Maratongalskap

 Planen var å løpe i triumf langs Unter den Linden, før jeg hevet armene i været ved målpassering under Branderburger Tor. I stedet endte jeg opp i remmer på et sykehus like ved.

Av Balder C. Hasvoll

Jeg hadde trent jevnt og hardt til sesongens store mål: Berlin Marathon. Det var første gang jeg forsøkte meg på et så langt løp, men etter å ha vært på langrennski hele vinteren og fulgt et treningsprogram laget av Grete Waitz gjennom våren og sommeren, var selvtilliten på topp.

Så selvsikker var jeg at jeg hadde feiret litt på forhånd, med fire pils og en bitter kvelden etter ankomst Berlin to dager før løpet. Men etter det hadde jeg spist og drukket sunt. På løpsdagen hadde jeg inntatt en solid frokost med en del ekstra drikke, og nå følte jeg meg klar for kamp. Speakeren telte ned, løperne rundt meg klappet og smilte og da vi endelig kunne legge av sted, jublet jeg innvendig.

Vann og te

Planen var å komme et stykke under tre og en halv time, og den første mila holdt jeg følge med en løper som arrangøren hadde utstyrt med klovneklær og ballonger med påskriften 3.15. Det føltes bare så altfor sakte, kroppen kjentes ubeskrivelig lett og fin og jeg fantes ikke andpusten.

Snart ble fristelsen til å legge klovnen bak meg for stor. I farten hadde jeg også unnlatt å drikke ved den første væskestasjonen, men dem var det jo mange av, tenkte jeg. Det var det også, men på de fleste stasjonene var det vann og te, ikke sportsdrikk, som jeg hadde planlagt å drikke mest av.

Det ble til at jeg drakk vann, og spiste litt frukt, for jeg kunne ikke skjønne hva te skulle være godt for. Halvmaraton ble passert på litt over 1.30, mye fortere enn jeg hadde tenkt, men jeg følte meg fremdeles så pigg at en sprekk føltes utenkelig. Tvert imot gledet jeg meg allerede over en prestasjon langt over det forventede.

Gradestokken hadde krøpet tett opp mot 30 grader, etter at vi hadde startet i relativt kjølig vær klokka ni. Det ulte stadig i sykebilsirener langs løypa, uten at det bekymret meg det minste. Jeg gledet meg i stedet over alle de entusiastiske tilskuerne som måtte trenge seg sammen på fortauene for å få et glimt av oss – jeg var nærmest som helt å regne!

Kollaps

Ved rundt 35 kilometer begynte det derimot å røyne ordentlig på, men ”det er vel sånn det skal føles på slutten av en maraton”, tenkte jeg, og fortsatte i nesten like høyt tempo. 40 kilometer ble passert på under 3 timer. Kilometerne hadde begynt å fortone seg mer som mil, og jeg følte meg småsvimmel, men nå var jeg faktisk i svingen før jeg kunne løpe ut på Unter den Linden, med bare halvannen kilometer igjen til mål.

I denne svingen var det at jeg begynte å sjangle, en tilskuer ropte noe oppmuntrende om at det ikke var langt til mål. Likevel måtte jeg sette meg ned. Det er det siste jeg husker fra den virkelige verden, før hallusinasjonene overtok for de neste to timene. ”Her sitter jeg på bakken med TV-kameraene rettet mot meg,” var min første ulogiske tanke. ”Familie og venner må skamme seg over meg. Kanskje det er noen der hjemme som gleder seg i sitt stille sinn også…” PANG!... Overkjørt av en stor varebil! ”Der fikk jeg straffen for at jeg alltid stresser over gata før det blir grønn mann. Faen, er dette slutten? Der kom heldigvis ambulansen.”

Tankene blir mer og mer paniske og forvirrende. Jeg registrerer at noen ber meg ta det rolig, men det er ikke lett å akseptere det. Kanskje på grunn av påvirkning fra amerikanske filmer (”No! Please, don’t die from me! Fight! Come on! You can make it!”).

Jeg prøver å reise meg opp, til tross for stadige oppfordringer om å ligge rolig. Jeg prøver å komme på en siste replikk før jeg dør. Men hvilket språk skal jeg bruke? Norsk? Engelsk? Tysk (to års undervisning på ungdomsskolen på 80-tallet)? Men nå ser den hvitkledde kvinnen oppgitt på meg mens hun noterer noe på et papir. Det må være dødstidspunktet. Det var altså slutten…

Men vent litt! Jeg tenker, altså er jeg. Det må finnes en bevissthet etter døden. Den kortvarige gledelige overraskelsen avløses raskt av en erkjennelse av at det er helvete jeg må befinne meg i. Hvorfor ligger det ellers en rasende tysker med briller og hvite klær over meg?

Bundet til sengen

Det går slag i slag med fantasier, hvor mange handler om å bli torturert av djevler og nazister, før jeg helt plutselig er ved mine fulle fem igjen. Jeg befinner meg i en sykehusseng. En sykepleier ser vennlig på meg. Jeg oppdager at kroppen min holdes nede av kraftige remmer på armer, bein og over magen. Jeg har fortsatt på meg shorts og løpesinglet. Startnummeret henger stadig på brystet.

Det er én annen pasient i rommet. Også han iført joggesko, løpeklær, startnummer – og remmer! Hva skal dette bety? En lege forteller meg at jeg har overanstrengt meg under løpet. Jeg har ikke fått i meg nok væske og mineraler og det førte til elektrolyttforstyrrelser i hjernen, noe som kan gi hallusinasjoner.

Jeg er bare ubeskrivelig lettet over å være meg selv igjen, og forsikrer om at de trygt kan løse meg fra remmene. Legen viker litt med blikket. ”Vi venter nok litt med det,” mumler han og går bort. Det er svært ubehagelig å ligge slik uten å kunne bevege seg, men på tross av en del forsikringer fra min side om at jeg føler meg normal, blir jeg ikke sluppet fri før etter en god halvtime.

Når man er langt nede, kan det ofte være en trøst at andre er enda dårligere stilt, og det er ikke uten en viss glede at jeg ser at den andre maratonløperen fortsatt er bastet fast til sengen etter at de har sluppet meg løs. Han prøver forgjeves å snu seg mot meg. ”Excuse me!? Hello there?” roper han med forvirret stemme og umiskjennelig britisk tonefall. Jeg later som ingenting. Man stoler ikke på folk som ligger i remmer!

Etter en halvtime til med intravenøs væsketilførsel skrives jeg ut fra sykehuset. Jeg har også blitt tilført kalium og et beroligende middel. På vei ut døra blir jeg innhentet av en sykepleier, som gjør meg oppmerksom på at politiet har blitt varslet, siden jeg hadde vært voldsom under ambulansetransporten og gått til fysisk angrep på ambulansefolkene.

- Kan være livsfarlig

- Du har nok befunnet deg i en farligere situasjon enn du har vært klar over, sier Jonny Hisdal. Hisdal er fysiolog (dr. philos.) ved sirkulasjonsfysiologisk laboratorium ved Oslo Universitetssykehus, Aker. Han er også en ivrig mosjonist og gjennomførte nylig sin fjerde Norseman.

Hisdal forteller at problemer som væske- og mineralubalanse og overoppheting ikke er uvanlig innen utholdenhetsidretter.

- Kombinasjonen varme og lange løp kan være veldig skummel. En av farene er at kroppen får underskudd på viktige mineraler som kalium, natrium og magnesium. Et område i hjernen som heter Hypotalamus fungerer som et tørstesenter i kroppen vår. Det er veldig følsomt og forteller oss når vi trenger å tilføre mer væske. Men hvis vi erstatter væsken vi svetter ut under et løp med drikke som ikke inneholder disse viktige stoffene, kan det være veldig farlig. Man risikerer å tynne ut kroppsvæsken. Det samme kan skje hvis man drikker overdrevne mengder med vann i løpet av et kort tidsrom. I ekstreme tilfeller kan det ende med død.

Nyrene våre vil ved væsketap forsøke å regulere elektrolytt-balansen gjennom å holde på ioner og skille ut mest rent vann i urinen, men noe vil likevel gå ut av kroppen. For lite kalium er kanskje det aller farligste ved elektrolyttforstyrrelser. Det kan påvirke hjerterytmen og føre til hjertestans og i verste fall død.

Overoppheting

- Overoppheting kan også være farlig i seg selv, sier Hisdal. Dette er spesielt et problem dersom luftfuktigheten i tillegg til lufttemperaturen er høy.

- Selv om man svetter mye, vil ikke svetten fordampe fra huden når luftfuktigheten er høy. Vi klarer derfor ikke å overføre nok varme til lufta. Over et langt løp vil da varme gradvis akkumuleres i kroppen slik at kroppstemperaturen stiger til kritisk høyde hvis vi ikke finner måter å kjøle den ned på. Om kroppstemperaturen stiger over cirka 40 grader, kan man kollapse og i verste fall kan man også dø av det.

Hisdal anbefaler å kjøle seg ned med en fuktig svamp i slike situasjoner. Da vil kroppen kunne kvitte seg med varme, samtidig som man mister mindre vann og elektrolytter.

Riktig sportsdrikk og banan

Hisdal understreker at bare å drikke vann under et maratonløp er svært dumt. De fleste er nok klar over vann ikke er nok, men det er også grunn til å gjøre oppmerksom på at det er stor forskjell på sportsdrikker.

- Noen sportsdrikker inneholder viktige elektrolytter, mens andre stort sett består av vann og sukker.

Hisdal er også noe betenkt over at det ved en del løp serveres kaffe og cola ved drikkestasjoner allerede tidlig i løpet.

- Koffein og sukker kan virke oppkvikkende, men det vil man ha mest nytte av sent i løpet. Både koffein og tein, som man finner i te, er jo også vanndrivende. Derfor synes jeg det høres rart ut hvis de i Berlin Marathon i stor grad serverer te på bekostning av sportsdrikk. Men det kan jo ha vært en spesiell type te.

Hvor mye man skal drikke er naturlig nok avhengig av mange faktorer, slik som lufttemperatur og luftfuktighet. Det er også store individuelle forskjeller i hvor mye man trenger. Selv passer Hisdal på å drikke hvert kvarter, selv om han ikke er tørst. Det er lettere for kroppen å ta opp væsken om man drikker lite og hyppig enn om man inntar store mengder væske på én gang. Man kan også bli kvalm av å drikke mye sportsdrikk på én gang. Han anbefaler også sterkt å spise litt banan i løpet av konkurransen.

- De burde ha solgt bananer i sportsforretningene. Da kunne de ha tatt 100 kroner stykket, spøker han.

- Bananer inneholder blant annet både magnesium og kalium. Under Norseman i fjor nærmet jeg meg stygt kjelleren like ved Gaustadtoppen. Jeg stoppet opp, spiste en banan, og det hjalp meg å komme raskt tilbake.

Hisdal synes det er viktig at dette temaet kommer opp.

- Det er stort fokus på karbohydrater innen utholdenhetsidrett, men mange idrettsutøvere bør også være mer obs på å få i seg nok væske og elektrolytter i forbindelse med konkurranse og hard trening.

Hvis man begynner å føle seg svimmel eller desorientert kan det være et tegn på elektrolyttforstyrrelser. Men det kan også dreie seg om rytmeforstyrrelser i hjertet, noe som også kan være livsfarlig.

Voldelig maratonløper

Seks uker etter Berlin Marathon mottok jeg et krav via en norsk advokat fra en ambulansesjåfør i Berlin, hvor han ba om å få erstattet briller, klokke og tjenesteskjorte. I brevet skriver han blant annet:

”Herr Hasvoll ropte plutselig til, satte seg opp på båren og tok tak med venstre hånd i min skjorte og dro den med rå vold til seg slik at skjorten revnet til brystpartiet og slo meg deretter rett i ansiktet med høyre hånd. Jeg slo hodet i vinduet bak og var først nummen og sjokkert av slaget i ansiktet, da jeg ikke hadde regnet med et slikt voldsutbrudd… Han ropte på nytt et eller annet på norsk og slo meg i ansiktet på ny, slik at brillene ble fullstendig ødelagt og brakk. Legen åpnet døren til ambulansen og forlot den, jeg forsøkte å følge etter og fikk ytterligere ett knyttneveslag i ansiktet hvoretter jeg snublet ut av ambulansen, hvoretter jeg med høyre side støtte imot døren til ambulansen og fikk et slag mot klokken... Han sprelte og slo om seg. Da fikk jeg på ny et kne i ansiktet. Pasienten ble spent fast i sykesengen.”

Nå har det snart gått et år siden dette. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg kunne være så dum at jeg nesten bare drakk vann under løpet. Samtidig var jeg ikke klar over hvor farlig dette faktisk kan være. Jeg slapp fra løpet med liv og helse i behold, men det var en opplevelse jeg helst skulle vært foruten. At man i tillegg kan havne i en tilstand hvor man er en fare for omgivelsene, er også verdt å tenke over.