Da jeg flyttet fra Trøndelag for snart 30 år siden, var det i utgangspunktet for å studere, men gleden jeg opplevde med et mer stabilt klima med flere soldager og mindre regn, gjorde at jeg aldri flyttet hjem igjen.
Jeg liker å ferdes ute og være i aktivitet, og jeg var lei av å vente fra april til september på sommeren, for så å oppleve at lauvet på trærne var i ferd med å gulne, og at de månedene jeg hadde lagt bak meg med 10 varmegrader og regn, var det som kalles sommer. Jeg hadde jo ikke rukket å ta av ytterjakka en gang før kalenderen fortalte meg at den kunne forbli på fram til neste «sommer».
Jeg dro ikke så ofte hjem etter at jeg reiste. Avstanden var stor, og det var så mange gjøremål som knyttet meg til min nye heimplass. Her hadde jeg uteplassen min, turområdene mine hvor sola alltid skinte, og de nye vennene mine. Til og med noen slektninger hadde funnet veien og bosatt seg på samme breddegrad.
Nei, jeg så ikke behovet for å oppsøke Trøndelag i tide og utide. Jeg hadde det godt der jeg var.
Likevel: Det er noe med røttene. Det en har vokst opp med. Og det jeg hadde vokst opp med, var vær og vind i håret. Da blir det litt dødt når sola alltid skinner, vinden aldri blåser og temperaturen er svært så sommerlig over flere uker i strekk.
Så: I sommer dro jeg til Trøndelag. Jeg dro dit endatil to ganger i løpet av 14 dager, og dette er den beste sommerferien jeg har hatt på lenge. Jeg var på løpetur i striregn. (Jeg har ikke vært så gjennomvåt på lenge.) Jeg dro ut til Munkholmen i åpen båt og frøs så fælt at jeg kjøpte meg ull-lue og tovede votter til hjemturen selv om vi var i begynnelsen av juli.
Vi var på fjelltopper i Oppdal hvor vi opplevde typisk dagsklima for Trøndelag med varm sol og shortsvær, duskregn, litt mer åpenbart regn, vind og etter hvert temperaturer ned mot noen ørsmå varmegrader. Da var det ikke shortsvær lenger. Jeg kjempet og frøs, men inni meg koste jeg meg. Og da jeg kom på toppen, hadde skiftet på meg tørre og varme klær og satt i ei steinhytte på Storhornet der vi spiste matpakkene våre, da kjente jeg at dette var livet. Dette var sommer. Og det var deilig.
Nå sitter jeg her og koser meg med minnene fra en sommerferie i Trøndelag. Kinnene er friske og rødmussete, men jeg har ennå ikke fått skille etter sommerbikinien. Likevel mener jeg helt klart at det jeg har opplevd de siste ukene, det er det som er sommer.
Nå må jeg avslutte. Nå skal jeg på løpetur, for i dag regner det her på Østlandet også.
