I garderoben på et klatresenter i Oslo overhørte jeg følgende samtale mellom en far og hans sønn som nettopp hadde klatret sammen:
– Pappa, de har dusjer her også, utbrøt den lille gutten overrasket.
– Ja, det er i tilfelle noen har lyst til å dusje etter treningen, forklarte faren.
– Har de trening her også? responderte gutten enda mer overrasket.
– Ja, klatring er trening, forklarte faren.
Guttungen hadde tydeligvis en annen oppfatning enn faren. Mens faren anså klatring som trening, syntes gutten det hele var en lek.
Når leken blir til trening
I ung alder anser vi all form for bevegelse og fysisk aktivitet som lek og moro, men på ett eller annet stadium i livet skjer det tydeligvis en dreining mot at leken isteden blir oppfattet som trening. Dessverre vil dette for mange resultere i at den fysiske aktiviteten blir en plikt, gleden forsvinner og aktiviteten blir etter hvert et slit som blir nedprioritert.
Det blir sagt at filosofen Arne Næss en gang fikk spørsmål om hvorfor han, i godt voksen alder, fremdeles drev med klatring. Hvorpå Arne Næss skal ha kommet med sitt klassiske sitat:
– Det er ikke jeg som må forklare hvorfor jeg klatrer. Det er du som må forklare hvorfor du sluttet. Vi klatret begge som barn.
Aktivitet og bevegelse er grunnleggende i menneskenes liv. Det mest naturlige for oss er å gå. Skal vi fortere fram, begynner vi å løpe. Og blir terrenget litt ekstra bratt og utfordrende, må vi over i klatring.
Nysgjerrighet og opplevelsestrang
I setet ved siden av meg sitter en, for meg, ukjent dame og «smugleser» spørsmålet i denne artikkelens overskrift. Hun smiler og sier forsiktig:
– Lek. Svaret er lek.
Hun har tydeligvis skjønt det. Og jeg kan ikke annet enn å si meg enig.
I skrivende stund sitter jeg nemlig på flyet på vei hjem etter halvannen uke i Chamonix. Nettopp gåing, løping og klatring står på programmet til folk man treffer i denne lille byen som er omgitt av høye fjell og har utsikt mot Mont Blanc. Byen er preget av mennesker som liker å være ute og i fysisk aktivitet. Fantastisk natur og strålende vær legger selvfølgelig heller ingen demper på aktivitetsgleden.
Hadde vi gjennomført en spørreundersøkelse, er jeg ganske sikker på at de fleste av dem som vi treffer på fjellturer ikke først og fremst tenker på det som trening, men gjør det av nysgjerrighet og opplevelsestrang. De har beholdt barnet i seg og liker fremdeles å leke.
Ingen konklusjon
Når flyturen er over, og denne artikkelen er ferdigskrevet, spør min medpassasjer om jeg har kommet til noen konklusjon på spørsmålet i overskriften.
Men vi blir enige om at det ikke er denne artikkelens oppgave å konkludere, men heller å utfordre leserne til selv å tenke gjennom om de oppfatter sin egen fysiske aktivitet som lek eller trening.
For meg kommer leken først. Treningseffekten kommer som en hyggelig bieffekt.
