Løping i estiske skoger
Estlendere trives i skog og mark, og orientering er en populær sport med onkurranser som kan strekke seg gjennom et helt døgn. Sist helg lærte jeg det estiske ordet for orientering: orientering.
Og mange av deltakerne i Laulasmaa Ultramaraton viste seg å være erfarne maratonløpere.
Reise og opphold
Flyreisen gikk som den skulle med mellomlanding i Riga og Tallin i Estland som endepunkt.
På vei til hotellet på andre siden av byen fikk jeg god hjelp av først en tilfeldig estlender og så en til. De pratet godt engelsk, ville gjerne se Norge – og de spanderte tid til å følge meg i rett retning.
Hotellet var rimelig, men hadde alt jeg behøvde, seng, dusj, do, fjernsyn med programmer på finsk, estisk og russisk og hyggelig personale. Beliggenheten var perfekt med bare 2-3 minutter til gamlebyen med murer og tårn og andre attraksjoner.
Neste morgen ble jeg hentet av Rain og datteren. Han var medhjelper og hun skulle løpe. Hun studerte biologi og var spesielt interessert i seler og hvaler. På veien til Laulasmaa viste de meg skogshytta si. Enkel og koselig trehytte, slik hytter stort sett var i Norge før i tida.
Laulasmaa og Meremoisa
Laulasmaa er en liten badeby ved Finskebukta som er spesielt kjent for spa. Meremoisa er strandområdet utenfor byen med nydelige strender, 200 år gammel skog og en fantastisk blomsterflora. Området var tilrettelagt for telting med utegriller, doer osv.
Litt lenger mot øst – der løperunden vendte, var det en større bukt med et yrende liv. Jeg talte over 30 kitesurfere (brett og fallskjerm) og noen drev og rigget til for hanggliding ut fra en klippevegg
Løpet og løypa
De 80 påmeldte kunne løpe så mange runder de ville med opp til 8. Hver runde var 21.1 km og bestod av 8 km mot øst og så tilbake, og så en litt kortere tur mot vest.
Gjennom runden opplevde vi mye ulik natur og forskjellig underlag: Asfalt, grus, småstein, løs havsand, skogbunn, gjørme, stokkbroer. Ned og opp tørre bekkeleier og på «stepstones» over en bekk med vann. Et sted vart det 10 meter rett ned i elva, og så bratt at en måtte holde seg i greiner og røtter. Litt videre var stien en tunnel gjennom vegetasjonen og andre steder var det flate grasbakker, der langt gras subbet leggene.
Planen min var å løpe alle rundene. Løpet har vært arrangert to ganger tidligere, med mellom 35 og 45 deltakere. I alt har 6 menn og ingen damer klart 4-dobbel maraton.
I gang
Vi startet kl. 10 bortover en grusslette, opp en lang bakke, ut på en vei og så inn i skogen. Mye skog, opp og ned, svingete og beint. Det var kryssende veier og stier, men merkingen var god, variasjonen positiv og føttene kjentes lette.
Det gikk litt kjapt på første runden. 2 timer 6 minutter mot planlagt 2.10. Roet ned og andre runde satt som den skulle. Men så ga kroppen og spesielt knærne beskjed om at dette var de ikke vant til. Med 3/4 av løpet igjen våget jeg ikke å fortsette så fort, selv om jeg lå et stykke bak de beste.
Runde 3 til 5 lå jevnt på 2.25, og det kjentes greit.
På morgenen blåste det godt og sjøen gikk hvit, så jeg startet med langarmet. Utpå dagen ble det godt varmt og om kvelden stilnet vinden og løpeforholdene var fine. Likevel antydet kroppen at den hadde mottatt rikelig med juling og klokka viste at sjette runde gikk treigere enn jeg likte. Ved solnedgang oppstod nye plager i form av tette svermer av fluer og mygg. Insekter er næringsrikt, men ikke særlig appetittelig.
Skyggene ble lange og forstyrrende og temperaturen sank. Peeter som vant løpene i 2011 og 2012, tok meg igjen og sa at det var umulig å løpe videre uten lykt. Den samme Peeter var tydeligvis godt vant med terrengløping, for da vi kom til et langt svingete utforparti i tette skogen, så bare for han nedover, mens jeg måtte gå å støtte meg i trestammene.
Jeg registrerte nå at 5 løpere var langt foran, og ytterligere to var enda lenger foran med over en rundes ledelse. Så med plass nr. ca. 8 hadde jeg minimalt med motivasjon til egentyning.
Løping om natta
I nest siste runde kom lykta på pannen. Den fungerte bra med tanke på å se, men ikke fullt så bra for løpingen. Jeg har nok litt rare øyne og bein, for selv om jeg så bakken framfor, ble det likevel til at jeg snublet i det som var av steiner og røtter. I tillegg var jeg trøtt og stiv, og håpet om topplassering, med tilhørende motivasjon var svunnet totalt vekk. De som var før meg (deriblant en jente), så sterke og pigge ut – og de dro stadig fra.
Det ble til at jeg spaserte den runden og brukte nesten 4 timer.
Men det er en opplevelse å være i skogen om natten med lykt. For det meste helt for meg selv, men innimellom kom det flakkende lyskuler i mot og forbi. Noen få hadde ikke lykt, men de var likevel synlige pga reflekser i draktene. En så ut som et skjelett. Utenom de møtende løperne, så var det lydene fra naturen. En type lyder ved solnedgang, en annen i mørket – og så helt nye lyder i daggryet. Noen grashopper (?) laget skikkelig kraftig gnisselyd. Jeg hadde ignorerte lysten til å snike meg innpå for å se.
Siste runden: Klokka ble 4, lyset var tilbake, men lang bukse og jakke måtte på, for nå var det såpass kjølig at jeg frøs på fingene.
En av de to i front hadde gitt seg. Startnummer 26 og 27 hadde løpt sammen hele turen, og da jeg møtte dem inn mot mål og gratulerte med «soon finished» - svarte de: «one more lap to go». Interessant. Jeg var ikke nr. 8, men nr. 5. Og var det mulighet til avansement? Lederen var allerede i mål og andremann var også på vei mot mål. Peeter er for dreven til å gi seg og startnummer 28 var kanskje 7 km før meg. Litt konkurranseinstinkt hadde jeg igjen. Jeg ville ikke ta sjansen på å luske meg gjennom sisterunden i tilfelle de to bak løp så godt at de kunne komme i ryggen på meg.
Så jeg løp. Ikke fort og brukte 2.44. De to bak så jeg ikke noe til, men nr. 28 må ha gått siste runden, for i mål var forskjellen bare 8 minutter.
Hjem igjen
Løpet var over for min del, og for de fleste av de andre. Noen få var ute fortsatt og vi heiet dem inn. Hele 12 stk, derav 3 damer, klarte alle runder. Og vinneren forbedret løyperekorden fra 19 til 14 (!!!!) timer. Jeg vekslet mellom å sitte og prate med folk, og ta noen små spaserturer. Det siste er viktig for å raske på restitusjonen i dagene som kommer. Premiering og klapping og hjemmelagede medaljer i naturpolert stein. Jeg fikk premie for lengst reise, og så kom pøsregnet. Jeg fikk skyss til døra på Vanni flypass – og så var den opplevelsen blitt historie.
Som oppsummering var det en god opplevelse. Menneskene var hyggelige, Tallin må oppleves – og ta gjerne en tur med buss nr 237 (3.50 euro) til Meremoisa – med badetøy og løpesko.
