Jeg har stor forståelse for at løpere diskuterer og tester forskjellige former for løpstrening, noe jeg sjøl også har gjort.
Er du ny som løper vil du fort få høre at trening handler om: 4x4 , fartslek, intervalltrening, langkjøring, bakketrening, distansetrening, trening med bildekk, rolig langkjøring, hurtig langkjøring osv. Du vil finne treningsprogrammer for 5 km, 10 km halvmaraton, maraton mm.
For de som er dedikerte løpere, for de som har trent over lang tid, for de som satser på å bli veldig gode, så gir alle disse formene for trening mening.
Men hva med de som begynner å løpe for første gang og hva med de som kommer tilbake etter mange år uten trening. Er trening ensbetydende med å komme i bedre form (les: Løpe raskere)? Er det det løping og trening skal handle om?
Hva med den sosiale biten av treningen? Hva om det å komme seg ut for å trene med andre i seg sjøl gir så økt velvære og sosial glede at det ikke spiller så stor rolle hvor mye bedre formen blir?
Kommer bedre helse kun ved å trene seg opp ved hjelp av 6 x 1000 m intervalltrening? Eller kan det tenkes at økt sosial omgang eller ved å nyte det å være ute i naturen eller være ute på byen i seg selv kan gi bedre helse?
Det ene står nødvendigvis ikke i motsetning til det andre. Mange løpere som bruker mange forskjellige treningsformer vil hevde at de også får med seg gleden av skau og/eller by og mye sosial omgang.
Men i disse tider hvor det tilbys gruppetrening for å lære løpsteknikk, hvor pulsklokker og skrittellere og andre duppedingser florerer og folk reiser på høydetreningsleir til utlandet, er det kanskje tid for å huske at den aller beste treningsformen er å snøre på seg skoene og komme seg ut på løpetur, alene eller sammen med noen. PUNKTUM.
