Når en by våkner til liv på løpsdagen

Bergen er den nest største byen i Norge. Likevel er det en relativt liten by med en befolkning på nær 300.000. Bergens størrelse er en konsekvens av geografi. Sentrum hviler mot Byfjorden, som strekker seg ut i Nordsjøen. Resten av byens omkrets bestemmes av «de syv fjell» som rammer inn byen. Bergen er tilfeldigvis også en by hvor mange er besatt av å løpe. Til tross for den lille størrelsen, var det i april 2019 ikke mindre enn 11 løpearrangementer i nærheten av byen, alt fra 5-kilometer til maraton. Noen av arrangementene er tradisjonelle landeveisløp i sentrum eller utenfor byen, mens andre strekker seg ut på de omkringliggende fjellstiene. Alle løpene er godt besøkt og støttet. Bergenserne har en enorm appetitt på løping og har mange løp å velge mellom. Hovedarrangementet hvert år i Bergens travle løpekalender er uten tvil Bergen City Marathon (BCM).

I likhet med andre bymaraton er BCM best beskrevet som en løpefestival. Deltakerne kan velge mellom 5-kilometer, halvmaraton, fullmaraton eller alternativt delta som et lag i et stafettarrangement som dekker halvmaratondistansen. Ruten i seg selv er vakker men utfordrende og hyller byens bølgende landskap ved å stikke cirka 800 meter i høyden for de som er modige nok til å prøve hele 42 km. Løperne starter ved Bryggen og følger kystlinjen mot gamlebyen før de går østover og klatrer til fjellveien. Fjellveien ligger rundt 350 meter over havet og strekker seg sørover noen kilometer, noe som gir løperne en unik mulighet til å nyte utsikten over byen og undersøke resten av løypen under dem. Nedfarten fra Fjellveien fører løperne til foten av fjellet Ulriken før de vender tilbake mot sentrum. I løpet av de siste kilometerne av ruten forsetter løperne rundt Nordnes, en tungeformet halvøy som stikker ut i fjorden, før de returnerer til Bryggen for å nå mål.

Etter å ha bodd og løpt i Bergen i en årrekke har jeg blitt godt kjent med løypen og løpt halvmaraton 4 år på rad fra 2015-2018. I 2019 ville jeg imidlertid få et nytt perspektiv på BCM og bare delta som tilskuer.

Helmaraton starter klokken 8 og halvmaraton begynner 2 timer senere for å unngå overbelastning langs ruten. Partneren min, Yngvild Bjørlykke, hadde debut på halvmaraton og vår yngste datter Sunniva og jeg ville stille som hennes supportteam. Siden vi bor bare en kort kjøretur fra sentrum, forlot vi huset rundt klokka 9 og begynte umiddelbart å merke tegn på at det var løpsdag. Busser og bussholdeplasser er fullpakket med flerfargede løpere med snorvesker på ryggen. Veiene er stille, men de få bilene vi ser går alle i samme retning. Når du kaster et blikk på forbipasserende biler, avsløres flere løpere som chatter nervøst i passasjerseter. Det er til og med noen få skarpe deltakere som sykler eller jogger lett mot sentrum.
Vi ankommer sentrum og parkerer bilen. Etter å ha hjulpet Sunniva å klatre inn i vognen, satte vi avgårde til Bryggen. På turen til startområdet slår det meg hvor mye byen har forvandlet seg. Veiene er fôret med stålbarrierer dekket av lyse annonser. Trafikken i sentrum flyter i uvanlige mønstre, og bølger av løpere og tilskuere ledes mot startområdet. Byen har forandret seg fysisk, men folket virker like forvandlet. Det er en nervøs spenning i luften som er smittsom og sprer seg raskt. Interessant nok, nervøsiteten ser ikke ut til å få folk stresset eller irritabel, snarere tvert imot! Folk er ekstra høflige og ivrige etter å hjelpe hverandre - det er en ekte følelse av kameratskap, de er på vei inn i denne kampen sammen.
Endelig, klokken 10 skyter pistolene og halvmaratonerne går av stabelen! Yngvild gir en siste vink og driver bort i det fjerne. Den høye musikken, folkemengdene og synet av mammaen hennes som forsvinner blant det hele er forståelig nok litt for mye for Sunniva. Hun gråter litt, men jeg klarer å få tak i en ballong og krisen blir raskt avverget. Vi har ikke tid for raserianfall nå, de første fullførerne av hele maraton forventes å komme i løpet av få minutter, så vi skynder oss bort til målområdet og finner en god posisjon.

Sunniva og jeg ser de topp 3 komme i mål. Nikolas Jon Aarland, bassist til bergensrockbandet Hjeretslag og allround en flott fyr, ender på andreplass, fem minutter bak Thomas Asgausten som vant.

Etter å ha krysset målstreken kollapser Niko på knærne og frigjør et triumferende brøl. Scenen føles nesten religiøs. I stedet for å faste eller meditere i flere dager i en fjelltopphule, hadde Niko tatt kroppen og ånden til sin absolutte grense ved å fullføre løpet i en forrykende 2 timer, 34 minutter og 33 sekunder. Å fullføre et maratonløp krever så mye fysisk og mentalt av seg selv at det forandrer en person. Og mens Nikos utrolige ytelse er et ekstremt eksempel på dette, skjer det lignende transformasjoner med alle deltakerene hele dagen, uavhengig av sluttid.

Helt inspirert hiver jeg Sunniva opp i vognen hennes, og vi setter kursen mot Store Lungegårdsvannet hvor vi skal spise litt brød og vente på en ny sjanse til å heie på Yngvild. På dette punktet er det verdt å nevne litt om Yngvild sin personlighet. I motsetning til meg selv, kan hun godt være den minst konkurransedyktige personen jeg noen gang har møtt. Enten det er å spille kort med venner, akademiske studier eller å trene, har hun aldri vist et snev av konkurranseinstikt. Nå, for å være klar, har hun en tendens til å være ganske utmerket til alt hun vender hånden til. Hennes motivasjon har imidlertid aldri vært å være bedre enn andre, men i stedet bare å gjøre ting bra. En ganske beundringsverdig og nydelig kvalitet, synes jeg. Men nok en gang viste maraton sin sterke evne til å transformere.

Rundt hjørnet av svømmearenaen AdO hadde Yngvild et rolig, men bestemt uttrykk. Sunniva fikk et kjærlig smil, men for meg hadde hun bare fem ord: «Hvor langt foran er Marie?» Litt forskrekket stammet jeg at Marie hadde gått forbi noen få minutter før. Og med det forsvant hun igjen i det fjerne. Marie, som er en familievenn, og Yngvild hadde startet sammen, men Marie må ha gått ifra på et tidligere tidspunkt i løpet. Nå var Yngvild fast bestemt på å ta opp kampen med henne. Det klarte hun og endte foran henne med en god margin til slutt. Så selv om maratonløp absolutt er en øvelse i selvforbedring, er det ikke mulig å unngå at det også er et løp. Og ved denne anledningen var løpet i stand til å tenne en konkurranseflamme et usannsynlige sted.

Å se Yngvild, Niko og mange andre krysse mållinjen på Bryggen var en opplevelse jeg aldri komme til å glemme. Hvis du ennå ikke er registrert for årets løp, er det fremdeles ledige plasser og kanskje akkurat nok tid til å trene over sommeren. Alternativt, hvis koronarestriksjoner tillater det, vil jeg på det sterkeste anbefale å komme ned til byen 28. august for å heie på løperne og nyte den spesielle atmosfæren. Bymaraton er enorme redskaper for fysisk og åndelig transformasjon. Og etter min meining, er BCM en av de beste.

LES OGSÅ: Thomas Asgausten vant Bergen City Marathon