Hanne Mjøen Maridal er løperen med høyere motivasjon for perser enn prestasjoner

Denne artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5-2026

Hanne ler og forklarer at hun fortsatt har mer å gå på.

Ingrid Kristiansen har stor tro på Hanne Mjøen Maridal

Noen skifter trener like ofte som andre skifter underbukse. Hanne Mjøen Maridal har holdt seg til Ingrid Kristiansen siden hun var 18 år. Det har gitt resultater.

– Jeg tror nok vi må utvide med fem år til. Det er mer å hente. Jeg vil nok løpe raskere da, sier hun da vi møter henne i leiligheten på Lade i Trondheim.

På forhånd har vi vært nede på Ladestien hvor hun har løpt til ære for fotografen. Selve treningsøkta gjorde hun seg ferdig med på morgenen. Det var en rolig langtur på to timer.

– Om jeg fortsetter som nå med å være sykdoms- og skadefri, og jeg har en hverdag der jeg klarer å hente meg inn mellom slagene, vil jeg fortsatt kunne ha framdrift i løpingen, sier hun og legger til at hun er alenemor med ei datter på snart ett år, og at hun drøyer svangerskapspermisjonen med å jobbe kun 50 prosent som rettighetsforvalter i et teknologiselskap fram til 1. august.

– Da begynner datteren i barnehage, og jeg går over til full stilling, sier hun.

Da og nå

For ti år siden var den største løpsopplevelsen hun hadde hatt å bli beste norske i motbakke-VM. Nå vet hun ikke lenger hva hun skal trekke fram som størst.

– Det er klart det er moro å få medaljer, men den største gleden kjenner jeg likevel over personlig framgang. Jeg vil derfor trekke fram det å perse på alt fra 3000 meter til halvmaraton i ett og samme år, som det største beviset på at jeg har klart å løfte meg, og derfor som den største opplevelsen så langt i karrieren, sier Hanne. Hun tok et stort steg i 2022 da hun første gang kom under 33 minutter på mila under Hytteplanmila, og da hun løp København Halvmaraton på 1.12.47.

– Jeg har bedre perser i dag, men da forventet jeg det. Det gjorde jeg ikke i 2022, sier hun.

Har alltid vært aktiv

Hanne har vært aktiv hele livet og drevet med organisert idrett fra hun var seks år. Hun startet med håndball og fotball. Deretter ble det taekwon-do i ungdomsåra. Her ble Hanne så god at hun kom med på regionslaget.

– Jeg manglet kun ei gradering til sort belte. Litt synd å stoppe akkurat der, men jeg ble etter hvert mer glad i løping, og da jeg ble 16 år, fristet friidrett mest, forteller hun.

Her konkurrerte hun på 1500 og 3000 meter til å begynne med, men fant ut at hun burde prøve seg på lengre distanser.

– Jeg løp ikke fort nok. Hadde ikke den spurten som trengtes og tenkte jeg kunne hevde meg bedre på lengre distanser, sier hun.

Løpingen har betydd mye for henne.

Før hun begynte med løping, hadde hun en kort periode der hun slet med spiseforstyrrelser og var til behandling for dette da hun fant den store gleden med løpingen.

– Det å oppleve mestring med løping fikk fokuset bort fra det kritiske blikket jeg hadde på meg selv. Vi kan si det slik at løpingen var med på å kurere meg fra spiseforstyrrelsene, sier hun og legger til at hun i dag anser seg som hundre prosent frisk.

– Jeg spiser det jeg vil eller får servert og har et avslappet forhold til mat. Jeg prøver å spise rimelig sunt, men er ikke fanatisk. Jeg er mer opptatt av å få i meg nok næring enn hva næringen består av, sier Hanne.

Trening fram mot fødsel

Hanne trente som vanlig gjennom hele svangerskapet. Programmet bestod av 80-100 kilometer i uka. Den siste uka før fødselen var hun nede i 80.

– Det gikk veldig bra, og jeg fikk trent bra til tross for en voksende mage. Jeg fødte tre uker før tida. Fødselen gikk fort og uten komplikasjoner. Jeg kunne derfor komme raskt tilbake i trening igjen, sier hun og forklarer at hun startet med småturer allerede etter fem dager.

– Jeg supplerte med alternativ trening som ellipse- og trappemaskin og løp kun hver andre dag, sier hun.

Motbakkespesialist

Allerede som 17-åring fant Hanne ut at hun hadde talent i motbakker, og hun ble svært glad og stolt da hun ble beste norske i VM i motbakke.

Til tross for medgangen i motbakkeløp fikk hun etter hvert lyst til å fokusere mer på flatere terreng, og bestemte seg for å gå over til bane- og gateløp som 22-åring.

– Jeg kjente jeg hadde opparbeidet meg en bra motor gjennom motbakkeløpingen og hadde god kapasitet. Utfordringen var å klare å flytte beina raskt nok. Det tok meg et par år før jeg fikk den nye frekvensen inn i beina, sier hun.

Aldri hatt langvarige skader

Hanne har vært heldig og aldri hatt alvorlige løpeskader.

– Jeg kjente på en falsk isjiasskade en gang da en nerve kom i klem i korsryggen. Dette var ubehagelig, men aldri alvorlig. Jeg ble etter hvert bra, sier hun og legger til at hun mener årsaken til at det har gått så bra, og at hun har vært så lite skadet, er at hun må ha vært god til å lytte til kroppen og få justert intensiteten på treninga ved behov.

– Om jeg kjenner på noe, ringer jeg til Ingrid og får råd, sier Hanne.

Ingrid Kristiansen har vært treneren hennes siden Hanne gikk videregående på Oppdal.

– Dette har fungert svært bra selv om vi bor langt fra hverandre. Vi har kontakt hver dag, og hun er alltid tilgjengelig for meg, sier Hanne og legger til at hun ser an formen fra dag til dag.

– Skader har aldri hatt stort fokus i treningen min. Om jeg kjenner at jeg er sliten, har dårlig dagsform eller er syk, kan jeg stå over ei økt om jeg føler for det. Andre ganger kan jeg redusere intensiteten, men gjennomfører hovedtrekkene i økta, sier hun.

En typisk treningsuke

 Hanne trener omtrent likt gjennom hele året og har ingen klar periodisering av treningen.

– Jeg trener kortere intervaller i uker med konkurranser, og det kan også være at jeg har litt lengre og roligere turer om vinteren med lengre tid til oppvarming og nedjogg for å få flere kilometer, men stort sett trener jeg forholdsvis likt gjennom hele året, sier hun.

En typisk treningsuke kan bestå av en løpetur på 45 minutter med stigningsløp morgen og kveld på mandag, mens hun tar en rolig tur om morgenen på tirsdag, etterfulgt av en intervalløkt med Strindheim eller alene om kvelden.

– Den kan for eksempel være 8 x 3 minutter. Jeg er opptatt av at det ikke skal være for høy mengde på intervallene. Jeg må sikre at jeg har overskudd når økta er over, sier hun.

På onsdag blir det ofte en lengre tur på 75-90 minutter i rolig tempo, mens det på torsdag blir 45-50 minutter rolig om morgenen etterfulgt av en 10-kilometer med sammenhengende løping på lavterskel på kvelden. Oppvarming og nedjogg kommer i tillegg på kveldsøkta.

Torsdagens kveldsøkt har vært en nøkkeløkt hun har hatt på programmet i mange år. En variant av denne ble trukket fram i intervjuet vi hadde med henne både i 2016 og 2022.

– Jeg liker denne økta. Da får jeg kjent på det psykiske presset ved det at jeg ikke kan ha pauser underveis. I tillegg vet jeg det er en kontrollert økt jeg kan restituere raskere fra etterpå. Jeg får da også bra med kilometer i maratonfart, sier Hanne.

På fredag har hun en 60 minutters rolig løpetur i tillegg til ei 20 minutters styrkeøkt med egen kroppsvekt.

Lørdag blir det en liten intervalløkt om morgenen der hun kan løpe 2 x 15 minutter på lavterskel med fire minutter jogging i pausene, mens hun om kvelden noen ganger legger inn en 45 minutters rolig løpetur.

Langturen har hun lagt til søndagen. Da er målet å løpe rolig i 1,5-2,5 timer.

Livets opp- og nedturer

Det var en stor opplevelse for Hanne å få reise til Tokyo for å representere Norge på maratondistansen under VM, men forventningene endte med stor skuffelse både på idrettsbanen og i privatlivet.

– Etter at vi landet i Tokyo, og tok det første åndedraget da vi kom ut av flyet, lurte jeg på hvordan vi skulle klare å løpe maraton i den varmen, sier Hanne.

På løpsdagen var det 34 varmegrader og en luftfuktighet som gjorde forholdene under maratonløpet ekstreme.

Zerei Kbrom Mezngi valgte å bryte underveis. Sondre Nordstad Moen fullførte, men tok seg så hardt ut at han måtte legge seg ned under intervjuet med NRK etter målgang i sitt løp. Hanne møtte veggen skikkelig ved 30 kilometer og måtte jogge i mål.

– Jeg løp i mål på tida 2.55 og skjemmes over prestasjonen. Vi var spente før start, og prøvde å forberede oss så godt vi kunne på varmen, men dette ble mye verre enn vi hadde forestilt oss, sier hun.

Som om hun ikke hadde nådd bunnen med dette, kom hun i tillegg hjem til en ektefelle som fortalte at han ønsket skilsmisse etter kun ett års ekteskap.

– Jeg var mye frustrert på den tida, men klarte forunderlig nok å ta det ut på trening og i konkurranser, og på den måten fikk jeg snudd den tøffe tida til noe positivt, sier Hanne.

Annerledesjenta

Hanne Mjøen Maridal gjør mye annerledes enn andre utøvere. Hun har sluttet med doble terskeløkter fordi hun merket at det slet henne for mye ned, hun har aldri prøvd bikarbonat, og hun måler aldri laktat. Det har hun ikke tid til. Hun har heller aldri harde lange turer i maratontreningen sin. Hun sparer kroppen for dem. Likevel føler hun seg trygg på at den treningen hun legger ned er den riktige for henne.

– Ingrid har vist at det virket for henne, og vi ser at det virker for meg, sier Hanne med stor trygghet. Resultatene har kommet, og flere vil fortsette å komme.

På spørsmålet på hva som driver henne til å jage resultater og å løpe ut på den ene treningsturen etter den andre, svarer hun: – Frihetsfølelsen!

– Jeg liker den frihetsfølelsen løpingen gir, og det sosiale ved å trene og konkurrere sammen med andre. Løpemiljøet er fantastisk med mange fine mennesker. Dessuten gir det alltid en ekstra god følelse å hige etter rekorder og lykkes, sier hun.