En lang treningsperiode var over, og søndag 30. mai startet triatlonsesongen. Og det var ingen hvilken som helst sesongdebut i år; det er rett i gang med full distanse: 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Ironman Brasil ble en skikkelg test på triatlonformen.

Av Vibeke Stærkebye Nørstebø

Det var bare å håpe og tro at treningsforberedelsene hadde vært så bra som de kunne være, og at jeg ville klare å toppe formen slik at jeg kunne yte maks på konkurransedagen. Målet var først og fremst å komme under 11 timer, men jeg håpet uansett det ville bli en opplevelsesrik dag, og at formen skulle føles bra. Så ville det vise seg hvilket resultat jeg endte opp med.

Ferieøya

Ironman Brasil foregår på øya Florianopolis sør i Brasil. Øya er kjent for sine mange nydelige strender og er for tiden det mest populære feriestedet for sør-amerikanere. Det er tiende gang Ironman Brasil blir arrangert, og ca. 1600 deltakere er påmeldt til arrangementets 10-årsjubileum.

Jeg ankommer øya mandag seks dager før konkurransen og har god tid til avslapning. Det gjelder å kunne hvile ut etter reisen og toppe formen med noen korte treningsøkter i konkurranseløypa.

Fra det øyeblikket jeg ankommer Brasil, blir jeg tatt hånd om av triatlon-reiseselskapet jeg drar med. De stiller med shuttle-busser, arrangerer middager, har et eget kontor i hotellet jeg bor på, snakker engelsk (en fordel, siden folk stort sett bare prater portugisisk her) og gir all annen hjelp man kan trenge. Jeg er den eneste som har dratt fra Norge, men det er mange andre som drar med samme selskap som meg, så jeg møter folk jeg blir kjent med allerede fra det øyeblikket jeg går inn døra på hotellet.

Ca. 20 meter nedenfor hotellet jeg bor på, ligger havet og en lang hvit sandstrand, og jeg har virkelig havblikk fra rommet. Jeg nyter avslappende og fine dager på Florianopolis før konkurransen.

Dagene starter typisk med en morgensvømmeøkt sammen med noen australiere, sørafrikanere og amerikanere. Våtdrakta og svømmeferdighetene blir testet i det sydlige Atlanterhavet. Det er behagelig vann med fin temperatur og helt fritt for maneter, haier og andre skumle ting, men bølger, det er det. Jeg er spent på hvor lang tid svømminga kommer til å ta da.

Jeg får også flere korte, nydelige løpeturer barbeint på den lange stranda i strålende sol. Ellers er det kjempegod mat i Brasil. Ikke minst bugner det av nydelig, frisk frukt og ferske grønnsaker! Den brasilianske kaffen derimot, er ikke mye å skryte av, synes jeg…

Livet er kort sagt herlig! En dag leier vi bil og har en sightseeing rundt på øya og en liten gjennomkjøring av sykkeltraseen i konkurransen som snart nærmer seg. Vi sykler også gjennom løpetraseen, som viser seg å være stort sett flat, men med to små "topper" hvorav den ene er sinnsykt bratt! Så vidt mulig å komme opp på sykkel, men heldigvis er den kort.

Like før…

Lørdag kveld 30. mai og ikke mange timer igjen før det hele starter. Treningen er unnagjort, sykkelen gjort klar, og svømme-, sykkel-, og løpeutstyr blir pakket og sjekket inn.

Det har i det siste skjedd en endring i været. I stedet for sol og svært lite vind, har vi nå regnbyger, kraftig vind og høye bølger. Jeg lurer på hvor stor innvirkning det vil ha på svømme- og sykkeltidene og frykter at målet om en tid under 11 timer kan bli litt av en utfordring. Men været får en ikke gjort noe med, og tid og resultat får bli som det blir.

Jeg bestemmer meg for å fokusere (så godt jeg kan) på å skulle ha det moro, nyte konkurransen, gjøre de riktige tingene hele veien, følge planene jeg har lagt og gi alt!

Konkurransen

Værmeldingen for dagen ser virkelig ikke bra ut; det skal bli mye av både vind og regn. Men værgudene bestemmer seg i siste liten for å være litt mer på vår side. Riktignok blåser det ganske bra, men bølgene var ikke sååå høye, og sykkelen blåser heller ikke av veien. Med unntak av 10-15 km på løpingen holder regnet seg unna.

Stemningen når vi ankommer stadion tidlig søndag morgen (eller natt om dere vil kalle det det klokka 5.00) er helt ubeskrivelig. Det er nesten som luften dirrer, kroppen skjelver og hjertet banker. Det er helt mørkt ute, men inne i vekslingsområdet står 1500 sykler parkert, opplyst av lyskastere. Deltagere rusler spent omkring og fikser de siste detaljene.

Startskuddet går klokka 7.00, nøyaktig 3 minutter etter soloppgang. Stemningen er fantastisk, til tross for hvor spent og nervøs jeg er.

For en innlandskrabbe som meg, som i tilegg er bosatt i Norge der det stort sett svømmes innendørs, er ikke akkurat svømming i bølger noe jeg er særlig vant til. Jeg frykter at svømmingen kan komme til å ta litt lengre tid enn det jeg har tenkt på forhånd, så da jeg kommer opp av vannet og klokken viser 1.10, er jeg svært positivt overrasket. Dette har gått mye bedre enn ventet, og jeg har fått en god start på konkurransen.

Ute på syklingen går det så det suser av gårde. Vi har visst medvind den første biten, og jeg holder lett rundt 35 km/t i snitt på vei sørover øya. Nå gjelder det bare å holde pulsen nede og spare på kreftene. Det skal bli en lang dag, og man trenger så mye krefter som mulig til den avsluttende maratonen.

På syklingen klarer jeg for en gang skyld å holde igjen og holde intensiteten nede. Det er noe jeg lærte etter de to første ironmankonkurransene mine hvor jeg nok syklet litt for hardt. Jeg får spist og drukket som jeg skal, unngår punkteringer og kollisjoner og til tross for motvind nordover igjen sykler jeg de to rundene på 90 km på rett over fem og en halv time. Det var jo ikke verst.

En maraton gjenstår

Og nå skjønner jeg at jeg absolutt bør kunne klare en sub 11-konkurranse. Likevel, det gjenstår en maraton, og selv om alt har gått bra så langt og kroppen føles fin, så kan mye skje på en maraton, og særlig på en ironman-maraton. Man kan få vondt i for eksempel knær eller hofter, man kan gå tom for næring, man kan bli fryktelig sliten…

Imidlertid føler jeg meg svært bra ut fra start. Planen min er å løpe på 5.30 per kilometer hvilket skulle gi 3.50 som maratontid. Frem til ca. 7 km ser jeg imidlertid på klokken at jeg løper på 5 minutter på kilometeren, og jeg passerer 10 km på 52 minutter. Jeg vet at dette må jo bare være for fort; det er mye raskere enn planlagt, men beina føles likevel fine. Pulsen er også fin, så jeg klarer ikke å la være...

Halvmaratonen passeres på rett over 1.50, mener jeg å huske. Jeg må selvfølgelig betale litt for den tøffe starten på løpinga. Det blir mer slitsomt etter hvert, og jeg klarer ikke å holde farten lenger. Imidlertid hadde jeg vel etter hvert blitt sliten i beina uansett. I alle fall går andre halvdel av maratonen noe saktere, men jeg klarer å holde farten brukbart oppe, og jeg øyner håp om en svært bra tid.

Av alle koppene med cola jeg får i meg i løpet av maratonen, er det også noen som de ikke helt har lyktes med å få all kullsyra ut av. Det fører til at magen føles litt fullere enn hva som er behagelig, men jeg får ingen store vansker med det, og utover det går løpingen problemfritt for seg.

Med 10 kilometer igjen begynner jeg virkelig å innse at slutten på konkurransen nærmer seg. Da tenker jeg at dette er jo akkurat som om å ha en intervalløkt med 5 x 2000 meter igjen. Slike økter har det jo vært flere av i vår, og de er jo egentlig ikke så lange. Nå er det nedtelling, og det er bare å ta ut de siste kreftene for å komme under 3.50 på maratonen. At jeg skal klare å komme under 11 timer totalt, har jeg nå skjønt må gå bra.

Og idet jeg passerer 41 km, hører jeg høytalerne på stadion, ser lyset over oppløpet, og ser etter hvert målseilet. Den siste kilometeren er fantastisk lang (muligens fordi en maraton jo er 42,2 km...), men til slutt er oppløpet, målseilet og målklokken der. Da jeg ser opp på den, med fortsatt noen meter igjen av oppløpet, viser den 10.39.52. Æsj, tenker jeg et øyeblikk, 8 sekunder, det blir for knapt, det blir ikke 10.30-tallet. Men så passerer jeg mål, like etter solnedgang (ganske moro med tanke på at vi startet rett etter soloppgang), og er bare jublende glad; dette gikk utrolig bra!

Så er det over

Omtrent 3 meter etter mållinjen orker jeg ikke mer. Jeg legger meg ned på bakken og blir liggende der noen minutter. Jeg lurer litt på hvordan jeg ser ut, for jeg blir flere ganger spurt om jeg trenger å gå til ”medisin-teltet”. Og når jeg svarer at det går bra, spør de om jeg er helt sikker.

Men jeg tar en tur til matteltet i stedet. Ikke at jeg er i nærheten av å være verken sulten eller tørst; for å være ærlig føler jeg meg temmelig kvalm og sjuk. I tilegg kjenner jeg meg ganske handikappa, for etter 2 minutters fullstendig ro så er ikke beina særlig samarbeidsvillige lenger.

Utrolig hvor fort det kan gå mellom to ytterligheter, først bein som kan sette inn en skikkelig sluttspurt, og så bein man knapt kan gå med. Og selv jeg, som normalt alltid(!) er sulten, har ikke lyst på noen ting. Teltet har heldigvis en stol jeg kan sitte på og se tomt ut i luften fra. Det holder for meg der og da.

Etter en liten stund orker jeg å reise meg, få deltakermedaljen, finisher-T-skjorta, hente alt utstyret – klær, sko, våtdrakt, sykkel – og kare meg av gårde til EST (reiseselskapet jeg dro med) sitt "Hospitality house" som lå 400 meter fra mållinjen. Der er slekt og venner av deltagerne, arrangørfolkene og flere som jeg har blitt kjent med de siste dagene. Der er det også masse god mat og drikke, gode stoler og alt vi trenger. Matlysten og snakkelysten kommer etter hvert tilbake. Jeg blir der en stund og ser litt på de andre som fortsatt er ute på løpetur før jeg tar turen tilbake til hotellet. En lang og opplevelsesrik dag er over…

Målet var å komme under 11 timer, og med 10.40 kan man jo si at det gikk med glans – jeg er superfornøyd med det! Tiden holdt til tredjeplass i min klasse, men det holdt ikke til VM på Hawaii. Det hadde jeg hadde et ørlite håp om, men nye muligheter vil komme seinere. Som nummer tre i klassen min blei det også tur på scenen under premieutdelingen og et stort trofé i premie (som jeg heldigvis slapp å betale overvekt for…)

Til Amazonas

Etter at konkurransen og feiringen i Florianopolis var over, var vi en liten gruppe triatleter som dro til Amazonas for en tredagers båttur i regnskogen. Feiringen varte for øvrig helt til bussen til flyplassen dro fra hotellet, så det var en svært trøtt og sliten triatlet som stod i kø for å levere inn all bagasjen den morgenen.

Fire døgn med overnatting i hengekøyer side om side på toppdekket på en liten og nesten åpen båt (med unntak av et tak) tar på, i alle fall når det kombineres med pirajafisking (jeg fanget to stykker), svømming med rosa delfiner, dansing med indianere og haikingtur i jungelen. Jeg opplevde å ha et dovendyr på fanget, så en levende tarantella og krokodille, fikk med meg soloppgang og solnedgang i Amazonas og et skikkelig lysshow (i form av lyn, ja) om kveldene. Den ene natten utviklet det seg til et gedigent, men kortvarig uvær.

Kort sagt fikk vi med oss fire fantastiske Amazonas-dager i veldig trivelig selskap.