Leadville trail 100

Løpet ble første gang arrangert i 1983. De siste gruvene i området var akkurat stengt, og Leadville var preget av depresjon og stor arbeidsledighet. Som følge av dette ble ideen om løpet unnfanget for å tiltrekke seg og skape aktivitet i området.45 deltagere startet første året, 10 fullførte. I år var det over 800 påmeldte, noe som viser utviklingen og populariteten til løpet.

Leadville er en gruveby, med en innholdsrik historie tilbake til gull og sølvgruvenes ''Boom'' i den gamle ''Ville Vesten''. Her vanket legender som Doc Holliday, Wyatt Earp og brødrene Frank og Jesse James. Byen konkurrerte med Denver om å være størst i Colorado, og hadde i storhetstiden 20000 innbyggere.Gull og sølvrushet avtok gradvis, og i dag har byen ca 2000 innbyggere.

Turen og løpet var en fødselsdagsgave fra familien, og påmelding ble foretatt i et svakt øyeblikk i februar. Som en del av treningsopplegget la jeg inn deltakelse i Bergen Ironman triatlon 17 juni. Etter sykkeldelen av triatlonen fikk jeg smerter i venstre kne, men var i stand til å fullføre den avsluttende maraton. Senere skulle det vise seg at denne skaden ble langvarig, og ved en langtur ned fra Mistberget ved Eidsvoll ble det riktig ille. Hele treningsopplegget før Leadville måtte endres, og løping i terreng var faktisk ikke mulig i lang tid. De lengste turene måtte også kuttes fra fem til tre timer. Som en test løp jeg Kongsvinger halvmaraton to uker før Leadville. Her fungerete kneet akseptabelt, og jeg ga meg selv klarsignal for deltagelse. Målet ble imidlertid juster fra 25 til 28 timer.

Løpet har den laveste prosent av løpere som fullfører av alle 100 miles løp. Dette skyldes relativ lav maksimaltid på 30 timer, samt flere ''cutoffs'' underveis. Høyden er selvfølgelig også en viktig faktor. Laveste punkt underveis er ca 2800 m.o.h, høyeste punkt Hope Pass som ligger 3841 m.o.h. Her passerer man for sikkerhets skyld to ganger. Det løpes ut 50 miles,(80.4 km),for så å returnere samme vei tilbake. Underveis passeres 6 fjellpass, med Hope Pass som klimaks med sine nesten 4000 m.o.h. Totalt klatrer man ca 5000 høydemeter.

Vel framme i Leadville rekker jeg den såkalte ''carboloading dinner'' torsdag ettermiddag. Jeg inntar velkjent pasta, tomatsaus og noen skikkelige kraftige amerikanske kakebiter til slutt. Det utveksles samtaler i typisk nervøs ''prerace'' stemning. Mange forteller om lange forberedelser og opphold i høyden. Jeg velger å ikke fortelle noen om mine forberedelser i strandkanten på hytta i Kristiansand. Etterpå tar jeg et par løpssteg på vei ned mot bilen i nedoverbakke og innser at noen har stukket avgårde med oksygenet. Mens jeg hiver etter pusten, lurer jeg på hva jeg har gitt meg ut på. Det føles ikke bedre når jeg våkner om natten og hiver etter pusten....

Fredag morgen er det tid for medisinsk sjekk og veiing. Veiing er viktig, og underveis i løpet blir man kontrollert og sjekket for å se at man klarer å innta nok væske og næring. Klokken 11 er det møte for alle deltagere hvor vi får siste info om løype og generelt gode råd for gjennomføring av løpet. Det advares mot høyden, og om raskt skiftende værforhold i fjellet. Temperaturen vil variere mellom 2 og 28 grader på det varmeste midtveis i løpet.

Etter møtet trekker jeg meg tilbake til hotellet og organiserer mine dropbagger. Disse inneholder varmt tøy, ekstra lykt og drikkebelte med plass til to flasker som jeg skal bruke ved kryssing av Hope Pass.Legger også oppi noen XL-1 sjokolader og litt personlig godis. Posene merkes behørig med navn og hvor de skal leveres. Jeg kjører så og leverer disse, som så senere blir transportert ut til de forskjellige stasjonene. Kroppen er fortsatt på norsk tid, og jeg sovner tidlig.I morgen er det ALVOR.

Jeg våkner kl 0100, dusjer og gleder meg til å komme igang. Skal bli interessant å kjenne på hvordan det er å løpe i denne høyden. Jeg inntar frokost kl 0200, bestående av frokostblanding, en grov bagel og litt godt syltetøy. Slenger gså innpå en banan. Nå er vi klar. Jeg sjekker ut, og kjører kjapt over og parkerer ved startområdet. Her sjekkes jeg inn, og nå er det bare å vente.Det er en kald og klar morgen. Stjernene blinker, månen smiler og tempen er 3 grader. Varslet for det neste døgnet er meget bra, ingen nedbør.Torsdag kveld gikk det et uvær forbi, sludd og regn. Det kan vi klare oss uten. Endelig står jeg på startstreken. Fullt kaos og liv rundt oss. Tiden telles ned, det smeller og vi er i gang. Kjenner med en gang at her er det lite luft, beina er tunge og jeg hiver etter luft. Men det er jo bare 161 km igjen...

Ut fra May Queen stiger det jevnt opp motSugerloaf Pass. Omsider når vi toppen etter ca 400m sammenhengende klatring. Jeg har nå vært ute i ca 3t og 15 min. Vi starter nedover et ganske bratt parti, og jeg får umiddelbart veldig vondt i venstre kne. Det blir så ille at jeg bestemmer meg for å bryte ved neste stasjon, Fish hatchery ca 6 km lenger ned i løypa. Jeg strekker , går baklengs, men kneet blir ikke bedre. Ja, ja, sånn kan det gå. På forhånd har jeg bestemt meg å bruke Lars Monsen og hans gruppe med personer som har alvorlige handikapp som krysset Nordkalotten som forbilde i tilfelle problemer. Kan de holde på i dagesvis uten armer og bein, kan jeg klare et dårlig kne i 24 timer til. Jeg løper mot smerte nedover, og det er levelig, kneet svikter ihvertfall ikke. Framme på stasjoner flater løypa ut de neste kilometrene, og kneet klarer seg bedre.

Jeg kvitter meg med lange armer og super, og fortsetter kun i compression shorts, t-skjorte og compressionsocks. Mine Adidas adizero XT terrengsko blir med på hele turen også. Denne etappen er litt kjedelig og flat, men god for kneet. Solen er kommet høyt, og det er varmt og godt. Etter ca 6 timer kommer jeg inn på neste stasjon, Halfmoon II. Flasker fylles, jeg koser meg med litt melon, kjeks og litt potetgull før jeg traver videre. Det går greit, men kjenner at jeg har vært i gang en stund, og hvor ble det av lufta... Neste stasjon er viktig, Twin lakes etter 64 km løping. Her er det cutoff kl 1400, som er nytt av året. De har skjerpet kravet med en halv time. Jeg ser av klokka at jeg ligger godt an, så passeringen skulle være vel innenfor tiden. På vei ned mot stasjonen taper vi ca 400 høydemeter. Kneet protesterer, men det er jeg som bestemmer. Ved passering har jeg god klarering til makstiden. Her bytter jeg til drikkebelte med to flasker, Nå venter 900 m sammenhangende stining over Hope Pass. Av en eller annen grunn gleder jeg meg litt, forstår ikke helt hvorfor. Ut fra Twin Lakes krysser vi en deilig iskald elv. Jeg avkjøler kneet ekstra lenge, og livet er herlig. Stigningen begynner, og jeg begynner etterhvert å passere andre løpere. Slik fortsetter det, ingen passerer meg på vei opp mot toppen. Rett før toppen ligger en spesiell matstasjon, bemannet av frivillige som har fraktet forsyninger opp med lamaer. Sprekt. Her topper jeg flaskene mine, hilser på lamaene og fortsetter mot toppen. Kjenner at her er det lite luft, men det går, Omsider er vi på toppen, og titter ned i dalen på den andre siden. Nå skal vi 750 m ned på andre siden. Kneet skriker, jeg går og hopper nedover. Snart er vi halveis.

Etter 11t og 18 min er jeg halvveis.Godt fornøyd med det. Etter en tøff nedstigning fra Hope Pass, er det deilig å bevege seg litt flatt igjen. Det er varmt, 28 grader og sola skinner fra en skyfri himmel. På Winfield matstasjon blir jeg veid. Jeg har gått ned nesten 4 kg siden start, og får beskjed om å drikke og spise godt. Jeg fyller flasker og passer på å få med meg lykta fra dropbaggen. Deilig å være halveis, god tid til cutoff,nesten tre timer så dette skal gå bra. Snart starter klatringen opp mot Hope Pass igjen. Her er det brattere enn på andre siden, men opp skal vi. Passerer en iskald bekk, og legger meg ned med hodet under vannet. Herlig og forfriskende. Amerikanerne ser rart på meg, og rister på hodet, men snart er det kø i det lille vannhullet. Etter å ha passert tre stykker som spyr langs løypa, når jeg Hope Pass og toppen for siste gang. Så begynner en smertefull nedstigning på 900 m, men ser at andre også sliter med vonde knær, så egentlig er det ikke så ille.

Jeg nærmer meg Twin lakes igjen, og her skal jeg møte min første pacer, Malin Bengtsson fra Sverige som bor i Leadville og jobber i arrangørstaben. Vi har avtalt møte 1930, men jeg er 45 min før skjema. Malin er godt forberedt, og da jeg svinger inn i Twin lakes er hun klar. Fyller opp flasker, finner tøy og ordner opp for en sliten løper. Vi begir oss avgårde, nå venter 400 m stigning før det flater ut. Det går imidlertid ganske greit, og vi passerer flere løpere. Snart senker mørket seg, månen kommer opp og det er flott i skogen. Betydningen av en pacer er stor så sent i løpet. Det er godt å ha noen å prate med om alt og ingenting. Vi holder brukbar fart, men p.g.a kneet er det umulig å løpe noe særlig. Litt over to timer etter at vi forlot Twin Lakes ankommer vi halfmoon II igjen. Personellet på stasjonen er fantastiske. De gjør hva som helst for deg. Flere løpere oppholder seg nå i varmeteltet, slitne men ved godt mot. Jeg nyter varm kyllingsuppe, melon og et par cookies. Tar en rask kaffe, så bærer det videre.

Neste etappe mot Fish Hatchery er flat og kjedelig, men god for kneet. Vi prater oss videre, og Malin maser på at jeg må spise og drikke. Så langt ut i løpet blir jeg alltid kvalm etter å ha spist på matstasjonene. Det varer som regel en time, så blir det bedre. Malin har tatt med ingefær som jeg inntar. Det hjelper, og jeg føler meg bedre. Vi ankommer Fish Hatchery 15 min før midnatt, 45 min før skjema. Nå har jeg vært ute i snart 20 timer, og det gjenstår bare litt over en maraton. Vi er snart i mål. Her blir vi møtt av Andrew fra Denver, som er min andre pacer, og skal følge meg helt til mål. Han er ivrig og klar. Vi tar farvel med Malin, fyller opp flasker og mer suppe før kursen settes mot Sugerloaf Pass, en stigning på 450 meter. Stigningen virker å aldri ta slutt, men endelig er vi på toppen. Nå er det nedover til May Queen. Kneet protesterer, men snart dukker den siste matstasjonen opp. Her kler jeg på meg litt mer, det er klart og kaldt.4 grader i luften, men vindstille. Her er det mange slitne mennesker. Flere ligger, noen sitter og andre ser ikke ut til å ha det så bra. Jeg ber Andrew fylle Cola på flaskene nå. Selv får jeg meg litt mer suppe og kaffe, og føler meg mentalt veldig pigg. Come on Andrew, lets finish the homestretch. Bare en liten halvmaraton til. Vi vandrer med freidig mot langs sjøen. Lysene fra Leadville og mål erter oss, men snart er vi der vi også. Ser på klokka at vi har god tid. Selv om kneet ved et par anledninger truer med å låse seg går det greit. Vi når enden av sjøen og det er kun 10 km igjen. Etterhvert begynner det så smått å lysne. Det føles godt. Vi passerer flere på vei mot mål. Snart er vi i den lange siste stigningen mot mål som aldri tar slutt. Et par km før mål prøver jeg å løpe, og kroppen er overraskende pigg. Kneet protesterer, men viljen overtar. Vi runder den siste toppen og ser målseilet ca 600 m unna. Vi holder godt fart, og etter 27 timer og 16 min løper jeg i mål på rød løper og bryter målsnøret. Får umiddelbart en stor klem av racedirectoren. Målgangen i et slikt løp er meget følsom, kan ikke forklares, men må oppleves. Fantastisk herlig å komme til mål, etter en tøff kamp mot høyde og vondt kne. Veldig fornøyd med å fullføre under rådende omstendigheter, og egen mental styrke. P.S.Lenge leve Injinjinsokkene mine.Kun en liten blemme etter 27 timers juling.Løp og kjøp.. Takk til min forståelsesfulle familie, som ikke alltid skjønner hva jeg driver med, men som later som. Takk til min sponsor SAS og Sport 1 på Sjusjøen.