Både årets EM og NM i friidrett er nylig over. I kjølvannet av mesterskapene dukker det (som vanlig) opp uttalelser i media om hvor «skremmende dårlig» dagens nivå er sammenlignet med 1970- og 80-tallet.
Som et eksempel kunne vi i forkant av årets NM blant annet i Aftenposten 22. august lese følgende:
«Friidretten er brutalt ærlig når man sammenligner tider. I 1974 løp Johan Kaggestad 10.000 meter på 29.30,2. Det holdt bare til en 11. plass på norgesstatistikken det året. Den tiden ville holdt til gullmedalje i NM i Tønsberg i fjor. Han var også nummer ni på 5000 meterstatistikken med tiden 13.56,6 – en tid som garantert vil gi medalje i helgens NM på Jessheim.»
Bare for å ha sagt det med en gang: jeg har all mulig respekt for både Kaggestad og våre andre tidligere storløpere, men å sammenligne personlige rekorder med tider oppnådd i mesterskap er en søkt sammenligning og et slag langt under beltestedet. Men slike sammenligninger dukker dessverre likevel stadig opp.
EM-gull på mosjonisttid
Jeg ser nemlig flere journalister ty til slike sammenligninger, enten av manglende forståelse for idretten eller for bevisst å svartmale dagens situasjon mer enn nødvendig. Og følgelig er det også en stor del av leserne som (av uvitenhet) lar seg lure av slike sammenligninger. Dette er på ingen måte norsk friidrett tjent med.
Man kan nemlig ikke sammenligne perser oppnådd i enkeltløp der «alt klaffer» med tider oppnådd i mesterskap hvor det kjempes om medaljer mens tidene er uvesentlige. Mesterskapsløp ender ofte opp som lureløp der ingen tør å ofre seg som «fartsholder» for å oppnå gode tid.
For eksempel ble årets EM-gull på 5000 m vunnet av Mo Farah på relativt ordinære 14.05,82. Til opplysning har Farah en pers på 12.53,11, så for han er 14-tallet rene «mosjonisttiden». Det er mange som kan løpe på 14.05. For eksempel vant Marius Vedvik i år gull i junior-NM på tiden 14.03,28. Nå var dette et imponerende sololøp av Vedvik, men kan man ut fra dette konkludere med at Vedvik også hadde vunnet EM-gull om han hadde stilt til start på 5000 m?
Nei, absolutt ikke, for jeg kan garantere at verken Farah eller andre i EM-feltet hadde tillatt en løper med pers rundt 14 minutter å ta EM-medalje.
Hvert mesterskapsløp lever nemlig sitt eget liv, og den «dårlige» vinnertiden i EM skyldes selvfølgelig et lureløp der mange klarte å henge med fra start. Men ingen var kapable til å henge med Farahs avgjørende sisterunde på 52,23 sekunder.
En langt viktigere diskusjon
Om man skal gjøre en seriøs og rettferdig sammenligning i prestasjonsnivå, så må man sammenligne persene til dagens beste løpere med persene til våre tidligere beste løpere. Uten å gå i detalj på dette vil man, avhengig av distanse og kjønn, finne enkeltløpere som i dag er tett opptil, på samme nivå eller bedre enn tidligere tiders beste norske løpere på mellom- og langdistanse. Om vi derimot går inn på bredden og regner ut snittet på f.eks. de 10-20 beste løperen i dag i forhold til 1970- eller 1980-tallet, så er nok tallet noe mer nedslående.
Om bredden i dag er relativt liten, så er det desto mer imponerende at vi klarer å få fram toppløpere som Henrik Ingebrigtsen, Ingvill Måkestad Bovim, Sindre Burås og Karoline Bjerkeli Grøvdal. Og dette i et lite land med kun fem millioner innbyggere. Legg også til at dette skjer etter at andre mer «populære» idretter har tatt sin andel av talentene. Også tre av de nevnte kunne fort ha blitt langrennsløpere istedenfor friidrettsutøvere.
På toppen av det hele har store deler av dagens ungdom en passiv oppvekst sittende foran en eller annen form for skjerm, noe som neppe er særlig gunstig for å få fram flere toppidrettsutøvere. Men da er vi samtidig over på et helt annet tema, nemlig den norske folkehelsas forfall. Et tema som for øvrig er langt viktigere enn om dagens utøvere løper litt saktere enn de gjorde før.
Her kan du lese flere Kondiskommentarer.
