Therese Falk – på dypet

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8 – 2021

I flere år har jeg lest om ultra-fenomenet Therese Falk og latt meg imponere. 20.-21.november satte hun en norsk og europeisk rekord under Bislett 24-timers.

Men, det var ikke rekorden som grep meg mest. Det var sammenhengen mellom den dype sorgen og motivasjonen som drev henne til å løpe inn til en spinnvill distanse på hele 261 171 meter, som fattet min interesse. Etter enhver triumf vil hyllesten stilne og medaljen ryddes bort. Visst blir jeg euforisk av pallplasseringer og rekordløp, men ingen ting griper meg mer enn historier om hvordan mennesker håndtere tilværelsens smerte. Kjærlighetssorg er en slik smerte, og ekstremløpet på Bislett så ut til å gjøre noe med den.

Form for terapi

Min interesse for løping generelt og om hvordan håndtere livssmerte spesielt, førte til at jeg ønsket å finne mer ut om denne kvinnen. Med et par tastetrykk fant jeg ut at hun bor i Oslo, er 46 år gammel og arbeider som lærer ved Fagerborg Ungdomsskole. I flere av intervjuene hun har gitt, forteller hun om hvordan løping er hennes form for terapi. Jeg søkte henne opp på Facebook, fikk kontakt og spurte når det passet at jeg ringte henne?

«Jeg har tentamen med elevene til 14.30. Så etter det.»

Jeg brukte formiddagen til å forberede intervjuet.

De fleste treffene på Google presenterte Therese Falk som en norsk friidrettsutøver. Selv hevdet Therese i flere av intervjuene at hun aldri har sett på seg selv som en toppidrettsutøver. Det til tross for at hun vant NM-gull i 24-timersløp både i 2015, 2017 og 2019. I 2018 ble det NM-gull på 100 km ultraløp, og i 2020 ble hun kåret til «Årets kvinnelige ultraløper» for femte året på rad. Om ikke denne kvinnen ser på seg selv som en toppidrettsutøver, lurer jeg på hva det er hun faktisk ser.

Høyt oppe:Therese Falk er den som har løpt nest lengst av alle i hele verden på et døgn. Men hun er helt klart noe mer enn en jernkvinne. (Foto: privat)

Mangler en kategori

Jeg har aldri møtt Therese Falk, bare lest om henne og sett bilder på nettet. Når historiene om hennes vanvittige meritter og liv forenes med bildene av en tilsynelatende mild kvinne, er det som om jeg mangler en kategori som hun kan passe inn i. For det er noe gåtefullt og mystisk over denne ultraløper-kvinnen som det ikke er mulig å plassere. Det er som om hun bærer en tigers intense styrke, men også sommerfuglens skjørhet. Paradoksene tvinger meg til å se en gang til, som om det er noe i bildet jeg ikke har oppdaget ennå. I mine forberedelser til intervjuet blir jeg famlende og usikker, men også nysgjerrig. Hvordan vil Therese Falk selv presentere seg? Hvem er det hun ser i speilet om morgenen?

Det lys som reflekteres fra speilets flate til våre øyne, bidrar til at vi kan se oss selv. Det vil si – vi ser jo kun speilbildet. Men ikke bare det! For våre drømmer og innerste tanker om oss selv endrer det vi ser. Egne og andres karakteristikker av oss retusjerer speilbildet som reklamebransjens sofistikerte dataprogram. Dessverre endres vi ikke alltid til noe bedre i egne øyne. Både våre kropper og egenskaper kan fort bli til noe annet i speilet enn det vi virkelig er. Det vi ser vil prege våre liv.

Mitt barnebarn Hedda (3) kan ennå en tid utforske sitt eget speilbilde ubesudlet av andres og egne karakteristikker. Hun er det hun ser. Men også Hedda skal som oss andre møte verden. Vi kaller det å vokse opp. For mange oppleves det heller som å visne litt ned, tiår for tiår. Vi går igjennom livsfaser der oppturer og nedturer endrer det vi ser i speilet om morgenen.

Med kirurgisk presisjon dissekerer vi vårt indre menneske for så å sette det sammen til noe vi aldeles ikke er. For vi er hverken vår suksess eller vårt nederlag. En kommentar fra en venn, kjæreste eller kollega kan bidra til at vi tilegner oss selv imaginære egenskaper. Som keiserens nye klær dukker de opp i speilbildet om morgenen.

Jeg lurer på hva Therese Falk ser om morgenen? Hva så hun dagen før løpet på Bislett den 21. november da hun utfordret den norske bestenoteringer på 24-timersløp, egen personlig rekord, den norske rekorden, den nordiske rekorden og den europeiske rekorden? Så hun seg selv som den toppidrettsutøveren hun er?

Hvem så Therese Falk i speilet etter at hun hadde smadret det som var av rekorder og løp distansen 261 171 meter på 24 timer? Den morgenen hun møtte elevene sine til tentamen på skolen hvor hun jobber, så hun seg også i speilet? Med hennes samlede meritter og historie som bakteppe, tenker jeg at hun jo både må våkne og sovne med vissheten om at hun er en toppidrettsutøver?

Psyken

Jeg har aldri løpt 24 timer i ett strekk, men forstår at den psykiske påkjenningen må være enorm. Therese Falk har gjennom år vist at hun tåler stor belastning. Det er som om gløden i øynene reflekterer den kraftfulle rytmen som ligger dypt i hennes mentale styrke. For løping handler om rytme, om inn- og utpust. Løping handler om kontemplasjon, om å kontrollere og koordinere både muskler og smerte. Løping handler om å være i nuet, i steget og i sin blodgjennomstrømning. Dersom ikke kroppen som «orkester» taktfast og rytmisk dirigeres, vil symfonien bryte sammen. Men, når alt stemmer, da løpes det inn til ny rekord på Bislett. Therese Falk var dirigenten den 21. november!

For mange som stiller til start med nummer på brystet, er sekundstrid og plasseringer det viktigste. Jeg er også opptatt av det, men ikke først og fremst. Det er det fenomenologiske perspektivet ved løpingen som opptar meg mest. Jeg forsøker å skildre tilværelsen slik den oppleves for deltagerens bevissthetsintensjon. For mange tilskuere kan det se hodeløst ut å løpe runde på runde på en innendørsbane i 24 timer. Men, i et fenomenologisk perspektiv, er fokus rettet mot aktiviteten slik den konstitueres i ultraløperens bevissthet. Det er ikke viktig for løperen på Bislett om aktiviteten oppleves som galskap for tilskuerne – så lenge det gir mening for løperen som deltar.

Mitt håp er å komme bakenfor enhver observasjon som kun beskriver objektive fakta. For det interessante er ikke å avdekke empiriske forhold som sekundstrid og plasseringer, men derimot å komme frem til og undersøke løperens bevissthets aprioriske struktur[1]. Løping i et fenomenologisk perspektiv handler på den måten om å avdekke den mulighet for mening som ligger i det løperens bevissthet er rettet mot, om aktiviteten slik den fremtrer, for den som utøver den.

I denne sammenheng handler det om hvordan ultraløper Therese Falk fant hjelp til å bære sin kjærlighetssorg. Enhver tilskuer så jernkvinnen som tauet rundt på hele den mannlige ultraløperelite time etter time på Bislett. Men ingen av oss så hvordan hennes indre for hvert steg ble styrket til å bære sin livssmerte. Her ligger det læringspunkter for langt flere enn for hun som løp! For smerte kjenner vi både med og uten sko på beina.

Aktiv hverdag:Også når hun ikke løper, liker Therese Falk å være i aktivitet. Hun renoverer heller kjøkkenet enn å se på TV. (Foto: privat)

Får flyte fritt

– Hvordan opplever du verden i bevegelse som ultraløper, Therese?

– For meg så handler det om å være i flyten. Når jeg løper mine 50 km til Nittedal og tilbake på en søndag, får tankene flyte fritt. Da er det som om alt bare «renner gjennom» hjernen min. Tankene henger seg ikke opp i grublerier. Løping er derfor min form for meditasjon, forteller hun.

Noe sier meg at en stor del av livet til ultraløperen handler om meditasjon.

– Du har vært åpen og delt din kjærlighetssorg. Kan du si noe om på hvilken måte livssmerten påvirkes av løpingen?

– Folk ser meg kanskje som en beinhard kompromissløs kvinne. Jeg kan nok fremstå som steil på enkelte ting. Det koster å være tydelig i språket, men jeg er likevel full av følelser, lengsler, omsorg og kjærlighet. Jeg er så mye mer enn det folk ser. I meg finnes det så mange rom med ulike følelser. For meg er det en styrke å kunne stå ærlig frem med alt det jeg rommer. Ikke bare gleden, men også sorgen over noe vakkert som ikke er lenger. Det er ingen motsetning mellom det å vise følelser og prestasjoner på høyt nivå. Kjærligheten er noe av det fineste som finnes. Derfor snakker jeg gjerne om både løpingen, kjærligheten og sorgen.

Trykket letter

Det er gripende å lytte ærlig til hvordan timene i aktivitet bidrar til både å åpne opp og snakke sant om livet slik det er. Jeg ser for meg hvordan den sprengfulle hinnen som rommer hennes kjærlighetssorg, sprekker opp slik at «blod og vann» kan renne ut. Trykket letter når slikt skjer, og Therese er ikke redd for å snakke om det. Jeg er glad min liste med spørsmål allerede er forberedt, for jeg kjenner både mine følelser og tanker utfordres av det hun forteller.

– Du har satt bortimot alle de rekorder som det er mulig å sette som ultraløper i verden. Hva tenker du om at noen ser på deg som en litt «skremmende» jernkvinne?

– Jeg vet noen synes jeg er skremmende, og at jeg kan være hard. For meg handler hardheten om det som driver meg frem mot målet. Men jeg er også myk, et følelsesmenneske som ofte bærer emosjonene på utsiden av kroppen min. For meg er det en styrke. Likevel kjenner jeg meg ikke igjen i bildet som en jernkvinne. Styrke til å stå i de krevende følelsene jeg møter i et ultraløp, er noe jeg mottar. Når tærne sprekker og blodet siler etter 10 timer, og jeg vet det er 14 timer igjen, da stoler jeg på at styrken til å bære smerten kommer til meg steg for steg, time for time. Du beskrev meg som både en tiger og en skjør sommerfugl, det synes jeg var et vakkert bilde. Selv ser jeg meg mer som den lille mauren som har styrke til å bære mange ganger sin egen vekt. Både i oppturer og nedturer står jeg støtt i meg selv. Når jeg i min lengsel strekker meg ut etter nærhet og kjærlighet, men også når jeg blir avvist med et kjølig skuldertrekk, tørr jeg stå for den jeg er! Jeg bærer ingen skam om ikke min kjærlighet gjengjeldes.

Åpen: – For meg er det en styrke å kunne stå ærlig frem med alt det jeg rommer. Ikke bare gleden, men også sorgen over noe vakkert som ikke er lenger, forteller Therese Falk i dette intervjuet.

Kjærlighetssorgen

Det er noe poetisk over måten hun beskriver sitt indre liv. Hun er nyansert og forsiktig, men gjør også voldsomme «byks» som utfordrer meg i samtalen. Det er krevende å forholde seg til denne dobbeltheten. Kanskje er det derfor hun ikke passer i mine kjente kategorier?

Rekordløpet på Bislett var imponerende, men størst inntrykk gjør likevel hennes åpenhet om kjærlighetssorgen.

– Etter 18 års samboerskap påførte bruddet meg ett svært krevende år med mye følelser. Vi fikk mange gode og stabile år sammen. Derfor er det godt å kjenne at jeg er glad i eksen min. Men smertefullt er det!

Det ble stille mellom oss. Slike øyeblikk er gylne, det er som om de gjør meg klokere som menneske.

– Jeg er glad i musikk, sier Therese lett og lys i stemmen. Det er som om hun forstår jeg ble beveget og vil hjelpe meg i gang igjen med intervjuet. Jeg kremter, men kommer ikke helt i gang.

– Du skjønner, jeg bare elsker å høre på musikk. Da jeg løp i 24-timers i Hell, hadde jeg «Det er stillheten jeg behøver» med Erlend Ropstad på repeat 250 ganger. Ellers så lytter jeg gjerne til Whitney Houstons følelsesladde musikk eller litt pompøse Grand Prix-ballader.

Multitasker

Under intervjuet hører jeg at Therese holder på med andre ting samtidig i leiligheten sin. Jeg hører knitringen av tørr ved i ovnen og at ovnsdøren åpnes og lukkes. «Legger du på en kubbe til nå?», spør jeg.

– Ja, det er godt med litt peisvarme nå i det kalde været.

Jeg har gjenvunnet balansen og stiller et nytt forberedt spørsmål:

– Er du en monotasker eller en multitasker, Therese? Grunnen til at jeg spør er at jeg vet du har lest boken «Kraften i tomme tanker. Kunsten å tenke ingenting» av forfatteren Ingunn Kyrkjebø.

– Jeg er nok en utpreget multitasker. Du skjønner hjernen min går på høygir hele tiden. Da jeg med egne hender flyttet hele kjøkkenet i leiligheten min, var hjernen min allerede i full gang med å tenke ut neste prosjekt. Jeg liker å bruke hodet og hender, bygge ting og være aktiv, så noe TV-titting blir det ikke på meg.

Med et så aktivt hode, forstår jeg hvorfor Therese Falk elsker å løpe langt. Hennes beskrivelse av løping som meditasjon gir mening. Er musikken en strategi for å distrahere smerten og tanken under et ultraløp? Therese svarer mykt, men kontant.

– Når jeg lytter til musikken, hjelper det meg til å tenke på noe hyggelig. Musikken gir støtte til å tenke positivt når for eksempel blemma på tåa sprekker. Da kan jeg si til meg selv at det der var en «gave». Nå kan jeg tenke på smerten i tåa, i stede for den vonde akillessene som er langt mer alvorlig. Det handler litt om å finne strategier for å «lure» seg selv, og det er jeg faktisk veldig god på.

Sterk og sårbar:Therese Falk er gjennomtrent fysisk, og samtidig klar på at også sorgen hører livet til. (Foto: privat)

Bestilte fotobok

– Hvor lenge kan du holde på med ultraløpingen?

– Jeg tenker etter hvert løp at nå er jeg over toppen. Da koronaen kom, var jeg sikker på at det var slutt, så da bestilte jeg meg en fotobok som illustrerte løpekarrieren min. Men, den var ikke over. Nå er jeg 46 år og har aldri vært sterkere. For meg er alder bare et tall. At jeg føler meg yngre enn min faktiske alder, er sikkert.

Det blir stille mellom oss. Jeg må bruke tid på å få summet meg etter å ha lyttet til råskapen i hennes ærlighet.

– Etter å ha lyttet til det du har delt om livet ditt Therese, lurer jeg på om du nå kan se deg selv som en toppidrettsutøver?

– Nei, egentlig ikke, sier Therese Falk, en av verdens beste ultraløpere.

Jeg er sjakk matt! Intervjuet gav meg ikke hjelp til å plassere denne kvinnen i noen kjente kategorier. Hun er rett og slett Therese Falk.

[1] At erkjennelse og kunnskap er apriori, betyr at den kommer før og er uavhengig vår sanseerfaring, og er mulighetsbetingelse for overhodet å kunne erkjenne.

Therese Falk:Om hun ikke passer inn i noen etablert kategori, så er hun til gjengjeld seg selv med hele seg. (Foto: privat)

Litt om Therese Falk