Annerledesløperen: Tidlig start på skisesongen

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1-2022

Det er så mye morsomt man kan gjøre om vinteren. Ikke alt passer for meg – jeg har nok ingen fremtid som hockeyspiller. Jeg blir aldri spesielt rask i langrenn, men jeg klarer meg greit nok. Jeg er veldig glad i å komme meg ut i marka om vinteren. Spesielt når fristelsene står i kø, takket være de forskjellige aktører som jobber for at folk skal kunne komme seg ut og nyte naturen.

Tidligere år har jeg ventet til det har kommet nok snø til at jeg føler at jeg kan falle trygt på ski. Jeg faller altså ikke ofte, men det er greit å vite at det vil gå greit med meg om det skjer. Allerede denne sesongen har det vært mange flinke som har vært ute og jobbet for at jeg skal slippe å vente.

Lokalidrettsklubben

Med kuldegrader og litt snø på bakken var det tidlig gode forhold for snøproduksjon. Jeg valgte allikevel å legge første tur med minstemann til flatmark på Ekebergsletta, der det blir preparert av en lokal idrettsklubb. Løypa er på 2,4 km så tanken var å ta flere runder. Kanskje kunne vi få opp tempoet litt? Jeg skjønte fort at vi nok måtte glemme tanken om en treningstur da vi kom frem til sletta i tykk tåke og med begrenset sikt.

Da vi endelig fant skisporet, var det vanskelig å vite hvor vi skulle. Heldigvis kom det noen skigåere mot oss slik at vi fikk en viss peiling på hvor vi skulle. Det var bare å le da vi innså at vi sto kanskje 10 m unna en skolebygning og så vidt kunne skimte konturene. Det ble en fin tur allikevel, selv om vi for det meste ikke ante hvor vi var – og vi er godt kjent der. Det var magisk å føle seg alene på det som pleier å være et travelt område. Best av alt? Jeg ramlet ikke en eneste gang.

Det samme kan jeg dessverre ikke melde om det neste besøket mitt på sletta et par uker senere. Det hadde kommet et stort snøfall, og idrettsklubben meldte at de hadde preppet løypa i Brannfjellskogen. Minstemann hadde klaget sist at det var litt for kjedelig å bare gå på flata, så nå skulle vi få det gøy. Stemningen på sletta var en helt annen enn ved det forrige besøket vårt. Det var overskyet, men god sikt, og det krydde av folk på sletta: mosjonister, ungdom i klubbtøy, massevis av barnefamilier. Og spor nok til alle. Godt med snø var det òg. I hvert fall på sletta.

Vi fant den nypreparerte løypa uten store problemer, og jeg så ganske fort at det var mindre snø der. Stien var en del smalere enn jeg hadde tenkt, og snølaget var temmelig tynt, men vi gikk oppover, så det gikk ganske greit. Da vi kom på toppen, så jeg at stien var mye skumlere enn motsatt vei. Det begynte også å bli såpass bart at det stakk opp røtter. Første bakke klarte jeg å kjøre halvveis ned, så ble jeg stående litt fast og tråkket sidelengs ned. I neste bakke var det en svær issvull. Minsten kom seg nesten til svullen, så falt han. Jeg kom meg ikke så langt, og falt godt på ryggen og hodet. Det skremte meg litt, men jeg kom meg opp fort, og rakk å være litt stolt av meg selv. Det er nemlig ikke alltid så greit for oss voksne utlendinger å komme oss opp igjen fra liggende stilling på ski. Så gjaldt det å komme oss vekk fra det skumle området raskest mulig og tilbake til den trygge sletta. Utrolig nok klarte jeg å stå på ski resten av turen ned etter det ene fallet. Kjemp eller flykt-responsen må ha blitt aktivert.

Til tross for hvordan det gikk, synes jeg at det er fantastisk at man kan gå en tur som byr på litt av hvert i et såpass tettbygd område. Jeg setter stor pris på at klubben gjør det mulig for både deres egne å trene og for at det gis muligheter for en solid tur for de som ikke har enkel tilgang til marka.

Skiforeningen

Jeg sjekker stadig føremeldingen for Østmarka hos Skiforeningen. I juletiden stod det stadig at det var skrinne forhold i tett skog og gode forhold lengre unna. Siden det fortsatt var veldig tidlig i sesongen for meg, valgte jeg tryggeste utvei: Skullerud, som har blitt et flott kunstsnøanlegg. Her følte jeg meg ganske trygg, og var dypt imponert over løyper med enveiskjøring og gode spor. Jeg liker å ha god plass rundt meg når jeg kjører ned bakker. Jeg har en tendens til å undervurdere mine evner til å svinge utenom fare, og når noen kommer opp en bakke jeg skal ned, blir jeg ofte stresset. Det kunne jeg bare glemme på Skullerud. Her gikk det så fint. En tur uten fall!

Kommunen

Neste skitur gikk igjen på flatmark, men i uvante omgivelser. Jeg hadde lest at Oslo kommune hadde laget en skøytebane på 8 km rundt Nøklevann. Jeg har ikke gått på skøyter siden jeg var barn, så gutta gikk på skøyter rundt vannet, mens vi voksne gikk skiløypa på vannet. Det var mange andre mennesker som koste seg på og langs vannet. Jeg så også flere løpere, så det er noe jeg skal vurdere til en annen gang. Det var en spesiell opplevelse å bevege seg helt trygt på den tjukke isen midt på vannet.

Det eneste problemet for meg at det var flere punkter hvor skøyteløypa krysset skiløypa slik at man hadde kanter man måtte forsere for å komme seg over. Mannen min kjørte elegant rett frem. Jeg klarte det ikke, og måtte gå sidelengs ned og over disse kantene. Jeg følte meg veldig unorsk som slet med dette, og ble lettet da jeg så andre som gjorde det samme. Da fikk jeg en god ide: Jeg kommer tilbake en annen gang og tar på meg slalomhjelm og øver på dette til jeg får det til!

God kommunikasjon

Det er blitt mange forskjellige opplevelser på meg i starten av skisesongen. Dette ble muliggjort fordi de som har tilrettelagt for aktivitetene har hatt fokus på god kommunikasjon. Alle bruker Facebook og poster jevnlig om det de gjør og om forholdene i sporet. Denne strategien fungerte veldig godt i forhold til meg. Skiforeningen har i tillegg en app som gir daglig føremelding, og ofte også informasjon om hvilken smurning man skal ha under skiene.

Selv gjør jeg også mitt med å bruke sosiale medier flittig for å poste om mine opplevelser. Ikke for å skryte – jeg synes jeg sjelden har noe å skryte av – men for å spre budskapet til disse aktørene, og forhåpentligvis inspirere mine venner. Klarer jeg å ha det gøy utendørs om vinteren, klarer de nok det, de også.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)