Jeg trener ikke – jeg leker

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens egen mening.

På en av mine to faste ukentlige løpeøkter traff jeg nylig på et par unger. Om de var på vei hjem fra skolen eller ute og lekte, er jeg ikke helt sikker på. Kanskje begge deler.

«Hei», sa de. 

«Hei, hei», svarte jeg, høflig som alltid.

«Hva gjør du?» spurte de. 

Og før jeg rakk å svare, kom oppfølgeren: «Trener du?»

«Ja», svarte jeg.

Det var et greit svar der og da. Men som så ofte ellers – de beste svarene dukker opp i hodet litt for sent. For egentlig burde jeg sagt: «Jeg er ute og leker».

Problemet er bare at det kunne åpnet for flere spørsmål. Kanskje til og med en lengre samtale. Og der og da – midt i en intervalløkt, uten særlig overskudd til verken prat eller refleksjon – passet det dårlig.

Likevel er det nettopp det som er poenget: Det jeg driver med nå, er i stor grad lek.

Tidligere trente jeg for å prestere. For å bli bedre, raskere, sterkere. Og jeg likte det også. Det var motiverende å ha mål, måle fremgang og jakte på sekunder og resultater.

Men noe har endret seg.

I dag trener jeg først og fremst fordi det er gøy. Eller rettere sagt: fordi det føles som lek. Riktignok en lek som til tider er både tung og anstrengende, men det var jo barndommens lek også. Vi løp, klatret, hoppet og konkurrerte – uten å tenke på at vi samtidig trente styrke, hurtighet og kondisjon. Vi bare gjorde det fordi vi hadde lyst.

Det er akkurat den følelsen jeg har nå også. Prestasjon er ikke lenger noe tema. Det går uansett både saktere og tregere enn før. Det handler nå derfor utelukkende om å ha det gøy. 

Øktene mine er varierte. Litt kondisjon, litt styrke og litt hurtighet. Ingen treningsprogram eller plan. Ingen klare mål – bortsett fra å være i bevegelse og aktivitet. Og altså: lek.

Men bedre blir jeg ikke. Snarere tvert imot. Alderen jobber dessuten imot meg. Jeg blir gradvis dårligere, både i styrke og utholdenhet. Tidene og prestasjonene går feil vei, men gleden er intakt. Den er kanskje til og med større enn før.

Samtidig merker jeg at det er noe befriende i å slippe prestasjonsjaget. At ikke øktene trenger å ha et mål utover det å gjennomføres. I å kjenne på takknemligheten over fortsatt å kunne være i aktivitet.

Kanskje er det dette vi burde bli flinkere til. At det er lov å leke – også som voksen.

Så neste gang noen spør hva jeg driver med der ute på skogsveien, håper jeg at jeg svarer annerledes.

Ikke at jeg trener, men at jeg leker.