Høstsyting

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2023

Nok en sommer er over. En sommer preget av ny runde med plantar fasciitt, fem år siden sist. Jeg har jo lært litt og var flink til å hvile i ferien. Nok til å kunne dra på fotturer og løpe en eller to ganger i uka. Nå har hverdagen kommet, og da blir det behandling og øvelser igjen. Jeg skal ikke nekte for at det er frustrerende. Kan jeg ikke ha en periode med uavbrutt fremgang?

Den nye jobbsituasjonen min byr på gode muligheter til å bake trening inn i hverdagen. Spesielt når det lokale kollektivselskapet har tenkt å stenge deler av reiseveien min til jobb. Buss for trikk, som det heter så pent her i Oslo. På grunn av jobbens beliggenhet blir det mest naturlig å gå eller løpe til jobb fra der jeg må bytte transportmiddel. 2 km hver vei burde være overkommelig, ikke sant? Selv med vond fot? Jeg holder dere oppdatert.

Høstværet

I likhet med mange andre steder har ikke sommerværet vært mye å skryte av i Sør-England. Muligens verre. Vi hadde storm en gang i uken – gjerne av typen som gjorde at fotpassasjerfergene måtte innstilles. Da var det vanskelig å løpe, men jeg forsøkte. Den ene turen langs strandpromenaden gikk fint og greit – til jeg snudde og skulle løpe tilbake. Det ble den rene styrkeøkten på returen. Er det bare meg som er dårlig til å bedømme hvilken retning det blåser?

Været har ikke vært spesielt mye bedre etter at jeg kom hjem. Heldigvis har regnet holdt seg unna i parkrun-tiden. Vi spøker jo om disse parkrun-feene, som sørger for oppholdsvær lørdager fra klokka 09.30 til 10.30, men jammen om det ikke stemmer for det meste. I går regnet det kraftig gjennom natta, så ble det oppholdsvær til klokka 9, så en skur til, før det ga seg. Heldige oss!

Det er en ting som er sikkert for de som arrangerer løp de fleste lørdagene. Det er at det er mye hyggeligere å være arrangør når været spiller på lag med deg. Det finnes selvfølgelig paraply, men det er lettere å stå opp tidlig en lørdag morgen når du ikke vekkes av lyden av plaskregn. For ikke å snakke om vinden. Den skaper en del morsomme øyeblikk, da. Spesielt på slutten av løpet når vi prøver å pakke sammen presenningen som vi bruker til bagasjeoppbevaring, og den prøver å brette seg i alle mulige retninger.

Kroppslig forfall

For en del år tilbake bet jeg meg fast i ordene til en kjent norsk løper som skrev at det er vanskelig å løpe når man blir eldre. Han skrev at man må for all del ikke slutte, for da er løpet kjørt, og det er ingen vei tilbake. Jeg tror at dette er en sannhet med modifikasjoner, men det er noe jeg tenker på stadig vekk.

Jeg opplever at jeg er i en fase nå hvor jeg må drive med hyppig vedlikehold. Skuldrene må trenes, tennisalbuen må holdes i sjakk, nakken er stiv, og nå har jeg vond fot. Hva skjer?

Jeg er rimelig sikker på at det er fordi jeg ikke får løpt nok akkurat nå. Og der ser man paradokset. Jeg må løpe noe mindre på grunn av diverse plager, men disse plagene forsterkes sannsynligvis av redusert løping.

Det er sikkert noen av dere som leser dette og tenker: Bare prøv annen trening! Men det er ikke så lett for en som har funnet seg så godt til rette med løping. Litt innendørssykling får jeg til, og jeg trener også styrke, med fokus på de forskjellige vondtene jeg har for tiden. Tiden strekker foreløpig ikke til så mye annet. Jeg har så vidt begynt å lære å løpe om ettermiddagen, men kveldsløping er vanskeligere. Å løpe etter klokka 21 betyr at jeg ikke får lagt meg til fornuftig tid. Hvordan får dere som løper på kveldstid det til?

Uproduktiv syting?

Dere synes nok at jeg klager mye. Jeg synes i hvert fall at jeg gjør det. Samtidig så vet jeg at jeg ikke er alene. I minst syv år har jeg fulgt en podcast om løping laget av to britiske komikere som er bare litt yngre enn meg. Den eldste av de to klager mye om nedadgående løpeform. Det irriterte meg da han begynte med dette. Det virket ikke som han så sammenhengen mellom for høyt alkoholinntak og dårlig løpeform.

De siste par årene har klagingen dreid seg om mye av det samme som det jeg sliter med. Rett og slett fysiske problemer med jevne mellomrom. Jeg tror ikke at jeg har det så ille som ham, men kanskje er det noe i det med alderen. Når man har en mer voksen kropp, er det ingen tvil om at det følger med noen utfordringer, så jeg er nødt til å finne nøkkelen til et langt liv som løper.

Vi som løper i baktroppen, har gjerne hatt en vanskeligere vei inn i løpeverdenen. Vi tar det dermed tyngre når vi møter motstand. Vi må minne oss selv om at de mentale strategiene vi bruker når vi har på løpeskoene, også skal brukes når vi ikke har skoene på.

Jeg gir meg selv lov til å klage, men det er også viktig for meg å huske at jeg skal holde blikket rettet fremover og beholde troen på at det venter mange fine løpeopplevelser i fremtiden. På kort sikt betyr det at mange av disse blir på vinterføre siden jeg må ta det med ro nå. Dermed blir det viktig for meg å huske at jeg er helårsløper. Bare fordi jeg sliter med løpingen nå, betyr ikke det at løpesesongen er ødelagt. Hele året er løpesesongen min.

I tillegg må jeg hente inspirasjon fra dem rundt meg. Den som imponerer meg mest for tiden, er en av våre nye parkrun-deltakere, en pensjonist omtrent uten knær, ifølge henne selv. Til tross for dette er hun på plass hver uke og fullfører i eget tempo med et stort smil.

Slik ønsker jeg å ha det framover.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)