Det legendariske maratonløpet fra Hopkinton til Boston

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3-2024

Med ny personlig bestetid fra Chicago Marathon i 2023 var jeg på skuddhold til et startnummer til Boston Marathon i 2024. Men helt sikker var jeg ikke før bekreftelsen dukket opp på e-post.

Bytte av tidssoner håndterer jeg dårlig, og beina er ikke til å kjenne igjen dagene etter en lang flytur. Både søvnen, maten og den daglige rytmen forstyrres, og kroppen protesterer. Mandag den 8. april reiste jeg derfor over «dammen». Med en uke i Boston før start burde jeg rekke å snu døgnet og få kroppen i enn ok løpsform. Mandag den 15. april våknet jeg etter en god natts søvn, det var raceday.

Løpets historie

For de som liker å løpe maraton, finnes det gode arrangement rundt om i hele verden. Distansen på 42 195 meter er myteomspunnet og kan tilbakelegges i alt fra grissgrendte strøk til storbyer som Boston, Tokyo, London, Berlin, Chicago og New York. I disse byene befinner de såkalte World Marathon Majors-løpene seg. Av disse vil mange hevde at Boston Marathon er det mest prestisjefylte maratonløpet av dem alle. En seier i dette løpet henger høyt, og Ingrid Kristiansen klarte å vinne i 1986 og 1989.

Da Boston Marathon ble arrangert for første gang i 1897, sto det 18 deltagere på startstreken. I år var det langt flere som investerte både tid og penger for å få være med. For i «The 128th Boston Marathon» den 15. april 2024 sto det 26 491 løpere på startstreken.

Starten gikk fra byen Hopkinton, og det har den gjort de siste hundre årene. For byens ca. 15 000 innbyggere er dette årets virkelige store begivenhet. Med sola i ansiktet og vinden i ryggen syntes nok de afrikanske løperne i feltet at forholdene var gode. Selv syntes jeg det ble alt for varmt med 20 grader.

Kupert trasé

Boston Marathon er verdens eldste maratonløp, og traseen skiller seg også ut ved at det løpes i en A- til B-trasé. Starten går i utforbakke! Med ett netto fall på 140 meter fra start til mål kan de som takler slike forhold løpe fort om vindretningen er god. Men utfordringen for alle som løper Boston Marathon, er den påkjenningen muskulaturen må tåle i utforbakkene.

På vår vei mot mål går løypa gjennom byene Hopkinton, Ashland, Framingham, Natick, Wellesley, Newton og Brookline, før vi ender opp i Boston.

Selv om det løpes fornuftig i utforbakkene, får noen seg alltid en overraskelse i dette løpet. Etter utforstarten oppleves løypa som småkupert frem til passeing 28 km. De som var for hissige på grøten i utforbakkene, får nå smake på «syra» i Newton Hills-stigningene. Fra 28 til 34 km skal i alt fire oppoverbakker forseres.

Den aller siste bakken har knekt mange løpere. Stigningen er på 27 høydemeter over 0,6 kilometer og har derfor fått det karakteristiske navnet «Heartbreak Hill». Etter denne utfordringen er resten av traseen relativ flat inn til Boston og Boylston Street. Selve mållinjen er en markert strek i asfalten som aldri fjernes.

Underveis:Cato Thunes er godt i gang med løpet som i større grad skulle handle om opplevelse og atmosfære enn jakt på raske tider. (Foto: Boston Athletic Association)

Logistikk

Dette er virkelig et løpsarrangement der alt går på skinner. Avgang til start begynner med å entre de karakteristiske gule skolebussene som var parkert ikke så langt fra målområdet i Boston. Så blir alle kjørt ut til startområdet. Med over 26 000 løpere til start må de som tar buss, stå opp tidlig for å rekke transporten som begynner å gå allerede før klokken 06.00.

Logistikken rundt transporten var meget god, men vær forberedt på at det blir mye tråkking fra du går til bussen og frem til start. For å spare litt tid og energi er det mulig å skaffe seg egen transport ut til start. På bussen ut til startområdet har du bare lov til å ha med deg det du får plass til i en liten utlevert pose. Skifte og annet utsyr må legges igjen i en gjennomsiktig stor pose. Den plukkes opp i Boston etter løpet.

Det er lurt å ta med toalettpapir, mat, drikke og å ha varme klær utenpå løpsklærne. Påkledingen av varme klær må du i tilfelle være villig til å la bli igjen ved start. Dersom det er regn, bør du i tillegg ha med ekstra sokker og ett par utløpte sko du kan sette igjen. Det er fordi deler av området vi oppholder oss på før start kan bli sølete når det regner, og det er ikke noe ok å løpe med søle i skoa fra start.

Over alt i startområdet er det vennlig servicepersonell som bistår med hva det måtte være. Jeg har heller aldri sett et område som er så godt dekket med muligheter for å gå på toalettet. Det så nesten ut som om det var ett toalett til hver løper.

Dyr fornøyelse

Det å reise til USA for å løpe er kostbart. Både mat, reise og opphold er dyrt for oss som bor i Norge med en dårlig valutakurs. Jeg var heldig og fikk kjøpt meg en rimelig billett med Icland Air tur/retur for ca. 6500 kroner. Tidligere har jeg mellomlandet i London, men denne gangen mellomlandet vi på Island. Det synes jeg var fint, for det var deilig med en pause på en liten flyplass før turen over til Boston. Denne strekningen var overkommelig i et romslig fly med god service, men det var dyrt å bestille mat og drikke ombord. Så vær forberedt.

For å komme fra flyplassen til hotellet i Boston tok jeg en taxi. Det bør være en Uber, for det er rimeligere enn taxi, og prisen er forhåndsbetalt. Du slipper også dette stresset med å bestemme hvor mye tips du skal gi. Så pass på å laste inn nødvendige apper på telefonen på forhånd.

I Chicago tok jeg The Blue line, som er byens offentlige transportmulighet. Det er selvfølgelig mye rimeligere med offentlig transport, men det er slitsomt å stresse med alle togbyttene. I Boston ble det Uber og taxi på meg.

Det er mange hoteller å velge mellom, og de er kostbare alle sammen når det er maraton i byen. Jeg bodde på Hilton Boston Park Hotell. Det lå sentralt til, ikke langt fra målområdet. Jeg måtte kun krysse en gate, løpe gjennom en park, og så var det fine løpsmuligheter langs vannet.

Den amerikanske maten burde hatt et eget kapittel, for den passer ikke meg. Det er rett og slett for mye fett. Endringer i kostholdet er jeg generelt veldig sensitiv for. Derfor styrer jeg unna hotellmaten. Jeg finner meg heller en Target-butikk eller et annet supermarked og handler det jeg trenger der.

Først i mål: Hellen Obiri fra Kenya fikk gleden av å bryte målseilet som vinner av Boston Marathon andre året på rad. (Foto: Boston Athletic Association)

Hvordan komme med?

For å komme med i denne klassikeren er det flere muligheter. Det finnes byråer det er mulig å kjøpe løpspakker av. Jeg gjorde selv dette i forbindelse med London Marathon i 2023 og var godt fornøyd med opplegget. På den måten fikk jeg startnummer, transport frem og tilbake på løpsdagen, og fellesskap med andre løpere. Det kostet heller ikke så veldig mye mer enn om jeg hadde fikset alt selv.

En annen mulighet er å være med i lotteriet for en startplass. Men det morsomste alternativet synes nå jeg er å trene slik at jeg kan klare kvalifiseringstiden til løpet. Uansett nasjonalitet er dette kvalifiseringstidene:

En preget politimann

Både publikummere, politi og deltagere husker bombene som ble sprengt i målområdet i 2013. Jeg møtte noen av dem.

I dagene før løpet gikk jeg turer i byen for å besiktige forberedelsene i byen. I målområdet i Boylston Street, like ved monumentet som ble reist etter terroranslaget, sto det det en politimann på post. I uniform og bak mørke solbriller var det en preget mann jeg fikk snakke med. Han husket godt da bomben smalt, for i det samme området som han nå voktet, var han på jobb den fryktelige dagen i 2013.

– Den dagen har satt seg i kroppen min, fortalte han med klar og bestemt stemme.

– Men det hjelper å snakke om det, så bare spør.

Han fortalte meg om minuttene etter at bombene gikk i luften og om årene som har gått etterpå. Det var som om jeg i møte med hans ord og fysiske tilstedeværelse berørte de arr hans kropp og sjel bar på. Politimannen var i 40-50 årene og ville aldri glemme det som skjedde.

Rett ved målområdet, bare noen meter fra hovedgata, ligger det hyggelige spisesteder med små bord langs fortauet. Jeg snakket med to kvinner i 30-årene som spiste lunsj ved et lite bord. Den ene av de to bodde rett ved målområdet. Begge kvinnene var enige om at Boston Marathon er en stor begivenhet for byen, men den 15. april trekker de vekk fra folkemassene og inn i en av byens parker. De orker rett og slett ikke å utsette seg for den følelse dette arrangementet påtvinger dem.

Rundt meg var gatene fulle av folk og det ble stadig flere å se i treningstøy, mange av dem hadde hentet startnummeret sitt.

Møtet med Sondre Nordstad Moen

Det var en offensiv og blid utgave av Norges beste maratonløper, Sondre Nordstad Moen, jeg møtte på utøverhotellet like ved målområdet i Boston noen dager før start.

– Jeg er i bra form og har fått inn noen spesifikke økter fram mot dette maratonløpet.

Vi vet at Sondre håndterer røffe forhold som regn og vind bedre enn mange av hans konkurrenter. Til stede var også Kristian Ulriksen, Sondres manager og støtteapparat.

– Med et blikk på hva eliten har av tider å vise til på distansen, så kan Sondre bli topp fem på en god dag, mente Ulriksen som pleier å ha kontroll på tider og Excel-ark. Så analysen hans var neppe tatt ut av løse lufta.

Smilet og latteren satt løst hos Sondre, og det virket på meg som om han gledet seg til løpet. Vel vitende om at vår alles Grete Waitz lenge lå 2 minutter foran verdensrekorden i Boston Marathon, men måtte stå av mot slutten fordi det ikke var mer igjen i beina, var det naturlig å spørre Sondre om han fryktet bakkene.

– Egentlig ikke. Utforløping mener jeg å håndtere godt, og oppover er det kun snakk om kapasitet, og det har jeg. På en ok dag bør det være mulig å åpne første halve på 63 minutter, men i dette løpet handler det mer om plasseringen.

Med fasiten i hånden så vet vi at det ble tøft for Sondre. Jeg møtte han flere ganger i løpet av turen til Boston, og han delte sine «nerdete» refleksjoner med meg. Han er vitenskapelig i sine analyser. Med hold og full stopp etter 40 kilometer ble det en tolvteplass for Sondre. Selv om han så for seg både en bedre plassering og tid, var det en smilende og svært meddelsom maratonløper jeg fikk flere fine samtaler med. Nå krysser vi fingrene for denne flotte utøveren og håper på en sterk sesong med OL som høgdepunkt.

Ser framover:Tre velkjente karer i det norske maratonmiljøet – Kristian Ulriksen, Cato Thunes og Sondre Nordstad Moen – møttes i Boston. Sondre Nordstad Moen ble nummer 12 etter å ha fått det tungt mot slutten, men er likevel optimistisk med tanke på maratonløpet i OL i Paris. (Foto: privat)

Rangering av Boston Marathon

Jeg har løpt maraton i Oslo, Berlin, London, Chicago, Boston, Valencia og Amsterdam. Alle disse løpene er meget godt organiserte. Både i Boston og Chicago tok jeg en sightseeing buss, men det var definitivt Chicago som gikk av med seieren. Fordi Boston by ikke har parallelle gater og i tillegg har en del bakker, synes jeg ikke byen var like tilgjengelig og oversiktlig som for spesielt Chicago. Når det gjelder selve løpet, så er traseen i Boston veldig ulike de andre løpene. Jeg liker å løpe flatt, og det får jeg i de andre byene. Men når det gjelder opplevelsen, så er det ingen av de andre løpene som kan måle seg med Boston. Dette er definitivt den råeste maratonopplevelsen jeg noen gang har hatt.

Betraktninger om eget løp

Formutviklingen har ikke vært som jeg håpet på fra tiden etter jul. Derfor hadde jeg også senket mine tidsambisjoner før løpet i Boston Marathon 15. april. Oppladningen i Boston gikk som jeg hadde håpet på, og jeg kom inn i både søvn og ernæringsrytmen.

Været på løpsdagen var nesten optimalt. Med medvind og solen i ansiktet lå alt til rette for en fin opplevelse. Det eneste som bekymret meg, var varmen. Etter at den amerikanske nasjonalsangen var sunget, slo jeg knoke med de rundt meg i startfeltet og dro av gårde.

Jeg hadde blitt rådet til å holde igjen i utforbakkene de første fem kilometerne, men det var ikke noe problem. Beina ville rett og slett ikke være med fra start. Det var som å løpe med gummistøvlene fulle av vann. Jeg stampet av gårde og kjente nesten ikke kropp og bein igjen, men jeg storkoste meg. For det var et vanvittig trøkk langs hele traséen.

Når jeg stiller til start i et løp, så er det for å brenne av med alt jeg har fra første steg. Denne gangen hadde jeg ingenting å kjøre med. Det bidro også til at jeg måtte disponere kreftene for i det hele tatt å komme til mål. Men på den måten fikk jeg også tatt inn den fantastiske atmosfæren. Selv om traseen har et netto fall, så var det min opplevelse at det gikk opp og ned hele tiden. Utforstrekk, falske flater og reelle oppoverbakker bidro til at steglengden og intensiteten vekslet. Beina ble derfor aldri «møre». Selv ikke i «Heartbreak Hill» måtte jeg gå, og jeg hentet inn mange løpere som hadde møtt veggen.

Likevel har farten min aldri vært lavere i et maratonløp enn i Boston. Jeg så at kilometertidene vekslet mellom 4.10 og 5.44 per kilometer, men det gjorde ingen ting. Det viktigste for dette løpet var ikke sluttiden, men opplevelsen.

Hamstringen på høyre side, hadde jeg kranglet med en stund. Etter 21 kilometer dukket en sliten akilles opp på venstre side. De to vondtene vekslet på å «rope» om roligere tempo, og det fikk de begge. Jeg justerte farta ned til symptomene ga seg og kom i mål på tiden 3.25.37.

Legende:Grete Waitz fikk et tøft møte med bakkene i Boston-traseen da hun var med i 1982. Hun leda lenge og lå an til verdensrekord, men ble så ødelagt i beina at hun ikke så annen utvei enn å bryte. I årets Boston Marathon ble Grete hylla med en egen Adidas-kolleksjon presentert på startnummerutdelingen. (Foto: privat)

Stemningen

Vi ble sluppet ut i ulike grupper, alt etter hvilken sluttid den enkelte hadde satt seg opp til. Langs løypetraseen sto det masse entusiastiske publikummere som heiet oss frem. I «The scream tunnel» hylte og heiet jentene på jente-colleget i Wellesley med et skikkelig trøkk.

Publikum delte ut frukt, vann, brus og gratis øl. Jeg benyttet meg kun av arrangørens stasjoner hvor jeg kun drakk vann. Jeg har løpt mange maratonløp, men en slik stemning har jeg aldri opplevd. Det var noe magisk over dette løpet fra start til mål.

Dersom du er så heldig å få plass i dette ikoniske løpet, har jeg ett råd. Dette er ikke løpet der du bør gå for en personlig bestenotering. Forbered deg likevel maksimalt til løpet og bestem deg så for å legge opp til et løpsopplegg der du kommer i mål 10 til 15 minutter bak personlig rekord.

Selv var jeg 30 minutter bak min personlig rekord fra Chicago Marathon i 2023. Dette løpsopplegget bidro til at jeg kunne ta inn løpsinnrykkene på en helt annen måte enn når det presses maksimalt. Med et slikt løpsopplegg vil du bli i stand til å suge til deg alle inntrykkene.

Hele veien var det som om atmosfæren var mettet med den 128 år lange tradisjonen for løpet. Innbyggerne i Boston var tydelig stolte av sitt arrangement, og det har de god grunn til å være. Jeg har aldri opplevd noe liknede i noe løp og er takknemlig for at jeg fikk være med på festen.

Maratonminner:Cato Thunes (i svart drakt) kunne reise heim fra Boston med mange gode minner. (Foto: Boston Athletic Association)