Artikkelen har vært publisert tidligere
«Mål kan være drivende, men de kan også være kvelende om de ikke er realistiske for den som skal eie målene.»
Jeg så nylig et Facebookinnlegg fra ei som opplevde at gleden ved å trene var borte, og at mye av grunnen til det, var at hun aldri lenger var fornøyd med egne prestasjoner. Hvis hun løp over to mil en dag, så var hun misfornøyd fordi hun løp for sakte, og om hun trente styrke to ganger i uka, var hun misfornøyd for at det ikke var fire og så videre. Alt kunne alltid gjøres bedre, og nå lurte hun på om det var flere som opplevde det slik.
18 timer seinere hadde hun fått 35 kommentarer fra folk som enten var i samme båt og/eller som hadde råd om hvordan hun kunne komme seg videre for å finne tilbake til treningsgleden igjen. Noen satte seg mål som skulle nås, mens andre la fra seg både løpeklokke og mobil for å leve mer i nuet, og på nytt lære seg å nyte treningsturen framfor å måle den.
Mange av rådene gikk på at det å gjøre litt ofte var godt nok. En som svarte henne trente til ultra, og hadde bestemt seg for å ha fokus på å løpe sakte når han trente. En annen hadde vært på kurs hos en kjent idrettscoach og fått tips om at intervallene skulle løpes på terskelfart og ikke fortere. Mens en annen igjen refererte til Sinnasnekkeren som skal ha sagt at en skal gjøre en ting om gangen og bli ferdig med det.
Kommentarene viste at denne kvinnen overhode ikke var alene om å føle at hun alltid burde ha prestert mer eller bedre. Det var utrolig mange der ute som hadde kjent det på samme måten. Noen hadde kommet seg videre, mens andre slet litt fortsatt.
Kjernen i de fleste rådene var at hun måtte senke skuldrene og være fornøyd med mindre, og at hun måtte slutte å snakke seg selv ned.
Vi hører ofte at vi må sette oss mål enten det er i arbeidslivet eller på privaten. Mål kan være svært drivende, men de kan også være kvelende om de ikke er realistiske for den som skal eie målene.
En annen ting: Hva bør målet være?
Mange vil vel da kanskje mene at det bør være å løpe under ei bestemt tid på en gitt distanse, mens andre aldri vil finne gleden ved det, men isteden kjenne stor glede av å ha som mål at en skal nyte en treningstur i frisk luft 2-3 ganger i uka der verken distanse eller tid har betydning.
Selv hører jeg til den gruppa som ikke liker å trene mot en fast konkurranse, men mer gjøre akkurat det jeg har lyst til hver dag. Kjenner jeg at jeg har overskudd etter at oppvarmingsperioden av treningsturen er over, så kan jeg glede meg over å ta noen intervalldrag, mens om jeg kjenner meg tung i kroppen, så tar jeg det heller med ro. Det verste jeg vet er å presse meg selv til å yte mer enn jeg har lyst til akkurat da. Derfor blir det heller ikke så mye struktur over treningen min. Jeg gjør noe hver dag, men det kan likegodt være å gå en tur, trene litt styrke eller ta en lengre ski-/sykkel- eller løpetur.
Jeg har lite framgang med treningen min, men det er helt greit. Det viktigste for meg er å få frisk luft i ansiktet og å få presset kroppen litt innimellom. Jeg ser nå at jeg har funnet mitt ambisjonsnivå, og at dette er akkurat passe slik at jeg fortsatt finner glede ved å trene og være aktiv. Faktisk så finner jeg så mye glede i dette at jeg blir rett og slett sur om jeg ikke kommer meg ut en dag.
Jeg vil oppfordre alle som sliter med motivasjonen innimellom til å tenke gjennom hvorfor de egentlig ønsker å trene. Kanskje er det ikke samsvar mellom hva som er tenkt mål og ønsket mål? Den viktigste grunnen for å trene er den gode helsegevinsten. Den kan vi oppnå alle sammen enten vi er idrettstalenter eller ikke. Gå inn i deg selv og se etter hva som gleder deg ved trening – ikke bry deg om hva du tror andre forventer av deg eller hvordan du presterer i forhold til andre. Det viktigte er å kose seg og glede seg uansett hva som driver en. Hva andre velger å gjøre får være opp til dem.
