Holmenkollen skimaraton - en høytidsdag!

Første og siste Holmenkollen skimaraton med mål på Frognerseteren, Og det ble en fantastisk dag for de 3487 som fullførte turrennet pluss ca. 250 trimmere..

Publisert 14.02.2010 - 01:00 Sist oppdatert 17.10.2010 - 02:00

FOTO : Silja Svanstrøm Amundsen

”Ein skigard kan`kje vara evig veit du”

”Ein skigard kan`kje vara evig veit du”
Hvorfor starter jeg med det ? Tja – ganske enkelt fordi dette er noe jeg tenker på når jeg går skirenn... Ikke at jeg går skirenn ofte, men allikevel.

Min forståelse av den teksten går på noe sånt som at det finnes en åpning, bare man prøver nok. Og med det i bakhodet var jeg klar for Holmenkollen skimaraton 2010. Som for siste gang skulle gå i orginal traseen – og som for første – og siste gang skulle ende på Frognerseteren.

For å gi meg selv noe å fighte for, så skulle en arbeidskollega og jeg kjøre en intern kamp om å komme først til mål.

Og dermed hadde jeg den åpningen ref. Sangen – som skulle gi meg det lille ekstra for å yte litt mer.

Andre artikler fra Holmenkollen Skimaraton 2010:
Tenåring tok tredjeplassen
Fantastisk vær og løyper
Braathen og Eliassen vant

FOTO : Silja Svanstrøm Amundsen

Konkurrenten

Navn
Brede Bergskaug, 41 år, gift – 2 barn som går aktiv langrenn for Koll. Direktør i nordens ledende tele og data operatør: TDC AS

Hvorfor trener du?
Hovedmålet med treningen er å holde meg under 3 sifferet på badevekta. Det klarer jeg. Deretter er det å slå venner og ikke minst kollegaer; spesielt Tim Bennett i noen utvalgte konkurranser.

Hva trener du?
Jeg trener buk, ben og armer.

Sykkel om sommeren, ski om vinteren og litt helsestudio i mellom sesongen

Idrettslig bakgrunn?
Aktiv høyre back på Høybråten og Stovner fotball lag i aldersbestemte klasser.

Mest minneverdige opplevelse fra egen idrettskarriere?
Den triste var min debut i Brikbeinerrennet i 2007 – etter mye forberedelser så ble det avlyst når jeg stod på startstreken. Siden den gang har jeg ikkke meldt meg på noe før i dag!

Den beste var å fullføre Drammensritett 2009. eller kalt århundrets gjørmeritt. Rittet gikk stort sett på stier og når regnet bøtter ned og du ligger i de bakre rekker ble det som å sykle mange mil i flytende sjokolade. Målgangen på Bragernes Torg var en stor opplevelse. Sykkelen totalt innsmurt av sand og gjørme. Gutta på Raske Sykler gjorde en fenomenal jobb for å få den på hjul igjen!

Favoritt smørning?
Det må være VR40

Hva må til for å klå TIM ?
Tim er en overtrent langdistanse sliter med en enkel form for taktikk: Full gass fra start er hans taktikk Han sprekker tidlig dvs. på Langvannet. Herifra rykker jeg og når jeg er på toppen av Middagsdalen ligger Tim som en sprukket potet i bunn.

Annonse

FOTO : Silja Svanstrøm Amundsen

The race

Vi møttes like før start i Hakadal, hvor været var helt supert, men det var kaldt og mine fingre var stivfrosne lenge før start. Brede var som vanlig en sprudlende person med mye positivitet og humør. Sånne arbeidskolleger er i grunnen ganske fine å ha!

Siste peptalk ble gjort, lykkeønskninger gitt og det var bare å finne startpuljen. Som vanlig kløner jeg mye med både ski og staver og mistet derfor Brede ut av syne...Stilte meg opp og kikket, men så han ikke.

Ok – da var det bare å gå fort, eller i hvertfall prøve! Starten gikk med fortsatt stivfrosne fingre, tiltross for 3 par hansker! Først etter 4 km var fingrene mine ”normale”.

De første 5 km er enkle, før man beveger seg inn i Nordmarka for alvor. Opp til Langvann (10 km) er det akkurat passe bratt og jeg prøver å finne en rytme. Jeg har veldig bra kondisjon men på grunn av dårlige skiferdigheter dessverre en dårlig startpulje.

Derfor blir det mye masing, sporskifte og litt frustrasjon opp til Langvann. Etter det blir det litt flatere – og litt mere vann mellom båtene.

Prøver fortsatt å gå teknisk, tenker litt på skigarden og syns egentlig jeg har grei fart og stil, som den naive personen jeg er...

Brede ser jeg selvfølgelig ikke og aner dermed ikke om han er foran eller bak. Dermed må jeg bare prøve å gå det jeg kan videre. Neste matstasjon er Kikut (22 km) og veien dit er grei nok! Nå er det også enklere å gå sitt eget tempo. Snakker litt med meg selv og prøver å holde fokus. Men det har blitt mye trening i det siste, litt småforkjøla også gjør sitt til at det begynner å verke litt i kroppen...Det som dog er verre er gliden på skiene – den er dårlig, mildt sagt!

Og jeg taper en del på glidstrekker. Ikke så rart kanskje, jeg klinte jo bare på med litt hurtigglider på sprayboks i går kveld...pytt pytt – Rom ble heller ikke bygd på en dag, så jeg lærer meg vel en dag det med å glide ski også!

Festet er det ingenting å si på, jeg går rett opp alle fiskebeinsmoter og plukker folk. Men Brede er og blir et spøkelse jeg ikke ser!

Kikut passeres, sola skinner og jeg nyter det å være ute på en sånn fin vinterdag. Neste matstasjon er Kobberhaugshytta (31 km). Opp dit er det en del moter og det liker jeg godt. Men fortsatt litt frustrerende at alle GÅR opp fiskebeinsbakkene...Og jeg må innimellom bare innse at jeg ikke kommer forbi..

Beina begynner å bli enda litt mere møre, og jeg kjenner at det murrer litt i ledd og slikt. Men de siste km mot Kobberhaughytta er ganske greie, så jeg får hvilt litt!

Sånn ca. ved Kobberhaughytta finner jeg også løsningen på noe annet jeg har tenkt på underveis – hvordan jeg skal fri til min kjære samboer Silja. Med det løst ble de siste 10 km egentlig helt ufarlige. Nå gjenstod snart bare de siste 3 km som ble beskrevet som tøffe og harde – det passet meg bra for da kunne jeg spa på litt ekstra.

Skuffelsen ble dermed desto større når jeg ser hvordan slutten er. Først en helt håpløs utforbakke med en superkrapp høyresving som etter ca. 2000 passeringer er en grop full av løssnø – og mennesker som ligger i alle retninger. Deretter en oppoverbakke full av fiskebeinsgående skiløpere. Jeg manøvrer meg fram i sikk sakk stil – og tenker bare på å komme meg fortest mulig opp. Noen 100 metere før mål ser jeg min kjære samboer, smilende og full av positive tilrop – som alltid.

Tar meg sammen litt og passerer henne på en verdig måte. De siste 300 meterne er ganske enkle og Frognersetern og mål er i sikte. Etter 3t og 34 min er jeg der.

Tiden er grei, men utifra min målsetning om 3t og 20 min selvfølgelig skuffende...Silja kommer og forteller meg at godeste Brede kom i mål på 3t. Og 14 min. Ikke rart jeg aldri så han!

Føler da at jeg burde ha satset mere, men det blir etterpå klokskap! Jeg har jo fått en nydelig skitur i fantastisk fint vær og skal egentlig ikke klage, så lenge jeg faktisk kan få brukt kroppen min på denne måten!

FOTO : Silja Svanstrøm Amundsen

Etterpå....

Brede ser jeg også etterhvert. Som vanlig smilende og veldig fornøyd med seg selv , noe han har all grunn til å være. I sitt første ordentlige skirenn som voksen herremann gjør han det bra – og bonus er at han også rett og slett knuser meg...

Men i bilen ned fra Frognerseteren er jeg blid allikevel – jeg vet jo nå hvordan jeg skal fri! Så sånn sett fant jeg den åpningen jeg trengte!

Og skigarden kan’kje vara evig!