Valencia Marathon sett fra innsiden! Om Sondre N Moen og Andreas M Sjurseth

Fikk et startnummer - 42195 m må vi klare selv
Alt har en begynnelse, også en maraton! På ett eller annet tidspunkt begynte 16000 løpere i alderen 18 til 83 år og fra 108 nasjoner sine forberedelser til Valencia Marathon 5. desember 2021. Noen er erfarne og har trent for løpet i lang tid. Andre oppdaget etter få kilometer at de begynte for sent. For hverken løpere eller arrangør kan ta lett på en maraton i disse pandemitider. Derfor hadde 1750 frivillige stilt opp for å påse at alle som tok veien til Valencia for å løpe, fikk det arrangøren lovet, et startnummer! Resten var opp til løperen selv.

Vi vet at maratondistansen på 42195 meter er krevende. For noen ble det for krevende. Derfor var arrangementet rigget med to feltsykehus, 20 ambulanser og 30 leger, der 18 av disse var spesialister i anestesi. Det medisinske laget var dessuten toppet med ni meget mobile doktorer. Disse stilte med startnummer på brystet som deltagere i løpet. Fem var skodd med rulleskøyter på beina og med hjertestarter på ryggen. Av erfaring vet vi at oddsen for at noen faller om og må ha starthjelp i bokstavelig forstand, absolutt er til stede. I skrivende stund ligger det nå en rekke løpere i fosterstilling på feltsykehuset. De er bleke i ansiktet og krampene river og sliter i alt av muskler. Dette er ikke litterære virkemiddel i en reportasje fra Valencia Marathon, men fakta som verifiseres i ethvert maratonarrangement av en slik størrelse.

Om å bli forstått
Med vissheten om at det finnes fagfolk som tar vare på de av oss som behøver hjelp, var det først og fremst løpsgleden som lå i luften over Valencia, «The City of Arts and Sciences», andre søndag i advent. Den tredje største byen i Spania hadde gjort alt for å ta løpere og publikum imot med åpne armer. Jeg har bare møtt blide funksjonærer, men som kun unntaksvis snakket engelsk. De gestikulerte med armene og ordene kom som perler på en snor, men ingen av ordene var på engelsk. Det var som om de trodde jeg hadde vokst opp nede i gata.

Jeg anser meg ikke som noe særlig mer enn middels god til å snakke engelsk. Likevel har jeg de siste dagene i Valencia følt meg som en lingvist. For jeg har gjort meg forstått, og jeg forsto den andre. Dette til tross for vi ikke snakket samme språk. For språk er langt mer enn vokaler og konsonanter, det er alt som leder frem til forståelse. Det er våre ansiktsmuskler, rynker i pannen, smilende munner, klappende hender og duvende kropper.

De som suste forbi
Langs hele løypa samlet alle former for kommunikasjon seg til en forsterket strøm av godhet som bar oss helt til mål. En jubel på 108 forskjellige språk føk i været som fargerik konfetti. Målgangen var euforisk for mange av oss. Selv løp jeg ikke inn til personlig bestenotering, men sto distansen. I skrivende stund, noen timer etter at jeg passerte målseilet, er musklene såre og beina mine stive som stokker. Andre jubler av glede over et godt gjennomført løp, noen av dem var fra Norge. På lørdag fikk jeg et glimt av Andreas Myhre Sjurseth, og jeg mener bestemt at triatletene Jarle Wermskog og Lars Petter Stormo suste forbi i det som så ut som et stigningsdrag. Kristian Ulriksen fra podkasten «I det lange løp» vet jeg også stilte til start.

Ved nøyere gjennomlesning av resultatlistene finner vi flere nordmenn. Den raskeste av dem alle heter Andreas Myhre Sjurseth. Jeg har selv hatt gleden av å ha Andreas som trener da jeg satt min personlige rekord i Berlin for fem år siden. Dessuten er vi begge fra Konnerud i Drammen. Derfor ringte jeg han opp for å høre hans kommentarer fra løpet. Andreas er en hardtarbeidende mann. Han har full jobb, samboer og for fire uker siden ble han pappa for første gang. Det er derfor imponerende at han er i stand til å finne plass til det treningsarbeidet som må til for å levere på høyt nivå. Han er i år den den beste maratonløperen i Norge utenom Weldu Negash Gebretsadik etter søndagens løp.

Under krevde forhold med mye vind og litt for høy åpningsfart, havnet Andreas i «ingenmannsland». Uten en gruppe å samarbeide med er det krevende å løpe på et slikt nivå, selv uten vind. I dag var det mye vind. For å komme i mål under slike forhold må de løses i fart. Andreas gjorde det! Ethvert løp handler om å komme i mål, og det har Andreas kultur for å gjøre. I dag var målet å holde jevn 3:11-fart, hvilket ville båret han inn til ny personlig bestenotering. Den farten ville også ført han inn i diskusjonen om å få representere Norge med flagget på brystet. Det ble ikke helt slik i dag, og det skyldes vind og sololøping.

Det er ikke vanskelig å tenke hvordan det kunne vært,om Andreas hadde hatt mer flaks med forholdene samlet sett. Jeg føler meg sikker på han da kan løpe inn til lavt 2:15. Hva tenker du om neste løp, lurte jeg på? – Jeg har kun hatt Valencia i tankene. Nå må jeg snakke med de hjemme før jeg bestemmer meg for veien videre. Det har jo vært litt av hvert de siste to årene. Litt småskader og mye jobb har krevd sitt. Jeg begynner jo å dra på åra også, så jeg får se, sier en ikke helt fornøyd Andreas på telefon fra flyplassen.

Fra mitt ståsted, så tenker jeg at mannen har noe å gå på. Så får vi se om han tar en sesong eller fem til?

I vinden
Forholdene var krevende for flere enn Andreas. Sondre Nordstad Moen (30) har i mange år bodd og trent store deler av året i Kenya, men har nå fått plassert treningsbaggen sin i en leilighet på Spikkestad. I tillegg til høydetrening i Kenya er mye viktig treningsarbeid lagt ned sentralt på Østlandet. Fra pålitelige kilder har jeg hørt at kroppen var preppet og humøret på topp før årets store høydepunkt, Valencia Marathon.

Bildet: Cato Thunes på plass i Valencia.

Den beste - bare ikke i dag
Jeg har hilst på Sondre ved et par anledninger. En gang på Marienlystbanen i Drammen i september og litt senere under Oslo Maraton i år (med kun halv som lengste distanse). Ansikt til ansikt fremstår Sondre i all sin alminnelighet som litt beskjeden og mild. Men i det øyeblikket han aktiverer hamstring, hofteleddsbøyere og leggmuskel, kommer det et «dyrisk» drag over mannen.

Det er som om jeg ser for meg hvordan vi mennesker var designet fra begynnelsen. På det tidspunktet i menneskets historie da vi ikke kunne taste inn handlelista på mobilen, for så å få middagen levert på døra av Foodora. For en gang i tiden måtte vi faktisk smyge oss frem, for så å gjøre veldige byks mot byttet- i alle fall om det skulle bli mat i magen.

Sondre har slike byks i seg. Kanskje er det fordi han må løpe fort for å få mat på bordet? Ja, jeg tror det. Sondre har ikke investert de siste 10 årene i en lang yrkesfaglig eller akademisk utdannelse. Han har heller ikke brukt tiden på å samle viktige jobber som tar seg bra ut i hans Curriculum vitae. I Sondres beskrivelse av eget livsløp vil jeg tror det står «langdistanseløper».

Kanskje har han ført opp noen av sine signalløp og rekorder? That's it! Mitt poeng er at han har satset alt! Sine sterkeste år bruker han på å perfeksjonere seg slik at han får maksimalt ut av sitt potensial som løper. Han tar ansvar for talentet sitt, og det er beundringsverdig. Mange kan nok tidvis forholde seg til både utdannelsen og jobben som om det skulle vært venstrehåndsarbeid. Sondre gir alltid alt - absolutt alt!

Hadde Sondre vært musiker, maler eller skribent, som med jevne mellomrom gav ut sine bidrag til verden, ville han tjent penger. Ethvert kunstnerisk eller kulturelt bidrag til verden er beskyttet på en slik måte at det ikke skal kunne utnyttes. Det opphavsrettslige vernet eksisterer for å beskytte og belønne åndelig kreativitet.....

Hvordan vi opplever langdistanseløping vil avhenge av våre preferanser. For meg er maratonløping på Sondres nivå definitivt underholdning, men også en estetisk opplevelse. Jeg våger den påstand at det er noe kontemplativt og åndelig ved langdistanseløping. Når alt stemmer er det som om virkeligheten transcenderes, og vi ser noe mer. For noen fremstår Sondre som en veiviser inn til kontemplasjon og løpsglede. Hva får Sondre igjen for sitt bidrag? Om han er heldig kanskje noen linjer i en avis eller 15 sekunders oppmerksomhet på Sportsrevyen. Han fortjener mer enn det, for også han trenger mat på bordet.

Etter at teamet rundt Sondre og han selv tok grep om treningen, har han vist form. I oktober løp han inn til en meget sterk tid på halvmaraton nettopp her i «The City of Arts and Sciences». Derfor var det flere enn Sondre som håpet på en god tid i Valencia. Vi som følger han, krysset våre fingre og håpet på et solid løp. På flyet fra Kenya rumlet det stygt i magen til Sondre og han måtte kaste opp. Det ble to dager på isolat. Slikt er aldri godt nytt før et løp, men Sondre er ingen novise! Han vet hva som må til og gjør det. Lørdag følte han seg bra og næringsinntaket hadde vært godt.

Nå vet vi hvordan det gikk, det ble stang ut. For etter 30 kilometer gikk han tom og sto av. Han var ikke alene om det, også Kristian Ulriksen kastet inn håndkleet halvveis. Jarle Wermskog så ut til å ha kontroll på næringsinntaket og distansen, og løp inn til en sterk tid. Etter løpet traff min kone og jeg to nordmenn ute på en pizzarestaurant som begge var meget fornøyde med både tiden og løpet.

Drømmen lever
Samlet sett har oppholdet i Valencia vært hyggelig, i alle fall når det gjelder de gastronomiske sidene ved helgen. Løpet var for flere enn meg en nedtur med tanke på tiden. Likevel, løping er langt mere enn sekundstrid og plasseringer. Det er felleskap, opplevelser og ikke minst utforinger. Akkurat nå ligger jeg vertikalt i dobbeltsenga med beina høyt. Her har jeg tenkt å være helt frem til banketten klokka 20:00.

Selv om det kan sies mye om resultatene og forholdene, er jeg takknemlig for å kunne være i stand til å sette den ene foten fremfor den andre i et slikt tempo at jeg er i stand til å tilbakelegge en maratondistanse i frisk vind på tiden 3:07:17. Med optimale forhold vil både Sondre, Andreas, Kristian og alle oss andre ha muligheten til å løpe inn til gode tider.

For min del så lever drømmen om sub 2:50 videre!