre på søppel i sporet. Det kan klistre seg til skiene og ødelegge gliden.

Vasaloppet truer med 15 minutters tidstillegg hvis man forsøpler i sporet. Hadde de gjort alvor av dette, er jeg sikker på at jeg hadde vært flere hundre plasser høyere opp på resultatlista, for i løpet av de første kilometerne fra det høyeste punktet ligger det hundrevis av tomme gelpakninger. Legger du til 15 minutter på tida til eliten der, så er jeg faktisk helt oppe i teten! Jeg registrerer denne tanken også, men ettersom det er en veldig positiv tanke så holder jeg litt på den, og oversetter den til «D*ven du e sterk, Martin! I dag har du dagen!»

For å feste geler eller barer på kroppen er selklebende borrelås på rull et genialt produkt. De kan kjøpes hos for eksempel Biltema. Velg de bredeste! (Foto: Martin Reinfjell Johansen)

Sparebluss på myrene – fra toppen av første bakken til Mångsbodarna

Vi går rett inn i et postkort når vi kommer til myrene mellom den første bakken og den første matstasjonen i Smågan. Været er fantastisk, med sol fra klar himmel og en liten bris som kommer fra vest og dermed treffer oss i ryggen. Hvit snø på myrene, blå himmel og sol, grønne furutrær og en flom av skiløpere på vei mot Mora.

Føret er også upåklagelig, med gammel, kald snø som har ligget hele uka og som det har vært satt spor i på nytt og på nytt. Det er god glid og steinhardt stavfeste etter den kalde natta. Gliden min er nok ikke den aller beste der snøen er som finest og tørrest, men jeg holder greit følge i gruppa og ligger mest bak for å spare krefter.

I dette partiet jager jeg ikke plasseringer, men prøver å få en billigst mulig reise. Det er rikelig med tid til å slite seg ut senere. Jeg passer også på å få i meg en gel mellom start og Smågan, og en mellom Smågan og Mångsbodarna. Noen jeg stoler på (Tord Asle Gjerdalen) har sagt at noe av det mest prestasjonsfremmende man kan gjøre er å få i seg mest mulig raske karbohydrater underveis i langløp. Tenk på det som et bål du fyrer på. Dersom du ikke legger på mer ved utover dagen, så brenner det ut, eller du må sitte og rote i glør og aske for å prøve å få en liten varme i det.

Jeg nynner på den gamle slageren «Just i dag är jag stark» av Kenta, og koser meg skikkelig. «Jag har väntat så länge på just den här dan, och det e skönt när den äntligen kommer!»

Mellom Smågan og Mångsbodarna kommer jeg til et nytt sted der det ligger hundrevis av tomme gelpakninger i en unnabakke. Dermed er jeg fortsatt, teoretisk sett, helt a jour med teten!

Det går veldig godt å stake dette partiet. Når jeg ikke har festesmurning under skiene, kan jeg ha vekten mer på framfoten enn jeg ville hatt med feste. Jeg står rett og slett bedre på skiene.

Terrenget er for det meste myr. Falske flater både opp og ned. På matstasjonene i Smågan og Mångsbodarna passer jeg på å få i meg to kopper med «sportsdryck» på hver plass. Mer ved til bålet. Det er kanskje bare overtro, men jeg tror sjansen for at det skal ligge strøsand og grus i sporet er lavere desto lengre unna parkeringsplassen man kommer. Derfor sørger jeg for å holde lengst mot venstre gjennom Mångsbodarna før jeg suser ned bakkene mot Tennänget og det kaldeste partiet i løpet.

Det var lite å utsette på løyper og føre under årets Vasalopp. (Foto: arrangøren)

«Nu börjar det» – Tennäng – Risberg – Evertsberg

Det kaldeste stedet i Vasaloppet er i Tennäng. Jeg er hittil godt fornøyd med bekledningen min denne dagen, Swix racex bokser med vindstopper i front, tynn swix racex super under konkurransetrikottrøye og ei uforet Bjørn Dæhlie bukse med noe slags tynt softshell i fronten rett på bærrlårene. Jeg har også de tynneste racinghanskene og den tynneste lua mi på, i tillegg til tynne ullsokker i skoene. Det duger. Ikke fryser jeg, og ikke svetter jeg.

Akkurat her merker jeg likevel at det er ganske kaldt! Mine Fischer plus ski glir kanskje relativt sett dårligst akkurat i dette partiet, og nå skal jeg stake den lange bakken opp mot «Risbergshaugen» like før Risberg. Det er omtrent 3-4 kilometer med slak stigning etter ca. 3 mil, så jeg får fort varmen i meg igjen!

Like før bakken starter står Enervit sine første fyringsvakter og gir meg mer ved til bålet, en åpna gel og en liten «carbo tablet» som er en slags druesukkerdrops. Disse «fyringsvaktene» står fire steder til lenger uti løpet.

Opp bakken holder jeg meg der det er best stavfeste, ettersom det ser ut til at gliden er omtrent likeverdig i alle sporene her. Selv om jeg staker, er det ikke så mange som går forbi meg i diagonalgang. Jeg taper kanskje noen plasseringer, men det er forbausende få når man ser hvor tung jeg er i forhold til de rundt meg – dessuten at jeg går på blanke ski mens det er ca. 50/50 feste og blankt rundt meg. Den største fordelen min er at jeg slipper å være redd for glipptak.

Vel oppe kommer man til den mest «youtubede» delen av rennet. Utforbakken før Risberg, hvor det årlig er enormt mange som faller. Jeg hører sirenene ule i det fjerne, antakelig ambulanse. I år er det også gnistrende raskt føre, så det er fort gjort at det blir god fart. Oppå bakken står det folk og vifter med røde flagg for å signalisere at det er fare på ferde. Jeg velger sporet til venstre, altså innersvingen ned bakken. Da er sjansen minst for at noen som faller ved siden av får dratt meg med seg i fallet, for farta er såpass høy at man vil bli dratt utover mot yttersvingen om man mister kontrollen her.

Jeg velger å bremse litt med ytterskien, ettersom jeg er i ferd med å ta igjen en større gruppe foran meg, og det ikke er noe ledig spor rett fram. Selv om jeg bremser litt, holder jeg like god fart som de foran som står i sporet. I unnabakken har jeg nemlig en stor fordel av å være tung! Her er det bedre å kjøre trygt enn å tryne. De få sekundene jeg kanskje bruker ekstra på å kjøre kontrollert ned bakken, de sikrer at jeg ikke ender løpet i en haug av skadde kropper, ødelagt utstyr og ambulanseskyss til Falun.

Mellom Risberg og Evertsberg ser baneprofilen helt flat ut på nettsidene til Vasaloppet. Akkurat det er bare jug. Det er nesten så man skulle klage de inn for svenskenes versjon av PFU? Dette er det mest utfordrende partiet i løpet. Konstant små bakker opp og ned hele veien, og noen av motbakkene er ganske bratte.

Et par kilometer før Evertsberg kommer man til kilometermerket for 45 kilometer igjen til Mora. Jeg er halvveis og ser på klokka: 2 timer og 45 minutter jevnt!

Drømmen om å fullføre Vasaloppet på under 6 timer lever i beste velgående. Kan jeg klare det på under 5.30 også? Jeg tror jo at skiene mine skal gli bedre mot slutten, der det er større innslag av kunstsnø i sporet, men jeg har kjent litt krampetendenser i venstre underarm den siste mila. Gjennom matstasjonen i Evertsberg er jeg glad og optimistisk. Jeg sørger for å få i meg to kopper sportsdrikke og skyller vekk den verste sukkersausen fra tennene med litt vann på vei ut fra Evertsberg.

De siste harde partiene – Evertsberg – Oxberg – Hökberg

Fra Evertsberg går man inn i et langt parti med nesten bare unnaland i over 5 kilometer, fram til motbakkene som kommer før Oxberg. Det er godt å få denne hvilen nå, og jeg er ganske sprek når jeg går inn i «Lundbackeriet» som disse motbakkene kan kalles. Jeg staker nesten alt, men har som i første motbakken et par små fiskebeinspauser.

I Oxberg er det sagt at om du passerer matstasjonen her før eliten går i mål, så klarer du «medalj» eller merketiden i Vasan. Det er vinnertiden + 50 prosent. Idet jeg staker meg opp fra den der unødvendige 180-graders-svingen, hører jeg at speakeren sier noe om at «dom har fortfarande 2 kilometer kvar til mål». Gleden er stor, for jeg tror at jeg er på vei mot medaljetid! Det jeg ikke får med meg er at det er kvinneteten han snakker om, så jeg lurer meg selv til å tro at jeg er både sterk og tøff, lykkelig uvitende om at det er sterk og tøff i forhold til jentene …

Partiet mellom Oxberg og Hökberg er småkupert, og det skjer mye. Blant annet passerer man Volvosporet og «ekstrakontrollen» i Gopshus, så man får i seg rikelig med drikke om man vil, og man kan la seg filme for å få en skrytefilm etter løpet. Jeg føler meg sterk og merker at skiene mine har begynt å gli bedre sammenlignet med de rundt meg. Det er kanskje ikke så rart, ettersom jeg har en litt grovere struktur og kanskje litt kortere trykksoner enn det som var anbefalt før løpet, og det er blitt varmere og grovere snø.

De slake motbakkene opp mot Hökberg går lett å stake. Nå staker jeg forbi enkelte som vagger av gårde med noe som ser ut som dårlige forsøk på å imitere en gås i motbakkene. Her er jeg ferdig med så godt som «alt» av motbakker når jeg passerer matstasjonen i Hökberg. Noen står ved sporet og hopper og danser og spiller «Eye of the tiger» fra noen store høyttalere: «Went the distance, now I'm not going to stop - Just a man and his will to survive». Den har jeg med på en spilleliste som jeg ofte hører på når jeg trener intervall på Skierg. Nå er jeg på hjemmebane. Det er bare avslutninga igjen, det er mest nedover og jeg har gode ski og bra musikk i hodet.

En tommelfingerregel er at en må ha kommet seg sånn noenlunde velberga til matstasjonen i Oxberg før teten har spurta i mål, dersom det skal bli merke og medalje. (Foto: Vasaloppet)

Avslutninga – Hökberg – Eldris – Mora – Klubbmesterskapet

Like etter Hökberg får man en ganske lang bakke utover. Jeg har glimrende glid nå og må stadig bytte spor for å passere folk. Det funker ikke å rope «løype» i Vasan! Herfra til mål er det mer folk langs løypa, bortsett fra et par partier hvor skogen er på sitt aller kjedeligste.

Jo nærmere mål jeg kommer, desto sikrere blir jeg på å klare det på under 5.30. I Eldris, på den siste matstasjonen, er det 9 km igjen, og jeg passerer på 4.53. «9 x 4 = 36» er regnestykket som dukker opp i hodet mitt. Jeg skal altså klare det med ett minutts margin dersom jeg holder 15 kilometer i timen og dermed bruker 4 minutter per kilometer.

Jeg hiver innpå en siste «sportsdryck» og en kopp lunken, søt kaffe. «Nu jävlar – nu kör vi!» Regnestykket med «kilometer x 4» dukker opp for hver kilometer herfra og inn, og hver gang det piper i pulsklokka for at jeg har fullført en ny kilometer, har jeg brukt bare omtrent tre minutter på den. Det går fort! Jeg passerer folk hele tida og føler meg sterk. Nå får jeg betalt for å ha vært nøye med å fylle på med gel og sportsdrikke hele veien. «Bålet mitt» brenner bedre enn noen gang, og jeg er sterkere enn alle rundt meg.

Fra inngangen til Moraparken, der man ser kirketårnet i Mora og går under ei bru, er det full fart. All veden skal på bålet nå, så jeg tar i så hardt jeg kan. Selv den bratte kneika opp Aukland-broen staker jeg, og jeg dundrer forbi folk på oppløpet inn mot mål. Sluttida blir 5.20.21.

Jeg har oppnådd alt jeg håpet på i morges med god margin, selv «ekstramålet» om 5.30 som dukket opp underveis. Endelig fikk jeg oppleve et Vasalopp i fint vær, og jeg har staket et helt Vasalopp på blanke ski! Da går det ikke an å være skuffet så veldig lenge for at jeg kom knappe 2 minutter for seint til merketida for herrer.

Når i tillegg de to reisekameratene kommer et drøyt kvarter etter meg til mål, er det ikke mer å be om. Vi møter Jan Magne Danielsen og sønnen hans, Jonas, litt seinere. Da finner vi ut at de kom enda litt bak Gjert og Tor Helge. Jeg kan høvelig trygt utrope meg til «Klubbmester» i Team Blåvegen for Vasan 2022!

Med tanke på at den har vært gjennom 90 km med staking, får en si at handa berga bra. (Foto: Martin Reinfjell Johansen)