Heidi Mittun-Kjos fascineres av de som går helhjerta inn for noe

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2021

Jeg møter Heidi Mittun-Kjos en av de solfylte morgenene i slutten av mai. Vi løper en tur som i lengde er nesten fire mil for kort til å kvalifisere som ultraløp. Så stanser vi, tar bilder og setter oss ned for å slå av en prat om boka, livet og løpinga.

Selv beskriver hun seg som en jogger, men det er godt driv i steget hennes, og ofte legger hun turene slik at de avsluttes opp de bratte grasbakkene i Damefallet som ender der både hun og romanfiguren Ada bor. Den stigningen får hun også nå som en bonus, etter at praten vår er avslutta.

– På en måte kan du si at dette området er av særlig betydning for meg, siden jeg løper her ganske ofte, selv om det ikke er det for Ada, som helst løper innover i marka.

Glad i fjellet

Det gjør for så vidt også Heidi, selv om hun vedgår at det er blitt mindre løping det siste halve året på grunn av bokskrivingen.

– Det er egentlig et paradoks at jeg har sittet rolig på rumpa og skrevet om løping slik at jeg nå er i dårligere form enn jeg har vært noen gang før. Jeg vet jo at en får tid til det en vil ha tid til, men jeg har prioritert å skrive, sier Heidi som har arbeidet med boka på fritida. Med full jobb og familieliv i tillegg så gikk det på bekostning av treningen.

Vel, helt borte er tydeligvis ikke formen, for det går i alle fall mer enn fort nok unna for undertegnede denne vakre mai-morgenen.

I tillegg til å løpe liker Heidi å gå turer på ski om vinteren, både i Nordmarka og på fjellet i Tyin-området.

– Jeg er blitt mer og mer glad i fjellet, både vinters og sommers tid. Toppturer er noe av det beste jeg vet, sier hun mens hun ser oppover Damefallet som i en slik sammenheng blir ganske så overkommelig.

Tidligere var hun også en ivrig klatrer, og fremdeles hender det at hun tar en tur til Klatreverket.

– Men da blir det mest til at Thomas og jeg sikrer mens ungene klatrer.

Ultrauniverset

Thomas er ektemannen, og uten han hadde det nok ikke blitt noen roman der ultraløping står så sentralt. I omtalen av boka (i Kondis nr. 3-2021) skrev jeg at «forfatteren må enten løpe mye og langt, eller kjenne noen veldig godt som gjør det». For det var en nærhet til ultrauniverset i romanen som det er nesten umulig å dikte seg fram til.

Og det viser seg at denne noen er mannen, Thomas Mittun-Kjos, som har løpt en rekke ultraløp siden debuten i Kristins Runde i 2012. Ei uke før dette intervjuet fullførte han det 161 km lange Soria Moria til Verdens Ende med Heidi som støtteapparat.

– Kunne det ikke for en eventyrforteller som deg vært en passende strekning å løpe – fra Soria Moria til Verdens Ende?

– Jo, det er verdens vakreste navn på et løp, du får ikke noen finere tittel. Men 160 km er helt klart for langt for meg, sjøl om jeg må innrømme at jeg leker litt med ultratanken. Det kunne vært interessant og sett om jeg hadde det i meg, for det vet en jo ikke før en har prøvd.

Likhetstrekk

En type utholdenhet har Heidi for så vidt allerede vist at hun har – gjennomføringsutholdenheten. For det er mange likhetstrekk mellom det å skrive bok og fullføre et langt løp. Du vet ikke hvordan det vil gå før du starter. Ting blir til – og utfordringer oppstår – underveis. Noen ganger flyter det uanstrengt. Andre ganger kjører en seg nærmest fast, og en får lyst til å gi opp. Men så er det likevel noe der, som får en til å fortsette – mot målstreken langt der framme.

– Akkurat dette er noe av det som fascinerer meg mest med ultraløping. Hva er det som skjer i de timene løpet gjennomføres? For så vidt også gjennom alle treningstimene, men spesielt den natta løpet pågår. Det er det ikke så mange som vet noe om, og jeg har prøvd å spørre Thomas for å komme til bunns i det – i den grad det er mulig uten sjøl å ha opplevd det, forteller Heidi som særlig er opptatt av den mentale biten.

– Hvilken superkraft er det du henter opp når alt tilsier at du burde stoppe, når alt gjør bare vondt, og kropp og hode sier til deg at dette er galskap, at det ikke lar seg gjøre? Hva er det som får deg til å fortsette da, undres hun og legger til:

– Jeg har sett at Thomas har kasta opp i 20 minutter og vært helt ferdig etter 12 mils løping, og så klarer han likevel å hente fram usynlige krefter og løper videre. Vi har åpenbart mer i oss enn det de første stemmene prøver å overbevise oss om, de som sier at vi bør stoppe. Det er mye mer å gå på, og det synes jeg er interessant.

Skriver og løper:Heidi Mittun-Kjos ser mange likheter mellom det å skrive bok og det å løpe langt. (Foto: Runar Gilberg)

Misunnelsesverdig

Også i prosessen fram mot et ultraløp så er det noe som tiltaler Heidi: Evnen til det å koble ut mye annet for å gjøre det en gjør, helhjerta.

– Sjøl om Ada er nokså asosial og litt for flink til å skyve både folk og gjøremål til side, så er det noe misunnelsesverdig over det at hun ikke lar seg distrahere. Hun gjennomfører det som er viktig for seg.

– Tradisjonelt er det vi menn som blir beskyldt for å sette egne hobbyer og interesser foran familieliv og annet sosialt liv. Du bytter om på rollene. Er det bevisst?

– Absolutt, og jeg håper det er i ferd med å endre seg. Mitt inntrykk er likevel at det er en større sosial aksept i vår generasjon for at menn nokså monomant kan dyrke en interesse. Det er mindre sosialt godtatt at kvinner bruker så mye tid på noe som ikke er knytta til arbeid. Jeg tror at Ada i litt større grad blir straffa for å være usosial og usympatisk enn det en tilsvarende mann ville blitt. Men dette er noe jeg lurer på, og som jeg ikke skal slå fast.

Altoppslukende

På spørsmål om det også ligger en kritikk i boka av hvor altoppslukende løpingen kan bli, er det korte svaret nei.

– Jeg håper ikke det, det var i alle fall ikke hensikten. Men jeg har heller ikke hatt noe ønske om å fremstille løpinga som løsningen på alt. Jeg har lyst til å la det spørsmålet være åpent – at leseren sjøl kan trekke sine egne slutninger. Jeg ville bare undersøke hva dette var, forteller Heidi og utdyper:

– For Ada tror jeg løpingen både er løsningen og problemet. Det vi si, ikke problemet i bestemt form entall, men et av problemene. Men i enda større grad så er nok løpingen den medisinen hun trenger. Jeg har ikke hatt lyst til å skrive en roman om noen som løper for mye og løper fra familien. Jeg tror ikke det er rekkefølgen for Ada. Her er det noen indre konflikter som hun har, og de er overhodet ikke utløst av løping. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet hennes ville vært om hun ikke hadde løpt, så noe budskap i den retning har jeg ikke.

Heidi er likevel klar på at alt som er altoppslukende, enten det er romanskriving eller ultraløping, går på bekostning av noe annet.

– Det er et regnskap alle må ta med seg selv.

Religiøst miljø

En god del av det destruktive godset i livet sitt har Ada med seg fra oppveksten der moren var med i Jehovas Vitner. Heidi understreker at boka ikke er selvbiografisk, men er samtidig åpen om at hun selv vokste opp i et strengt religiøst miljø.

– Jeg skriver ikke om meg selv og ikke om min mor, men jeg har lignende efaringer etter å ha vokst opp i det jeg betegner som en sekt. Så den biten, i tillegg til de geografiske omgivelsene, er den som ligger min person nærmest, forteller Heidi som i dag definerer seg selv som ateist, uten at det betyr at hun har noen agg mot religion som sådan.

– Men jeg kan ha et horn i siden til den type religiøsitet som virker hemmende på livet her og nå. Vi må investere i det livet vi har, og ikke i et potensielt etterliv, sier hun.

Og med det som utgangspunkt bruker Heidi Mittun-Kjos den tida hun har fått tildelt så godt hun kan. I det siste har det vært ekstra travelt med boklanseringa, men hun håper å få ro til å begynne å skrive igjen utover sommeren.

Og til å løpe litt mer. For, og det var vi begge enige om, det er sjelden dagen blir ødelagt av at den starter med en løpetur på de stiene og stredene som er av særlig betydning for oss.

Heidi Mittun-Kjos

Alder: 48 år
Bosted: Nordberg, Oslo
Yrke: Forfatter og kreativ leder i et design- og reklamebyrå
Sivil status: Gift og har 3 barn
Idrett: Jogger, går på ski, klatrer litt
Aktuell med: Romanen «Områder av særlig betydning»