«Når hele himmelen faller ned»

Få dager før avreise til Berlin halvmaraton, skulle jeg bare trimme skjegget etter den første av dagens to løpeøkter. Fra høyttaleren på min I-Phone lyttet jeg til sangen «Når hele himmelen faller ned» med Anne Grete Preus. I siste verset synger hun:

«Nå inntas jorden av en himmelsk hær
Uten bomber og granater
Tvinges hele byen i kne»

Ordene frembringer sterke bilder, for vi vet hva bomber og granater er i stand til å utrette. Hver dag kringkastes bilder av lemlestede og fordrevne mennesker i ytterste nød. Når jeg lukker øynene, kan jeg se for meg Anne Grete Preus sin imaginære hær. Den bærer ingen våpen, men har tro, håp og kjærlighet i sine hender. Våre liv og fellesskap, samme hvor små eller store de er, behøver tro, håp og kjærlighet i disse tider!

Vi mennesker er skrudd sammen på en underlig måte. I det ene øyeblikket ser vi hvordan «himmelen» og tilværelsen bokstavelig talt raser sammen ikke langt fra oss. I neste åndedrag kan vi glede oss over noe så trivielt som å skulle løpe 21 097,5 meter i Berlin 3. april. Det er godt vi er konstruert slik. For om vi skulle båret all elendigheten med oss til enhver tid, hadde vi gått til grunne. Derfor skal vi glede oss over alt i livet som bringer tro, håp og kjærlighet inn i våre liv og relasjoner. På forunderlig vis bidrar løpingen til dette i mitt liv!

På skinner

Fra høsten 2021 og frem til 30 mars i år, har alt godt på skinner for den gamle rønneren! Mantraet, ikke bare for en veteranløper som meg, men for alle som ønsker å komme i form som løper, er kontinuitet. Når influensaen og ulike varianter av koronaviruset herjet rundt meg, gikk jeg klar. Både hos kollegaer på jobben og i min egen familie smøg koronaviruset seg inn og sendte sine ofre rett i seng. Noen fikk kun milde symptomer som feber, hoste, tretthet og tap av smaks- eller luktesans. Mens en kompis av min bror fikk pustevansker, forvirring og brystsmerter. Han endte opp i respirator. Etter 16 dager i koma våknet han sakte med sikkert opp igjen. Han er nå i ferd med å trene seg opp.

Jeg har vært livredd denne dritten, men ikke først og fremst for å bli alvorlig syk. Frykten handlet om at ved å bli smittet, kunne jeg stå i fare for å gå glipp av viktige løp. For det å løpe er mer enn en interesse for meg, det er en livsstil. Løpingen bidrar til en vitaliserende og helsefremmende puls i hverdagen. Den gir meg en struktur som rett og slett er bra for meg. Løpingen bidrar til at jeg blir kjent med nye mennesker og kommer meg rundt til nye plasser, både med og uten startnummer på brystet. Etter flere år med skader, har jeg hatt tro på at 2022 kom til å bli et bra år med startnummer.

Mitt virkelig store delmål på vei mot en sluttid sub 2.50 på maraton, er Berlin halvmaraton 3. april. Med koronavirus og syke folk på alle kanter, er det tre tanker som har regjert i hodet mitt det siste året:

1. Jeg må holde meg frisk!
2. Jeg må holde meg frisk!
3. Jeg må holde meg frisk!

Jeg har holdt meg frisk! Den 29. mars pakket jeg derfor løpsbagen og kofferten for avreise til Berlin fredag 1. april. Min kone og jeg har booket rom på «favoritthotellet» vårt. Hotellet ligger helt nede ved en av de mange kanalene, litt i utkanten av bykjernen og startområdet. Her er det luksus for alle pengene. Vi unner oss litt ekstra på våre løpsturer, og nå er det faktisk flere år siden sist.

Perfekt oppkjøring

Min trener Sindre Buraas har applaudert min gjennomføringsevne i treningsarbeidet, og laktatverdiene viser at terskelfarten min har forbedret seg betraktelig. Både bane- og mølleøktene har vist at et løpsopplegg der jeg går ut i 4.00 min/km-fart, for så å trå litt på gassen halvveis, vil gi en sluttid sub 1.24 i Berlin 3. april.

Etter mange måneder som min trener, kjenner Sindre kroppen min. Han har lagt opp en perfekt oppkjøring for meg, og jeg har kjent hvordan trykket og overskuddet har fylt hver celle i kroppen. Den siste uken har jeg følt meg som «en million», og har drømt om sluttider ned mot 1.20.

Slik så programmet for oppladingsuka før Berlin halvmaraton ut. Skrevet av Sindre Buraas, tenkt utført av Cato Thunes.

Den 30. mars sto det 30-45 min rolig på økt én, og 4 x (3-2-1 min) på økt to. Jeg nærmest «fløy» av gårde på første økta og gledet meg vanvittig til neste. Idet jeg gikk ut av dusjen, falt mine øyne på en uåpnet pakke med koronavirus-tester. Jeg smilte for meg selv og var lykkelig for at jeg har holdt meg frisk. «Det kan ikke skade å ta en test, bare for å være helt sikker», tenkte jeg. Jeg fulgte prosedyrene. Fem runder med pinnen i det ene neseboret, og fem i det andre. Pinnen ble puttet i sylinderen med litt væske. På med proppen, og så fem dråper ned i hurtigtesten.

Jeg rakk ikke å barbere mer enn haka før det dukket opp to røde streker. Hjertet stoppet, og jeg ble heit i toppen. Hva i all verden var dette? Jeg måtte lese meg opp på fremgangsmåten, for her var det åpenbart en feil et sted. Jeg tok en ny test, men også den endte med to røde streker. Det er ikke mulig, tenkte jeg. Så kastet jeg meg over telefonen og ringte først min sykepleierdatter, og så min doktorsønn. De var unisone: «Du er smittet av koronaviruset, pappa!» Smittet? Det er ikke mulig! Jeg har jo nettopp løpt ei kanonøkt og er i kjempeform. Dessuten skal jeg løpe halvmaraton i Berlin 3. april, tenkte jeg i mitt overopphetede hode.

Med Paracet innabords var det ikke rom for så mye annet enn å akseptere realitetene. (Foto: privat)

Feber og muskelverk

Svaret på PCR-testen jeg tok på teststasjonen bare for å være helt sikker, tikket inn på helse-appen på kvelden. Jeg var da klar over at det nå ble isolasjon i fire dager, for feber og muskelverk hadde allerede rukket og innta kroppen.

Hva gjør en veteranløper når «Når hele himmelen faller ned», og «Covid-helvetet» har åpnet seg? Med dyna godt oppunder haka og første dose med Paracet innabords var det ikke rom for så mye annet enn å akseptere realitetene. Jeg er smittet, og mitt mål om sub 1.24 i Berlin havnet i «Covid-helvete».

Det er likevel til å leve med. Ja, jeg lever faktisk godt også. «Det er alltid et løp», skrev Sindre til meg på en hyggelig tekstmelding, og det er sant. I våre livsløp er det flere muligheter og mye å glede seg over. På tre uker har jeg fått tre nye barnebarn. Nå har jeg fire.

Det drypper fra takene og fuglene kvitrer i tretoppene rett utenfor soveromsvinduet mitt. Dagene blir lengre, og jeg har sett en hestehov som har presset seg opp mellom brosteinene ute på gårdsplassen. Snart vil jeg se store «tepper» av blåveis og hvitveis på mine daglige lufteturer med Toccih, min firbente venn. Ja, det er mye å glede seg over.

I det Paracet-lindringen slo inn fikk jeg energi til å taste litt på min Mac Book. Denne overskriften lyste så imot meg: «Noen raskere? 19 km paddeflat asfalt + 2 km slakt nedover inn mot mål. AIMS-sertifisert for godkjent resultat i statistikker». Dersom Grue halvmaraton holder det de lover, så kan det bli en sluttid sub 1.24 på meg 1. mai. Selv om det ikke er Berlin, så er det et løp. Ja, det er alltid et løp. Noen ganger kommer vi oss ikke til start, andre ganger kommer vi kanskje så langt som til pallen.

Drømmen om en sluttid sub 2.50 i Berlin i september lever som aldri før, for nå er korona-spøkelset i ferd med å miste sin kraft!

"Snart vil jeg se store «tepper» av blåveis og hvitveis på mine daglige lufteturer med Toccih, min firbente venn. Ja, det er mye å glede seg over." (Foto: privat)