| Oppsummering | ||||
| ||||
| Det gikk dessverre ikke som vi håpet for de to norske deltakerne i årets EM/VM. Til gjengjeld kan vi gratulere våre svenske naboer med et fantastisk mesterskap. Gull i både VM og EM til Henrik Olsson individuelt, 4. plass i VM og 3. plass i EM til Sverige i lagkonkurransen er prestasjoner det bare er å ta hatten av for. Skader ødela mesterskap for de to norske løperne At et 24 timers løp kan være meget uforutsigbart fikk både Sharon Broadwell og Jon Harald Berge erfare nå under EM/VM i Bergamo. Sharon åpnet riktignok litt i hardeste laget, den sterke varmen og den overraskende tøffe løypa tatt i betraktning, og måtte sette ned farten etter 6-7 timer. Men hun var kommet godt i gang igjen og løp bra da kneet sa takk for seg litt etter halvveis. Legene la på en ispose og ga henne en smertestillende sprøyte, uten å spørre henne, noe hun mislikte sterkt. Støtteapparatet ønsket å ta henne ut av løpet, men hun ville prøve litt til. I løpet av et par timer innså hun imidlertid at det ville være et sjansespill å fortsette, og sto av. En sikkert vanskelig og tøff, men tross alt fornuftig avgjørelse. Jon Harald løp som vanlig jevnt som ei klokke, og lå hele tiden på et skjema til 250 km. Som et eksempel på løpsopplegget hans, kan vi nevne at han etter én time lå på 93. plass, etter 6 timer på 59. plass og etter 12 timer på 17. plass. Dette forteller en god del om hvor mange av konkurrentene det var som gikk for raskt ut. Men like etter 12 timer smalt det i leggen, det var den samme skaden han har slitt med i hele vinter. Støtteapparatet mente at han bare skulle gi seg med en gang, men også han ville prøve en stund til. Han var innom legen og fikk smurt på noe smertestillende (?), og prøvde å fortsette. Men også han innså det formålsløse i å fortsette og kanskje ende opp med et middelmådig resultat og et langvarig treningsavbrekk. Det var mer enn ergerlig for både Sharon og Jon Harald å måtte stå av; ingen av dem var spesielt slitne, og begge var i veldig godt sig. På den annen side er det bra at fornuften seiret over ønsket om å fortsette! Stor jubel i den svenske leiren Om det gikk skeis for våre to, får vi glede oss over svenskenes prestasjoner. Det var ikke mange som på forhånd hadde ventet at det skulle bli en svensk verdensmester på 24 timers, men Henrik Olsson gjorde et fantastisk løp og vant en meget fortjent seier. Han var hele 12,5 km foran tyske Ralf Weis, som tok en like uventet sølvmedalje som Olssons gullmedalje. Svensken var hele tiden langt framme i feltet, og gikk opp i ledelsen en stund etter 12 timer. Siden bare økte han. Det er neppe noen overdrivelse å si at jubelen sto i taket i den svenske leiren de siste timene, da seieren var klar. Men også i lagkonkurransen gjorde de svenske karene det meget sterkt. Christian Ritella og Reima Hartikainen løp så godt at Sverige ble nr. 4 i VM og tok bronsemedalje i EM. Det er virkelig bare å ta hatten av for våre naboer! Dette mesterskapet bør jo få veldig positive konsekvenser for ultramiljøet i Sverige, og det blir sikkert ikke lenge før det blir arrangert nasjonale mesterskap også i nabolandet. Også de svenske jentene gjorde en fin innsats, med den unge (25 år) Emelie Andersson som den beste på 15. plass. I lagkonkurransen ble Sverige nr. 6. Beste nordiske dame ble finske Outi Siimes på 7. plass med 205,671 km, mens damelaget tok en overraskende 5. plass. Av de finske herrene var det Ari Lindsten som ble best med 17. plass. For danskene var det en enorm skuffelse at Lars Christoffersen måtte gi seg med et skadet kne etter 20 timer, da han lå på annenplass. Han ble likevel nr. 39 av 121 deltakere. Mette Pilgaard ble som ventet beste danske dame på 19. plass. Suverene franske jenter Fjorårets sølvvinner i Seoul, franske Anne-Cécile Fontaine, var like suveren blant damene som Henrik Olsson blant mennene. Hun løp faktisk så sterkt at hun ville ha tatt 3. plass i herremesterskapet! Sølvmedaljevinneren, Brigitte Bec fra Frankrike, hadde 5. menn foran seg på listen. Og med Kora Boufflert på 8. plass, var det ikke tvil om hvem som vant lagkonkurransen. Den store skuffelsen i dameklassen var de russiske løperne. Tidligere både EM- og VM vinner, Ljudmila Kalinina, slet tungt helt fra start, og ga seg allerede etter 80 km. Vanskelige forhold å løpe under De relativt svake resultatene - til et EM/VM å være - skyldes forholdene, det kan det neppe være tvil om. Og det er interessant å legge merke til at av de ti beste i fjorårets mesterskap (da Jon Harald ble nr. 7), var det bare to, Yuji Sakai fra Japan (nr. 3, som sist) og russiske Vladimir Bytsjkov (nr. 4, som sist), som kom blant de ti beste i år. En annen interessant ting er at hele seks av de ti beste er nord-europeere. Blant damene var det mer normalt, fire nord-europeere blant de ti beste. Med unntak av begge mesterne fra i fjor, Ryoichi Sekiya og Anne-Marie Vernet, var den internasjonale eliten til stede. Det er altså ikke snakk om noen nivåsenkning innen internasjonal ultraløping, hvis noen skulle bli fristet til å tro det. Og at det ble to kjempeoverraskelser på gull- og sølvplass i herreklassen, er vel bare gunstig for den internasjonale ultraløpingen? Et arrangement i toppklassen Hele arrangementet var preget av profesjonalitet og entusiasme. For første gang under en åpningsseremoni kunne vi oppleve at alle de frivillige hjelperne ble nevnt fra scenen og mottok deltakernes ovasjoner.Både åpningsseremonien og premieseremonien ble preget av høytid og verdighet, og tok for en gangs skyld ikke for lang tid. Den lokale arrangementskomiteen med Gregorio Zucchinari i spissen fortjener all honnør for et glimrende gjennomført mesterskap! Henrik Olssons blogg Marathon.se Kort TV-innslag. Videoklipp fra løpet. | ||||
|
Oppsummering
Artikkelen fortsetter under annonsen
