Foto: Tim Bennett etter å ha fullført Bisett 50km i 2012 (foto:Olav Engen)
mitt miljø finnes det utrolig mange som kan noe om trening. Alle har selvfølgelig egne meninger og vinklinger. Jeg derimot har alltid ligget litt på været og stort sett gått mine egne veier. Massevis av tips er mottatt og massevis av ting er prøvd. Uten at jeg nødvendigvis har funnet det ultimate regimet for å oppnå øredøvende og total suksess! I den grad suksess er viktig.
Alle mennesker søker en form for anerkjennelse, alle vil bli sett på en eller annen måte – derfor bor det ambisjoner i oss alle. Og selvfølgelig i meg også. Vi ønsker suksess på en eller annen plattform i livet, det er helt normalt det. Jeg vet med meg selv at hadde jeg oppdaget idrett på ordentlig – som barn / ungdom, så hadde jeg satset alt på sykling eller løping. Jeg hadde virkelig da gitt alt for å oppnå noe. Men det toget gikk tidlig gitt og jeg var aldri på det. Og det er lite jeg kan gjøre med det i dag. For jeg hadde det jo bra på mange måter allikevel. Men jeg hadde ingen ambisjoner.
Mine ambisjoner er nok større i dag totalt sett. Men sånn blir det når man gjennom idrettsmiljøet treffer så mange forskjellige typer, som hver på sin måte gir og inspirerer meg. Mange av de er sikkert ikke klar over det selv engang. men jeg suger til meg inntrykk som en svamp og bruker mye av det – på en eller annen måte. Det ligger på harddisken min alt sammen. Noen personer fascinerer selvfølgelig mer enn andre, Og til sammen skaper det en slags helhet. Jeg inspireres av det som er ekte. Ekte mennesker med empati som virkemiddel..Mennesker som er oppriktig glad i det de driver med og som formidler det på en måte som fascinerer meg. Og der er lidenskapen en viktig brikke. Lidenskap til det man driver med. Min lidenskap er altså løping. På alle mulige måter. På løpeturer kan jeg fra tid til annen strekke armene i været og bare juble. Det bare skjer og er min måte å takke meg selv for at jeg driver med noe jeg elsker.
Men alltid så blir lidenskap til en slags alvorlig greie – som med det meste annet i livet. Et godt eksempel er jo samliv…Det starter med lidenskap, men ender opp i alvor, fordi leken på et punkt går over til noe annet. Akkurat der sliter jeg litt, når leken blir alvor…For jeg er best når jeg leker, det er da jeg er kreativ, offensiv og positiv. Det er da jeg tør å utfordre og det er da jeg lever. Alvor er jeg dårlig på. Kroppen min låser seg, sansene blir enkle og retningen ensporet. Løpingen er en lek for meg. En lek hvor jeg selv bestemmer inngang og utgang.
Men det var dette med ambisjoner da. Mine ambisjoner er forlengst opplest og vedtatt : jeg vil løpe maraton fortere enn jeg noensinne har gjort. Det krever at jeg tar grep Spørsmålet er bare til hvilken pris!
Terskel, maratonfart, halvmaratonfart og soner er ord og uttrykk som hele tiden suser rundt i hodet mitt. Hvor mye og langt må jeg løpe på terskel for at jeg skal bli bedre på maraton? Hvilken fart skal jeg ha på langturene mine for å ha mest igjen for det på en maraton? Hva er lapskaustrening og hva er bortkastede timer og mil med løpesko?
Alt dette opptar meg…Og har med ambisjoner å gjøre.
La hjertet bestemme
Men så sier jeg til meg selv : løp med hjertet Tim. La hjertet bestemme. La hjertet bestemme og vise kroppen hva som er viktig. La hjertet overføre sin lidenskap til beina og la beina løpe fritt. Jeg kommer ingen vei med å tvinge meg selv til noe som helst. Jeg må la hjertet bestemme! Hjertet er min trener kan man jo si:) eller kanskje mer en veiviser.
Og når jeg ser på disse store utøverne og hører de prate, så ser jeg jo hvem som har lidenskapen – eller hjertet som et viktig parameter. De tror jeg på! Og det gir meg håp om at jeg faktisk kan klare maraton pers en eller annen gang.
Champions aren’t made in the gyms. Champions are made from something they have deep inside them — a desire, a dream, a vision.
- Muhammad Ali
