Alpene til fots – forlokkende, men ikke ufarlig

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6 - 2022

Det er en del år siden nå. Jeg var i Chamonix og løp på fjellstiene ovenfor Argentière. Jeg hadde akkurat reist meg og kommet kanskje 30 meter av gårde etter en lunsj-piknik da et steinras landet akkurat der jeg nettopp hadde sittet, lent mot en bergvegg og sett på noen fjellklatrere som hang som maur på en klippespiss. Antakelig hadde raset blitt utløst av amatørklatrere høyere opp i fjellsida.

Jeg tenker på det iblant, at jeg hadde utrolig flaks den gangen. Jeg hadde ingen anelse om at jeg befant meg på en utsatt plass.

Storslåtte og skremmende

Fjellene, og ikke minst de ville og suggererende alpetoppene som omgir Chamonix, er storslåtte og inspirerende, men samtidig uforutsigbare, risikofylte og skremmende. Dette er et område som aldri slutter å lokke til seg fjellentusiaster, eventyrere og spenningsøkere fra hele verden.

I mine yngre dager var jeg sjøl en skibums her. Vennene mine og jeg hadde flaks som kom oss levende fra bresprekkene, snøskredene og stupene. For lite visste vi egentlig om de mest påtakelige farene.

Sjøl fjelløping har sine farer. Den sveitsiske eliteløperen Andrea Huser sklei på en isflekk og falt over hundre meter mot sin død under en treningstur i Saas-Fee for mindre enn et år siden. Deltakere i fjelløp som TDS og TDG har også mistet livet i fallulykker. I 2021 døde 21 deltakere av akutt nedkjøling i et fjelløp i Kina.

Årlig begivenhet

Mange år seinere befinner jeg meg i Chamonix på nytt. Denne gangen som deltaker i den ellevte utgaven av Arc’teryx Alpine Academy. Denne årlige begivenheten er en flott mulighet for fjellklatrere og utendørsentusiaster til å treffes og utvikles under veiledning av noen av verdens beste fjellguider og idrettsutøvere. På programmet står alpin fjellklatring på alle tenkbare nivå, brevandring, klippeklatring, stiløping, overlevelseskurs, høydetrening, fotokurs og mer til.

Jeg er ingen klatrer sjøl, så jeg har meldt meg på en todagers løpetur langs Tour du Mont Blanc på den italienske siden. Men før det skal jeg delta på «Alpine Skills and Acclimatization», et dagskurs med enklere klatring og tauelement. I lista over obligatorisk utstyr finnes blant annet hjelm, klatresele og solide støvler.

På orienteringen morgenen etter deles vi inn i mindre grupper. Cosmin, guiden vår under dagens aktivitet, kontrollerer at vi har utstyr, mat og vann til en lang dag i høyalpint terreng. Taubanen tar oss opp til Planpraz der ferden videre opp til Balcon Sud fortsetter til fots. Ganske umiddelbart trenger Anna, en 70-årig, lett overvektig amerikaner, å stanse og hvile.

Iskald vind

Så høyt oppe er det mye kaldere. Sjøl om det er midt på sommeren, trengs lue, vanter, dunjakke og ytterst en skalljakke som en beskyttelse mot den iskalde vinden. På med hjelm og klatresele. Cosmin viser hvordan vi binder oss sammen i par, og hvordan vi best bærer tauet. Det vi skal gjøre, kalles ikke klatring, men «scrambling», det vil si bevegelse i bratt og steinete terreng.

Vi får øve på å sikre hverandre ved å legge tauet rundt steinene. Dette er nok klatring på det aller laveste nivå, men med tanke på stupene rundt oss gjelder det å være konsentrert.

For meg er det aller første gang jeg prøver alpin klatring, og sjøl om det går sakte, så er det gøy. Jeg føler meg ganske komfortabel. Samtidig får jeg en følelse av at guiden anser at vi mer krabber enn klatrer. De to kvinnene undres på hva som kreves for å kvalifisere seg for neste nivå – «mountaineering 2». Cosmin, med flere klatreekspedisjoner i Himalaya på merittlista si, forklarer prinsippet:

– Bare øvelse gjør mester. Det holder ikke å ha gått et kurs, for eksempel «mountaineering 2» for å ha de nødvendige ferdighetene til dette nivået. Du trenger å ha gjort noe minst 50 ganger for at det skal sitte, og ferdigheter er også ferskvare som det er nødvendig å vedlikeholde. For meg som guide holder det å se hvordan klienten beveger seg i terrenget for å kunne bedømme ferdighetsnivået og hva som kan gjennomføres.

Sporty atmosfære

I løpet av ettermiddagen samles alle deltakerne ved arrangementssenteret på torget foran kirka midt i sentrum. Der deles historier om dagens strabaser over noen kalde øl i sola. Det er sikkert 30 grader i skyggen. På storskjermen vises klatrefilmer, barn klatrer på en provisorisk klatrevegg og en DJ spiller musikk. Atmosfæren er på topp og utvilsomt sporty.

Morgenen etterpå samles vi som skal delta i den to dager lange løpeturen «Best of Tour du Mont Blanc», for å bli kjørt i buss gjennom Mont Blanc-tunnelen til Val Veny på den italienske siden av fjellmassivet. Ledere for gruppa er den profesjonelle skikjøreren og fjellguiden Stian Hagen som har bodd i Chamonix i mange år, samt terrengultraløperne Henriette Albon fra Norge og Martin Kern fra Frankrike.

Det første dagsverket er på 23,8 km med 1269 høydemeter stigning og 1792 høydemeter utforløping. Vi forsøker å holde gruppen samla, men én deltaker kommer stadig på etterskudd. Det gjør at vi får tid til å hvile og nyte den spektakulære utsikten. Belønningen etter de lange stigningene er buktende stier med enestående utsikt.

Vanskelighetsgraden på denne todagersturen beskrives som «advanced». Fremfor alt må du ha gode ferdigheter, ikke bare når det gjelder å ta seg fram på fjellstier, men også ha bein og føtter som tåler belastningen – særlig de lange og bratte utforstrekkene som tar hardt på lårmuskulaturen. Før den siste nedstigningen til Courmayeur deles gruppa opp slik at de som ønsker å gasse på, kan gjøre det. Den siste bratte biten snor seg ned på skogsstier. Der passerer jeg noen av de raskere deltakerne, og det er tydelig at beina deres ikke lenger er i stand til å holde noen nevneverdig fart.

Dagens strabas avrundes med kald drikke og snacks på skyggesida av hotell-terrassen. På kvelden går vi ut og spiser en fantastisk god pizza på «Pizzeria du Tunnel» fulgt av en promenade gjennom koselige Courmayeur som også byr på velsmakende italiensk is.

Flytsti:Belønningen etter de lange stigningene er slyngende flytstier med enestående utsikt, som her ved Val Veny på første dag av todagersturen. (Foto: Fredrik Ölmqvist)

Svalende skygge

Etter en god hotellfrokost neste morgen går turen opp, opp, opp. Dag to byr på 27 km fordelt på 1833 høydemeter stigning og 1336 høydemeter utfor. Men nå har den langsomme gruppa blitt noe større, og vi velger å ta en kortere og mer direkte variant. Det er svært varmt, til tross for at det fortsatt er morgen. Skyggen svaler i det minste noe. Etter 770 høydemeters klatring blir skyggen og kald drikke på Rifugio Bertone 1996 moh uimotståelig.

Styrka og med nytt mot går turen videre langs fjellsiden som leder oss inn i dalen Val de Ferret. Gårsdagen merkes i beina som ikke er like pigge. Ved det klassiske Rifugio Bonatti får beina hvile mens vi venter inn den raske gruppa som gjør den fulle etappen.

Den siste biten utfor er virkelig plagsom for lårmuskulaturen. Svette og trøtte, men veldig fornøyde synker vi ned i solstoler og bestiller pasta på en solfylt uteservering.

Fjella gir og tar

Det gikk bra denne gangen også. Men utfordringene var absolutt store nok. Neste gang må jeg være bedre forberedt. Beina må være betydelig sterkere. Møtet med de høye fjella ble en viktig påminnelse om at fjella gir, og fjella tar. Jeg fikk smake på fantastisk fjellklatring. I løpet av helga i Chamonix fikk jeg også møte mange herlige og inspirerende mennesker som deler denne lidenskapen for fjellet.

På den siste dagen av arrangementet blir vi møtt av en beskjed om at en isbre i italienske Marmolada har kollapset og at minst 20 personer er blitt drept. Klimaendringene innebærer at permafosten slipper og eksponerer porøse berg og breer. Å ferdes i fjellet kan være helt fantastisk, men vi behøver å lære mer om risikoene.

Herlig og farlig:Fjella rundt Chamonix er storslåtte og inspirerende, men samtidig uberegnelige, risikofylte og skremmende. (Foto: Vincent Hugo)

Kort oppsummering av min opplevelse

Arc’teryx Alpine Academy gjør det smidig (logistikk og annet er allerede på plass), billigere (enn om en sjøl skal leie guide) og morsommere (sosialt – en kan stifte nye bekjentskaper) å få gode erfaringer i et utfordrende alpint miljø. For løpere som har planlagt å løpe UTMB/TDS/CCC, kan det være bra å ha vært gjennom noen lengre strekninger av løypa. For dem burde todagers løpeturen «Best of Tour du Mont Blanc» passe bra.

6 spørsmål til Henriette Albon, fjelløper og Arc’teryx-ambassadør

– Hvorfor kan det være bra for løpere fra Norge og Sverige å komme til Alpene og for eksempel Arc’teryx Alpine Academy for å løpe der? Hvilke erfaringer og kunnskap kan det gi?

– Europas største fjellmassiv byr på et terreng og stinettverk utenom det vanlige for en løpeglad nordmann. Enten en ønsker å utforske flytstier i mektig natur på en løpereise, eller en vil bli bedre kjent med løypa til et spesifikt løp som en skal være med på, vil et par lengre løpeturer på stiene i Alpene gi stort utbytte for både treningsgrunnlaget og motivasjonen. Personlig synes jeg stiene i Alpene er lettløpte sammenlignet med terrenget i Norge, og følelsen av å flyte nedover i høy fart mens en ser opp på mektige fjell og isbreer, er helt spesiell, forteller Henriette og legger til:

– Et arrangement som AAA gir løpere, uavhengig nivå, muligheten til å utforske fjelløping sammen med en større gruppe der det er med flere personer som har mye kunnskap om sikkerhet på tur i fjellet. Rutevalg, klær, utstyr, mat og drikke – det er mye man bør planlegge før man legger ut på en lengre dagsetappe i Alpene. Et event som AAA gjør stiløping i Alpene mer tilgjengelig – spesielt for de som er litt usikre på hvordan man kan få til en slik tur i praksis, og hva man bør tenke på i forkant og underveis.

– Hvilke risker finnes som en bør være bevisst på når det handler om løping i alpint terreng?

– I Alpene er det ofte tørrere og varmere enn vi er vant med hjemme. En bør derfor ha med seg mye vann på tur for å unngå dehydrering. Skaderisikoen vil alltid være til stede når man ferdes på tur. Mange stier er lettløpte, men som i alle fjellområder finnes det også mange teknisk krevende stier som er mer utsatte. Det er derfor viktig å planlegge turen i forkant og tilpasse den etter ens egne ferdigheter og nivå.

– Kan du fortelle om noen situasjon som har blitt kritisk/vanskelig, og som du måtte løse/håndtere mens du løp i Alpene?

– Personlig har jeg ikke opplevd noen kritiske hendelser på fjelltur i Alpene. Jeg har ofte erfart at turen tar lengre tid enn først forventa, og jeg pakker derfor alltid litt ekstra mat og drikke for sikkerhets skyld. Ingen liker å være sultne på løpetur! Jeg har flere bekjente som har skadet seg alvorlig på løpetur, og da er det svært viktig å ha med seg litt førstehjelpsutstyr. Det kan også være greit å lagre telefonnummeret til Mountain Rescue i området før man legger ut på tur.

– Hva er forskjellen på å løpe i Alpene og heime i Norge?

– Terrenget og varmen! Terrenget er etter min erfaring mye mer lettløpt, men til gjengjeld er det mange flere høydemetre. Man blir fort sliten av å løpe opp og ned ett par tusen høydemetre på en tur, og dette bør ikke undervurderes. Varmen kan også erfares som ganske slitsom. Vann med elektrolytter kan være en god idé.

– Hvor i Norge bor du?

– Nå bor jeg i Romsdalen, men jeg har tidligere også bodd – og løpt mye – i Bergen.

– Hvilke løp gjenstår for deg i år?

– Hvis alt går etter planen, blir det CCC i Alpene i slutten av august. Deretter blir det noen uker med innhenting og rolig trening før jeg starter oppkjøringen til VM i terrengultra i Thailand (WMTRC) i starten av november, avslutter Henriette.

Vi kan legge til at hun løp inn til en fin sjetteplass i det 100 km lange CCC med tida 12.35.12.

Ledet an:Henriette Albon, fjelløper og Arc’teryx-ambassadør, var en av lederne på løpeturen i Italia. (Foto: Fredrik Ölmqvist)