Klokken 6 lørdag 29. mai står 91 deltagere klar ved kanalen i Birmingham. Dette er gjengen som løper maraton som fartstrening, og som finner de beste løpene på globusen, ikke på et kart. Blant de 91 er også norske Ellen Wold (44) og Geir Frykholm (53). Målet er å fullføre det 234 km lange Grand Union Canal Race fra Birmingham til London.

 

Tekst og foto: Berit Solli

 

I oktober fikk Ellen og Geir beskjed om at de var blant arrangør Dicks utvalgte for det lengste løpet i Nord-Europa i år. De har trent i mengder, øvd på å løpe med ulike sorter næring underveis, løpt inn sine sko, og er mentalt parat. I fjor kom bare en tredjedel til mål. I alt teller feltet ni skandinaver som nå måler hverandre opp og ned. Det er ingen vei tilbake. Dick sender feltet av gårde.

 

Dagen før har Ellen og Geir sittet på hotellet og gått gjennom ruten. Geir har stilt to ganger før og fullført en av dem. Han er veteran med mange løp, lengre løp, bak seg. Ellen har tidligere ikke løpt lenger enn 147 km (i et 24-timersløp) og vil bryte nye grenser. Geir øser av kunnskap og tips. Det viktigste er å ta det rolig ut fra start, og bare å tenke del for del.

 

Jeg er Ellens lillesøster og henger med som crew, pubvanker og reporter.

 

Første dag

 

Den første dagen løper de gjennom de fire første checkpointene (CP), i mye regn. Ved CP-ene får løperne tilgang til sekkene sine med alt de har mens mellom stasjonene må nøye seg med det de har i sekken. Jeg blander sportsdrikk og ser til at Ellen og Geir spiser, selv om de etter hvert får mindre lyst på mat. Geir har etter hvert to timers forsprang på Ellen, og han får følge med svenske Stefan Olsson.

 

Som tilskuer er det ganske lett å se allerede på de første CP-ene hvem som kommer til å gi seg. Det er de med gnagsår, overmot og/eller dårlig humør vi kommer til å kjøre i bil fra Navigation Bridge. Første cut-off er på Navigation Bridge, CP5, i bekmørket. Det er der folk begynner å gi seg i store antall. Det er der de som gir seg, ser ut som en parade fra Monty Pythons Ministry of Silly Walks.

 

Jeg rapporterer løpende alle skandinavenes passeringstider hjem til kondis.no, der stadig flere følger løpet på ultraforumet.

 

Navigation Bridge

 

Ved 70,5 miles kommer CP5, som har varm servering. Geir og Stefan er slitne, men i fin form. Et par timer senere kommer Ellen, nå i følge med tyske Christian og Christine. Ellen har sunket inn i seg selv og svarer tungt apatisk. Jeg påser at hun tar til seg varm potet med tomatsuppe og kaffe, og fyller løpesekken med flere barer og full drikkeblære.

 

Jeg tenker at hvis mor hadde vært her, ville hun stoppet Ellen nå. Men det er dette Ellen har drømt om og trent for. Frie mennesker må få ta gale valg. Når Christian og Christine reiser seg, reiser Ellen seg på stive ben. Jeg tenker at hun vil gi seg på neste CP. Lillesøster blir stående oppå broen å se tre hodelykter forsvinne i skogmørket nede ved kanalen.

 

Alltid i dette løpet er det de som stiller som ”unsupported”, som altså får mat og drikke kun på CP-ene, som har størst sjanse til å klare det. Det er motsatt av hva man kanskje skulle tro. Alle de andre løperne har med seg lag av folk i bil som møter dem med mat og varm bil ved mange tilleggsstopp mellom CP-ene. Likevel er det de som løper ”unsupported”, som greier seg best.

 

En teori om hvorfor det er slik, er at de som skal løpe ”unsupported” må tenke gjennom logistikken sin mye bedre og dermed blir generelt bedre forberedt. En annen teori er at det å hele tiden møte venner og familie i en varm bil – en familie som synes synd på dem og synes de bør slutte nå – øker sjansen for at de faktisk gir seg. Jeg tror det viktigste for de som løper ”unsupported”, er at de på CP-ene treffer sine egne og snakker med andre løpere og med Dicks crew av tidligere løpere.

 

Morrablues

 

”Beviset” for min teori kommer på CP6 ved 84,5 miles. Det er morgentreffpunktet der jeg tenkte at Ellen kommer til å gi seg (hvis hun ikke har falt i kanalen). Men her er Ellen kvikkere igjen, og snakker klarere for seg. Likevel er det her hun selv føler seg mest sliten og vurderer mest seriøst å gi seg.

 

Hun har løpt med Christian og Christine hele natten. Christian har trent med å løpe fem-timers maraton fire ganger i uken – hver onsdag, fredag, lørdag og søndag.

 

”Come on, Ellen! It’s only pain!” sier han, og minner Ellen på at lillesøster ikke kan skrive i bladet at hun ga seg. Ellens mobil er full av SMS-er fra folk som har fulgt løpet hjemmefra. Og crewet legger høylydt ut for en løper inntyllet i et teppe om hvor mange som ønsket å delta, men som de måtte avvise. Sterk i lite annet enn viljen finner Ellen frem sin iPod og er klar for kanalen igjen. Christian og Christine tar seg en liten lur i gresset, og Ellen drar videre alene.

 

Og nå får Ellen uventet en ”runner’s high”. Hun må gråte litt over vakre dyr langs kanalen og er på opptur gjennom formiddagen. Det er fint vær, idylliske kanalbåter med søte skipshunder, nøstete fugleunger og klassiske sluser. Jeg får kommunisert til Geir at Ellen fortsatt henger med der bak, og dermed bestemmer Geir og Stefan seg for å vente. ”Jeg vil svært gjerne følge Ellen, den første norske kvinne som fullfører dette løpet, til mål,” sier Geir, med munnen full av Dicks svoger sin bacon-sandwich.

 

Ellen på sin side tar igjen Norseman-vennen Dave, som sliter med kramper. Ved CP8 forenes de fire i 16-tiden dag to, for å gå den siste maratonen inn til Little Venice nær Paddington i London. De må være fremme innen klokka 3 om natten.

 

Tropp-seier

 

Den siste maratonen er rutinerte Geir troppsjef. Her skal alle i mål! Det ene øyeblikket nekter han Stefan å sette seg ned for å lese kart. Det neste drar han ned farten litt for å hindre at Ellen bruker for mye krefter på å svinge med armene. Og når det røyner på for vår kvartett i kveldsmørket, er det Dave som holder humøret oppe.

 

Til slutt, når våre fire har passert Wembley og kan høre ”tuben” i natten, legger Geir og Stefan seg galant ett minutt bak. Dermed går Ellen og Dave hånd i hånd over målstreken et par minutter på to, etter å ha løpt og gått i underkant av 44 timer langs kanalen.

 

 

Logistikken

 

Ellens løpebag

2 par joggesko

8 ublandede poser sportsdrikk

7,5 dl sportsdrikk blandet

7 peanøttsmør-barer

6 protein-barer

3 kortermede gensere

Triathlon-shorts m padding

Regnponcho

Kompresjonsleggings

Hodelykt

Liten lommelykt

Lue, 2 buffer, cap

2 par ekstra tåsokker

Varme vindtette vanter

Strikkevanter

2 supergensere

1 lang superbukse

1 iPod med ett døgns musikk

10 nutridrikker

Solbriller

Halvlang tights

Ekstra løpejakke

2 bokser kaffedrikk

2 sandwicher

3 risi frutti

1 pakke salami

4 Redbull m sukker

1 pose frukt & nøtteblanding

4 shopbarer fra Sainsbury

Ekstra Lypsyl

Toalettnøkkel

Ekstra startnummer

Overtrekksbukse

Gaffel

 

I ryggsekken

Lypsyl

7 kart

Compeed – 2 hæl og flytende

Mobil i vanntett pose

Salttabletter

Drikkeblære med slange

2 barer

1,5 liter svak sportsdrikk

Liten lett jakke

Dopapir

Desinfiseringsservietter

Foil blanket

Kontanter

1 pose sportsdrikkpulver

 

På seg

Joggesko

Truse/sports-bh

Super overdel

Startnummer m strikk og pose med kart, rutebeskrivelse på plast A5

Klokke m stoppeklokke

Løpejakke

Kompresjonstights

Tåsokker

Cap

Bodyglide

 

 

Grand Union Canal Race

 

  • Grand Union Canal Race er 234 km langt og går langs kanalen fra Birmingham til London.

  • Blir arrangert en helg i mai-juni.

  • Løpet er non-stop med ni innlagte ”check-points” der man kan stoppe i maks 40 minutter.

  • Løpet er blitt arrangert 16 ganger av ultraveteranen Dick Kearn.

  • Deltagelse innvilges ved søknads-e-post til Dick. Han velger ut 25 deltagere, pluss at i år fikk 100 komme med på loddtrekning. 91 stilte til start, og hele 45 fullførte, hvilket er rekord for løpet.

  • Nettside: www.gucr.co.uk

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr 5.
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)