| Varmt og vakkert over Alpene |
| Tour Transalp er et landeveisritt over 7 dager der 17 topper, 17.000 høydemeter og 860 kilometer skal forseres. Starten går i Oberammergau i det sørlige Tyskland, og etappene går over Alpene via Østerrike ned til Bibione i Italia. Av Erik Nordli Etter to år med mye landeveissykling i Norge falt avgjørelsen på å sykle Tour Transalp. Påmeldingen skjedde i desember 2007 til rittet som i år gikk fra søndag 6. juli til lørdag 12. juli. I Transalp må man være påmeldt lagvis to og to, så jeg meldte meg på sammen med Eoghan Clifford, en irsk sykkelkamerat jeg traff på Viking Tour i 2006. Siden Eoghan er eks-profesjonell og holder et litt annet nivå enn meg på sykkelen, ble vi enige om å kjøre egne løp i Tour Transalp. Ettersom dette er en lagkonkurranse, ville hvert lags dårligste tid være definerende for resultatet, og følgelig ville nok min tid komme til å diktere vår plassering. Planen til Eoghan og meg bestod i å treffes i Bourg dOisans i Frankrike og bruke Alp dHuez som utgangspunkt for en ukes trening før Transalp. Forberedelsene til Tour Transalp Helt frem til april ble det 10 timer i uka på rulla samt to økter styrke, og det virket som jeg lå an til gode forbedringer når det gjaldt wattuttak (på både terskel og maks), oksygenopptak og andre verdier. Dessverre klarte jeg i begynnelsen av april å knekke to bein i nakken under en tåhevøvelse (!), og jeg mistet dermed to uker av sesongoppkjøringen i tillegg til en god del av formen jeg hadde oppnådd. Jeg rakk likevel Enebakk Rundt og noen andre ritt. Jeg kjørte dessuten mye intervaller og en del langturer hele våren. Tryvannstårnet ble siden april besøkt 49 ganger i forskjellig tempo. Alt i alt ble forberedelsene så gode som forholdene tillot. Avreisa fra Oslo foregikk med bil fredag 27. juni. Etter nesten to dager med nær sammenhengende kjøring ankom vi omsider den franske alpebyen Bourg dOisans søndag ettermiddag. På cirka 720 meter over havet var alt klart for å jekke opp antall røde blodceller (på den lovlige måten). Rett rundt svingen fra sentrum ruvet Alp dHuez. Lance Armstrong og Marco Pantani har flydd opp bakken på rundt 36 minutter, og det sies at kommer man opp de 21 hårnålssvingene under 60 minutter, er man en brukbar syklist. I løpet av oppholdet klarte jeg å presse ned tida fra elendige 75 til anstendige 58 minutter. Kompis Eoghan syklet opp på utrolige 46 minutter. Han mente at trikset for å virkelig tjene tid ligger i å kjøre et litt tyngre gir og øke farten inn og ut av alle hårnålene, samtidig som man holder et nøye øye med pulsen! Men hvordan klarer de proffe gutta å sykle opp på under 40 minutter? Én ting er å se hvor fort de sykler når Tour de France vises på TV, men faktisk å sykle opp her og se at man er over 20 minutter tregere enn de beste i verden da skjønner man litt mer hvor gode de egentlig er... Før jeg kom hit trodde jeg for øvrig at klatringen opp til Tryvannstårnet kunne sammenliknes litt med Alp dHuez. Det er så stor forskjell at det likner ingenting. Tryvannstårnet er kun en lilleputtbakke om en sammenlikner! Totalt på de fem treningsdagene i Alpene syklet vi 15 timer, tilbakela 325 kilometer og tok oss opp nesten 7000 høydemeter. Fredag kjørte vi fra Bourg dOisans til Oberammergau via Italia, Sveits og Østerrike, en biltur som tok 13 timer. For å vaske litt syre ut av de stive beina, tok vi en times rolig økt rundt byen og avsluttet med en solid tysk middag med weissbier. Dagen etter signerte vi inn for Transalp, og i løpet av de nærmeste dagene skulle vi få vite hvor gode vi egentlig er, og om treningen hadde vært riktig. Spenningen var høy! Lørdag 5. juli: Vi signerer inn Man kan si mye om tyskere, men deres ordenssans og evne til å organisere er helt rå. Etter kjapp tur innom rittkontoret sto vi utenfor med all informasjon, deltakernummer, bag og en masse annet. Den lille rittboka beskrev hver eneste sving, stigning og høydemeter til minste detalj. Alt var tydeligvis tilrettelagt for at man bare skulle behøve å tenke på å sykle, spise og sove! Mange deltakere (og pårørende) i Oberammergau sørget for livlig stemning i den lille byen. Alle så ekstremt veltrente og slanke ut, og dyre sykler fantes overalt. For eksempel skilte ikke en Cervelo-sykkel med Record og Zipp 404 seg markant ut her. Ei heller en Colnago med SRAM Red og Lightweight. Hvis kvaliteten på konkurrentene skulle bedømmes ut fra syklene, var det bare å pakke sammen. Men som vi vet, er det beina som til slutt avgjør hvem som vinner. De fleste syklistene tilbrakte den første natta i Transapl-campen som for anledningen var en stor gymsal. Spenningen i forkant av første ritt dagen etter preget atmosfæren. Flerstemt snorkeorkester og andre kroppslige lydeffekter påvirket nattesøvnen. Søndag 6. juli: Første etappe, Oberammergau Sölden Selv om starten ikke gikk før 10.00, var de fleste oppe før 6. Super frokost med det som kunne tenkes av mat og drikke. Seks brødskiver, en bolle mysli og kaffe ble mitt valg. I forkant av rittet valgte de fleste deltakerne å kline til med kaffe i de mange hyggelige kafeene i Oberammergau. Én deltaker fikk også tid til en pils før starten gikk! Sola skinte, men noen stygge skyer lurte i horisonten. Vi startet puljevis, og allerede fra start av var farten knallhøy. Alle motgående kjøretøy ble stanset før syklistene kom, så vi hadde hele veibanen for oss selv. Frem til første stigning ved 65 kilometer var snittfarten i lederpulja rundt 40 km/t, og det var et pes å følge med på alle rykkene som gikk. Opp første fjell, Hahntennjoch, kom sprutregnet med tilhørende glatt underlag. De raskeste syklistene fløy opp mens jeg slet meg gjennom rett under sone 4. Selv om det ikke var mer enn 6-7 prosent stigning, var beina preget av den harde starten. Turen ned fra fjelltoppen gikk meget behersket på grunn av de våte forholdene, men vel nede var det bare å sette i gang med rullekjøring. Det virket som det kun var flatt og motvind til Sölden, men som man ser av profilen var det en del motbakker. Jeg bet tennene sammen og nektet å slippe en god gruppe jeg hadde hengt meg på. Med tre kilometer igjen stakk jeg og kom inn på 4.41. Det var 32 minutter etter vinnertiden på 4.09. Ifølge de uoffisielle resultatlistene holdt det til 63. plass i herreklassen, av totalt 198. Målgang ble feiret med massasje, og jeg fikk samtidig en praktisk påminnelse om hvorfor man bør barbere beina. Det virket som om Sölden ikke inneholdt store gymsaler. Vi ble i alle fall innkvartet i tomannsrom på flotte små hoteller, så nattesøvnen var sikret. Dagen etter ventet 124 kilometer, hvorav 45 var motbakke. Det skulle bli spennende å se hvordan dette utviklet seg! Mandag 7. juli: Andre etappe, Sölden Brixen Å sove på hotellrom fremfor gymsal er gull anbefales! Dessverre var det tykk tåke og sprutregn ute, og det lovet dårlig for en bra etappe. Eoghan mente dette kom til å bli a very rotten day on the bike. Plasseringen min fra i går gjorde at vi startet i pulje B (alle deltakerne er fordelt på fire startpuljer; de beste starter først). Starten var som vanlig kanonhard, og allerede i første hårnålssving minnet været meg om Trondheim-Oslo 2007, som er den verste dagen jeg noensinne har hatt på sykkelen. Trøsten var at forholdene var like for alle, så det var bare å kline til. Det gikk greit opp første fjell, men nedover var det helt forferdelig med tykk tåke, kraftig regn og meget begrenset sikt. I tillegg hadde jeg tekniske problemer med bakbremsen som ikke ville ta skikkelig tak. Da jeg omsider kom ned bakken, skalv jeg så kraftig at det var vanskelig å styre helt rett, og jeg klarte heller ikke konsentrere meg nok til å lese tegnene på skiltene langs veien. Heldigvis kom varmen tilbake etter hvert som pulsen steg. Jeg havnet i et lite felt med syklister som jeg også hadde fulgt på slutten av gårsdagen. Ned andre fjell var samme tragedie som ned det første med dårlig sikt og tvilsomme bremser. I bunnen nådde vi igjen en håndfull andre ryttere, og vi satte i gang en hard kjedekjøring mot mål. Sola begynte så vidt å stikke frem, så dette kunne ende greit! Tingenes iboende faenskap måtte imidlertid slå til, og da jeg tenkte å rykke til i en av de små kneikene, hoppet kjedet av, og jeg mistet gruppen min. Følgelig ble det en mindre rask avslutning på meg, men jeg endte likevel på omtrent samme plass som første dag (65. plass) etter 5 timer og 11 minutter på sadelen. Det var som Eoghan sa, a very rotten day on the bike, kanskje den mest ubehagelige dagen siden Tromdheim-Oslo 2007. Pulsen min var generelt veldig lav, men det kunne kanskje tilskrives at det var så vått og kaldt, og at mye energi gikk med på å holde meg i live? Ettermiddagen ble brukt til å skaffe nye bremseklosser og rense bremseflatene på felgene samt inntak av mat og drikke mens vi beskuet deltakere som brukte over åtte-ni timer på å fullføre etappen. Blant deltakerne var det bønner om sol og "myttjy lys og varme" for de resterende etappene. Tirsdag 8. juli: Tredje etappe, Brixen St. Vigil -------------------------------------------------------------- Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement! NOVEMBER 2008 ÅRGANG 2008 KONDISARKIVET oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år. |
Varmt og vakkert over Alpene
Artikkelen fortsetter under annonsen
