Årets Norseman Xtreme Triathlon kom til å bli enda tøffere enn før på grunn av de nye kravene. For nå var det KUN 160 stk som fikk lov til å klatre helt opp til Gaustatoppen. Det betydde at jeg måtte være blant de 160 første som nådde 32,5 km underveis i maratonløpet.
Jeg hadde tenkt mye på dette og tenkte fortsatt på det når vi kjørte over Hardangervidda, i retning Eidfjord. Og jo nærmere Eidfjord vi kom - jo mere regnet det. En masse scenarioer var gjennomgått i hodet og frykten for faktisk ikke å klare svart trøye var der hele tiden.
Været var jeg ikke redd for, Yr hadde jo meldt regn i Eidfjord denne fredagen og det hender jo at Yr stemmer! Presidentfrua skulle være med på minitriathlon, så jeg visste det ville bli både litt stress og seint før jeg kom i seng. Og slik ble det også.
Kl 2305 - ca - fikk vi lagt oss. Men soving var helt umulig.Jeg var oppspilt og stresset. Utenfor kimet det jevnlig i en bilalarm og det var ganske mye bråk og fyllerør. Vi var nemlig så heldige å få rom rett over hovedinngangen...Jeg tipper jeg sov godt i 43,5 min den natten. Klokken ringte brutalt 0230. Følte meg likevel overraskende våken, men hadde fortsatt hodepinen jeg hadde slitt med i 2 dager. Rakk faktisk også en liten frokost før båtavgang 0400. Det har jeg aldri spist før Norseman!
Båten gikk når den skulle, følte meg rimelig rolig og avslappet og skravlet lett og ledig med flere.
SVØMMINGEN
Målet med svømmingen var å svømme så fort jeg kunne! Enkelt utgangspunkt, men vanskelig da jeg aldri har hatt noe tempo i vannet. Var dog litt optimist etter noen timer med veiledning av dertil egnet kyndig personell tidligere i sommer.
Og 1 uke med svømmetrening i deilige og varme Nice, ga meg litt selvtillit. Bang.4.59.53 - i følge min klokke gikk starten. Jeg kom godt ut og følte meg bra. Hadde faktisk flere enn vanlig rundt meg og kappsvømte litt faktisk med noen andre! Helt ny opplevelse og sabla morro. Etter å ha svømt i ca 10 min kom jeg på at jeg hadde glemt å pakke ned mobilladern i bagen min. Nå måtte jeg huske å tenke på det helt til jeg traff Silja på land...Sakte men sikkert kom selve Eidfjord nærmere, fortsatt hadde jeg folk rundt meg - og kajakkene som vanligvis pleide å vake i mitt kjølevann var helt borte! Svømte jeg faktisk så mye bedre enn noen gang før ?
Etterhvert ble jeg fryktelig sliten i armene, som jeg var redd for før start - siden jeg nå faktisk skulle svømme mer teknisk riktig enn noen gang før! Armene var helt fiskepudding med 0 kraft og lite gjennomslag. Tok meg allikevel sammen de siste 400m. Så en badehette 50 m foran meg og bestemte meg for å knuse den personen..And i actually did! kom opp av vannet etter 1t og 51 min. Ny pers!
Mindre svimmel enn vanlig også - og jeg hadde ikke glemt at jeg måtte spørre Silja om ladern!
Mange av mine kompiser hadde gnåla masse om at jeg brukte for lang tid i skiftesona - det hadde jeg tenkt å gjøre noe med i år. Syns jeg var veldig rask helt til jeg begynte å surre med pulsklokka..Fikk beskjed om å glemme den, men jeg ga meg ikke...Tilslutt ble jeg bare frustrert og ga opp det prosjektet. Bannet stygt om Polar og at Arild skulle få en kjennepreken de luxe neste gang jeg så han. Etter 8 min kom jeg meg avgårde.
SYKLINGEN
Etter å ha kommet i gang på sykkel tok stabeisen - altså meg - frem Polarklokka igjen. Jeg ga meg ikke så lett! Men så sa det plutselig pang i hodet og jeg skjønte hvor jeg hadde feilet..Så alt det stygge jeg sa om Polar trekkes herved tilbake. Og syklingen kunne begynne. Planen var enkel : sykle det jeg hadde av krefter i beina og spise å drikke mer enn jeg noensinne hadde gjort på sykkel før. Menyen denne lørdagen var fyrstekake, energibars, Litago og Winforce sportsdrikke og energigels. Energigel hadde jeg aldri før tatt til meg på Norseman. Så alt som nå skjedde var definitivt ukjent landskap. Og regnestykket om de 160 plassene opp fjellet kunne begynne. Det handlet helt enkelt om å ta igjen flest mulig, holde tempoet og ikke la en eneste ussel syklist ta meg igjen.
Viktig var det også å ikke la noen få sjansen til å henge på meg når jeg hadde passert noen. Jeg skulle rett og slett bare sykle i fra med engang. Hodepinen var definitivt fortsatt til stede og plaget meg litt. Men fokuset var allikevel helt klart på de oppgavene jeg meget vennlig hadde gitt meg selv. Begynte raskt å ta igjen folk. Fra Vøringsfossen kom TIM ekspressen virkelig i gang. Livet var helt konge, jernhesten smooth og jeg var 110 % tilstede. På Dyranut stod Silja med ny ladning mat OG Litago. Fikk raskt tanka opp, fortsatte og tok igjen de som hadde sneket seg forbi meg på matstasjonen. Og ferden over Hardangervidda fortsatte i samme tempo!
Klarte ikke å telle alle jeg tok og var litt bekymret for at jeg ikke klarte å ta igjen nok folk. Satt hele tiden og jaget meg selv videre og syns jeg hadde en nydelig drive. Og angret bittert på at jeg ikke satset på sykkel når jeg var barn. For sykkel når alt fungerer er bare helt vanvittig kult! Geilo ble passert i lav høyde, stor fart og ivrige bein som bare ville videre. Neste stopp skulle være Kikut. Der måtte jeg tisse - mye. Fikk nok en Litago og Paracet, for nå dunket det MYE i hodet. Fortsatt vedlig gira, veldig fokusert og med sterke bein. Jeg digger de småkulene som nå kommer på vei mot foten av Imingfjell.
For det betyr kule stigninger og tøffe utforkjøringer som jeg tackler 100 % perfekt. Jeg ga meg selv ikke en eneste liten sjanse til å hvile. Fikk også veldig mye feedback fra folk jeg tok igjen og publikum. Det var som å hive bensin på bålet...Jeg ble bare enda ivrigere og tøffere i min gjøren og laden. Og med stormskritt kom yndlingsfjellet - Imingfjell. Opp her kjørte jeg det jeg hadde og alt funka. På toppen fikk jeg min siste planlagte Litago. Jeg hadde spist mye hele veien men magen var veldig fin og alt var fortsat på stell. Over Imingplatået kom så dagens uvær. Jeg husket at jeg bannet litt og tenkte at nå blir det like jævelig som det var det året jeg nærmest i koma frøys med ned til Austbygde og skiftesone.
Men min indre drive om å ta igjen flest mulig overstyrte alt annet og vær fikk bare være vær. De siste 3 milene ned til Austbygde gikk som i trance, jeg bare pøset på og tråkket det jeg var kar om. Fokus : størst mulig avstand til de bak! Siste høyresving ble tatt i så stor fart at jeg skar over i motgående kjøreretning - og skal være glad for at det ikke var bil der. Kom inn i skiftesonen og var veldig spent på å få høre om plassering. For her ville de som lå mellom nr 140 og 180 få beskjed....Kastet ikke bort tiden her heller, tok med meg en liten flaske med cola og gikk bortover mot starten av løpingen.
Her kom det faktisk et skilt opp som sa jeg var nr 141! da hadde jeg altså tatt et sted mellom 60-80 på syklingen. Det var jeg fornøyd med!
LØPINGEN
Ok, da var saken klar. Jeg hadde 20 plasser å gå på..Men følte meg ikke sikker. Så jeg fortsatte med å holde fokus på å plukke flest mulig inntil jeg i hvertfall hadde 30 plasser å gå på. Begynte å plukke med engang. Magen var fortsatt veldig bra etter etegildet på sykkel, men det var helt nydelig å løpe. Etter 8 km kom panikken - jeg fikk vondt i lysken! Men der jeg før om åra nok hadde resignert og gitt opp, fortsatte jeg nå bare videre- Lysken fikk bare lage så mye problemer den bare ville. For dette godstoget skulle ikke stoppe , men jeg kikket meg stadig bakover for å se om det kom opp noen nye bakfra med høyere fart enn meg. Jeg følte meg litt paranoid - men det hjalp meg til å holde fokus faktisk.
Jeg plukket fortsatt noen til og hadde som mål å holde meg løpende til 25 km, der bakken for alvor begynte. Lysken murret veldig men jeg satset på at det ville gi seg så fort bakken begynte - og det gjorde det! Og dermed fortsatte jeg å løpe litt til, Silja jogget litt med meg og ga meg beskjed om å rette meg å løpe med rak rygg og hofta frem...Var ikke interessert i å krangle med henne, så jeg gjorde bare som hun sa :)
Ved passering 28 km stoppet løpingen. Jeg fikk et lite akutt innfall av stopp i kommunikasjonen mellom bein og hode. Og beina stoppet bare å løpe. Men gåing var nesten like ille for hofta var helt stiv. Kikket meg litt bakover - så ingen nye og slappet litt mere av. For nå var fjellet åpent for meg også. 32,5 km passerte jeg med smilet om munnen og trasket glad og fornøyd videre. Små chattet litt med engelskmann, sola begynte å titte fram. Først nå begynte jeg å se litt på klokka - og fant ut at jeg nå faktisk hadde mulighet til ny pers! Nice!
Ved 35 km begynte jeg å jogge igjen. Beina føltes helt nydelige igjen og jeg hadde ingen problemer med å holde meg løpende til Stavsro, hvor Silja ventet med sekken som vi skulle ha med i fjellet.Jeg spurte arrangøren om hvilket nr jeg var inn i fjellet - 121 var svaret. Da hadde jeg altså plukket 20 stk så langt på løp.
Da var det bare de siste snaue 5 km i fjellet igjen. Gikk veldig fint i ca 153 meter...Etter det var det akkurat som om hele kroppen bare ble bly. Fikk i meg en lefse som smakte helt grusomt, men det hjalp litt. Hvert eneste år så glemmer jeg faktisk hvor ille dette siste partiet er...Men jeg måtte bare fortsette, for jeg skulle jo sette pers. Silja bare gikk og jeg diltet etter. Møtte mange på vei ned som ville slå av en prat, men jeg var ikke helt i det gavmilde hjørnet. Men som den høflige, middelaldrende mannen jeg er - så takket jeg høyst ærlig "thanks" for alle kommentarer. Mens jeg stabbet meg oppover.
Silja spurte meg jevnlig om jeg var ok, før hun travet videre med meg på slep. Jeg kikket på klokken min kun engang på vei opp til toppen. Det var helt mot slutten og jeg skjønte at jeg ville klare ny pers med glans. Men de siste 200 m var ille. For nå orket jeg nesten ikke å løfte beina og var mere snublefot enn ein springar!
Men etter 15 timer og 13 min var eventyret over og himmelen der. Jeg hadde satt ny pers med 45 min!!!
Jeg hadde sagt på forhånd at målet var 14 timer. Jeg hadde vel egentlig aldri helt tro på at det var mulig, men jeg skulle prøve. Jeg skulle spise og drikke mer enn moensinne og ikke tenke på alle mine vanlige problemstillinger om vekt og frykt for å legge på seg...Absurd tankegang - men det er nå engang dette jeg har slitt med i alle år. Jeg skulle være offensiv hele tiden og holde fokus - det klarte jeg til terningkast 6!
Jeg hadde en fantastisk dag sammen med Silja -som jeg klarer det meste med. Hadde også gode støttespillere pr telefon i Jonny Puma og bollemester Remi, som hele tiden ga meg positiv feedback via Silja. Men til syvende og sist - skal jeg være litt egoistisk og faktisk takke meg selv:) Takke meg selv for at jeg hele tiden stod på. Jeg er god hvis jeg selv bare vil være det 100 %
Og i dag - 2 dager etter, har jeg allerede begynt å se for meg deltagelse i Norseman 2011...Da med nye mål i sikte - men de skal jeg vente med å avsløre:)
Alle bilder : Silja Svanstrøm Amundsen
