"De fargene som da er å se,
er noe jeg kan like til evig tid"
Jeg er glad jeg bor i Norge av flere grunner, ingen tvil om det. Og i forhold til at jeg liker å være ute – helst med løpesko på beina – så er jeg veldig glad for at vi har flere årstider. Ikke det at det å løpe ute i vintermånedene alltid er like lett, men variasjonene er med på å gjøre at det også er ganske så ok.
Men det er nok høsten jeg liker best som løper. Når dagene begynner å bli kaldere og det blir litt råere i luften, da liker jeg meg godt. Høstkveldene på løpetur i kald fin luft er nydelige, akkurat som det er å løpe i marka en oktobersøndag, med 6 grader i lufta og strålende sol. De fargene som da er å se, er noe jeg kan like til evig tid.
Selvsagt er jeg klar over at det også finnes dårlig vær om høsten, med masse nedbør, vind og til dels storm på utsatte plasser. Det sier seg vel selv at det å løpe da ikke alltid er så lett, og jeg har tenkt mange ganger at jeg er glad jeg ikke bor på sånne steder. Men vi mennesker er jo tilpasningsdyktige, og jeg observerer at løping gjøres uansett vær og vind!
Fulltegnet
Med høsten kommer også løpene på rekke og rad. Og til min store glede som Kondis-president, så er det ene løpet etter det andre fulltegnet og vel så det. Det tyder i hvert fall på at løpsbølgen ennå lever i beste velgående. Kanskje liker vi løpe mer om høsten? Kanskje er det høstløpene som fenger? Kanskje er det helt tilfeldig at det er sånn?
Det jeg vet, er at det ofte kan være veldig fine forhold om høsten. Akkurat passe kaldt og dermed en temperatur som passer oss nordboere enda litt bedre. Jeg løp en konkurranse senest for to dager siden ( 17. oktober), og jeg tipper at det var sånn ca. 6 grader i luften. Det var rått og friskt, og jeg vurderte å løpe med tights, men det er noe med å kjenne på kroppen at det er kaldt – så jeg valgte shortsen.
På startstreken står man og småhutrer litt, noe som sikkert gjør sitt til at sansene er enda mer skjerpet! Men så fort starten har gått, så glemmer i hvert fall jeg at det i utgangspunktet er kaldt.
Rundt meg så ser jeg godt at folk puster, det vises jo mye bedre når det er litt kaldt!
Noen er selvsagt mer påkledd enn andre – sånn er det jo bare, for noen fryser mye lettere. Og noen løper i akkurat like lite klær som de gjør midt på sommeren.
Bleke engelskmenn
Drar en til England og deltar i løp der, så løper de fleste – uansett vær – i singlet og shorts. En shorts som i tillegg gjerne er dratt langt opp. Ingenting er som å se en ekte blek engelskmann løpe terrengløp!
Om det var noen bleke rundt meg sist lørdag, husker jeg faktisk ikke. Jeg hadde mer enn nok med å løpe, gitt. I den grad jeg fikk med meg noe av omgivelsene, så var det nok fargene i naturen og den blå himmelen som tiltrakk seg mest oppmerksomhet.
Jeg liker veldig godt å se andre løpe, og etter at jeg sjøl er kommet i mål, så står jeg ofte og ser på og heier. På mange måter er det fint å se så mange forskjellige typer mennesker i alle aldre løpe. Det tyder på at løping gjøres av alle, og sånn skal det faktisk være også.
Løping er den idretten hvor du kun kan stole på egne krefter, både fysisk og psykisk. Løpingen er like enkel og ærlig som det høsten er vakker og frisk.
Men snøen og kulda kommer nok snart. Da forsvinner nok shortsen hos meg også. Det får være grenser liksom for hvor mye jeg skal fryse.
Foreløpig er det likevel høsten som regjerer i beste velgående, og her jeg sitter og ser ut av vinduet, ser jeg de fine høstfargene og den kalde, klare sola. Jeg tror faktisk jeg går ut og løper jeg …
Fortsatt god løpehøst!
