5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Kondistreninga – en for alle, alle for en
" I run best when i run free” - det er et sitat fra Steve Prefontaine. Og det er egentlig et sitat jeg kan si passer meg bra. Det er de løpeturene som historisk sett har vært de beste i min nokså lange løpekarriere. Løping er liksom frihet. En frihet som kan gi deg akkurat de opplevelsene du ønsker.
Og lenge var jeg nok en sånn ensom ulv som likte å løpe - langt – og alene. Fortsatt liker jeg nok det best altså, men det er rart med det – jeg liker jo også å skravle mens jeg løper. Ikke bare fordi tiden går fortere, men også fordi selskap er hyggelig.
Som bringer meg inn på Kondistreninga. Kondistreninga er noe vi startet i 2018. For å gi et tilbud til løpere der ute, uavhengig av fart og sånne greier. Selvfølgelig også litt for å promotere mitt kjære KONDIS, som igjen kan lede til flere medlemmer. Litt egoistisk må jo selvsagt presidenten være!
I dag var det tid for kondistrening nr 82 her i Oslo. Alltid med Sognsvann som utgangspunkt. I dag med et ganske dårlig vær på forhånd.
Jeg skulle være trener i dag, noe jeg er med jevne mellomrom. Jeg gleder meg alltid til disse treningene, selv om været noen ganger kan være dårlig - som i dag. Været spiller liksom ingen rolle. Det å “trene” en gjeng med mennesker i alle forskjellige utgaver og form – er spennende. Og kanskje er det sånn at jeg er like mye fri som trener versus når jeg løper selv.
For hver eneste gang - så har jeg høy trivselsfaktor sammen med alle på treninga. Kanskje snakker jeg for mye, kanskje snakker jeg absolutt for mye tull og kanskje skriker jeg høyt noen ganger - så alle på Sognsvann hører meg. Det bryr jeg meg egentlig lite om – for jeg er jo bare den jeg er. Og det er faktisk enda enklere å være seg selv i litt fri dressur med en sånn gruppe.
Klart er det viktig at alle trives. Alle skal sees og alle skal merke det. Jeg tror også at det at jeg som “leder” er såpass lite uhøytidlig - gjør det enklere for alle å slappe av. Og sammen får vi det da enda morsommere. Også er det fascinerende å se at alle uansett nivå, snakker godt sammen. Som gjør felleskapet enda bedre. Og at alle heier på hverandre. Kondistreninga ligger pr i dag nærmest det jeg ønsker å oppnå - i forhold til å spre treningsglede, samtidig som form bygges.
For meg betyr ikke disse treningene så mye treningsmessig. Jeg er ikke viktig i en sånn setting. Jeg elsker å se andre løpe faktisk. Og på alle de treningene - så bruker jeg masse tid på å se de løpe. Litt bløthjertet kan jeg klart si – at det gir meg mye å se folk løpe. For måten du løper på, gjenspeiler også litt hvordan man er som person. Det mener jeg altså !
Og nå - noen timer senere når jeg skriver dette, så husker jeg godt dialogene vi hadde for noen timer siden. Og smiler. Mens jeg tenker litt på at det å være en løper - gjør det lett å bli kjent med andre. Det kan jeg trygt si, fordi jeg for veldig, veldig mange løpeturer siden – egentlig var en som holdt meg i bakgrunnen og ikke sa så mye.
Derfor er Kondistreninga viktig – fordi i en sånn gruppe – kan alle vokse + at de selvsagt blir bedre løpere med presidenten som tidvis myndig coach.
Lenge leve løpe felleskapet – og takk for treninga i dag !
President i Kondis
Tim Bennett
Her finner du Kondistreninga
Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
Så vakkert kan det være ved Sognsvann på en vintertrenings med Kondistreninga. Fra treninga 12. november.
