17-18. september:
"The self transcendence 24 hour race,
Tooting Bec, London"

Lørdag ringte klokka halv 5, og hjemmenfra kjørte jeg 5 (ikke busser så tidlig) – for å ha god nok tid til flyet halv 8 fra Bergen til London. På flyet satt jeg med en musiker som skulle ha konsert i London. Han hadde hår ned til baken, instrumentet var gitar og han skulle spille med noen afrikanere. Han hadde ikke sovet natta før, så det gjorde han til gjengjeld på flyturen . Jeg fikk meg også til sammen kanskje 1 times blund. Det er viktig med mest mulig soving før 24-timersløp… for en blir rimelig trøtt utover natta.

Flyet var en liten halvtime forsinket. Det gjorde ikke noe, for jeg hadde avtalt å vente på Erik sitt fly fra Oslo en time senere enn mitt. Etter litt om og men og lang venting i kø til togbilletter og annet var vi på vei. Vi bad om raskeste rute til Tooting Bec, men det tok likevel såpass med tid at da vi var på stasjonen der var klokka blitt halv 12. Løpet startet 12. Vi så etter drosje – men måtte gå til stadion. Der var vi 15 min før start – og når det går 10 min til å få bord, betale, registrere osv – så blir det rimelig hektisk fram mot starttidspunktet. 

Men vi nådde starten og eneste direkte negative følge var at jeg etter noen timers løp oppdaget at buksa satt feil vei. Jeg løp altså bak-fram. Oppdagelsen kom i forbindelse med at jeg skulle putte noen papirer (til notering) i framlomma….. Det var mer morsomt enn ille – og jeg hadde jo kjent at buksa var litt ukomfortabel å ha på? Jeg gjorde ikke noe med dette før klesskift utpå natta da det begynte å blir kjølig.

Under løpet i 2009 var det veldig stor åpningsfart på feltet. Selv om jeg da holdt i overkant av 10 km/t lå jeg de første timene ned mot 30. plass. Men jeg krabbet oppover gjennom døgnet og endte som nr 3. Dette sluttresultatet var ikke bare takket være meg selv, men vel så mye at flesteparten av de raske starterne fikk "payback-time" utover i løpet. Av de 10 raskteste første time var bare 1 (!!) på topp 10 til slutt.

I år var det annerledes. Av de 10 første etter time 1 – var 5 stk på topp 10 også til slutt. Uvanlig bra – folk har lært! Nesten 20 stk var før meg de første timene, men bare få løp mye fortere. Eksakt var dette litt vanskelig å registrere, for resultatlisten viste oppnådde miles – og etter 1. time ble de som hadde nådd samme antall miles ikke listet etter rekkefølge, men på startnummer.

Etter 3 timer var jeg på 13. plass, og 4 timer nr 11. Det kunne virke som om 10 km/t var en fart mange så på som fornuftig. MEN – har de tenkt på hva det gir i sluttresultat?? 240 km – dvs. en distanse i topp verdensklasse!! Med andre ord - alt for raskt for stort sett alle. Men det er jo en strategi å samle meter i starten når en er frisk og rask – og heller tåle å tape dette igjen senere i løpet.

Jeg fulgte også litt med på Erik sitt løp – og fram til 6 timer var vi temmelig likt. I starten var han i perioder en halv runde før – men så hadde han noen småstopp slik at jeg ved 3 timer kom en runde eller to forbi. Han hadde for øvrig ikke like ambisøse mål som meg. Jeg så på løet primært som trening – men planla for 220 – og han håpet på 200 – men så vel på pers (over 184) som mest realistisk. Sånn sett lå vi de første timene OK an begge to.

Regn og torden
Da vi kom til London regnet det, men så klarnet det opp. Under løpets start var været bra – men litt blåsende på ene langsiden.

Utpå kvelden kom regnet – og da virkelig regnet det. Jeg kledde meg først om til lang overdel, så raskt etter til lett regntøy. Det plasket såpass ned at mange steder ble det ubehagelige vanndammer i banen. Noen løp i sik-sakk, mens andre gav blaffen og sprutet igjennom dammene. Torden fikk vi også så vidt. Selv om regnet etter hvert gav seg, måtte vi til langt utpå morgenkvisten slite med dammene, men da sola kom i 8-tida tørket disse heldigvis opp. Det kom noen drypp nå og da senere – men ikke i så store mengder at det var problematisk. Det mest slitsomme med regnet var ikke at vi ble våte og måtte skifte, men at i depotet måtte klær og papirer pakkes inn. Det er ikke mye stas å skifte til vått tøy… verken underveis eller etter…..

En kort gjennomgang av løpet:
De første 6 timene gikk ganske jevnt og lett, både for Erik og meg. Ca. 59 km var som planlagt. Så tidlig i konkurransen løp vi to norske stort sett i samme fart, men han hadde noen pauser som jeg ikke hadde, derfor passerte vi 6 timer med et par runders forskjell i min favør.

I den perioden løp de tre raskeste forbi ubehagelig ofte. Når jeg løp 4 runder, løp de ca. 5. På kort tid ble det mange miles. De tre passerte maraton på rundt 3.30 – mens min tid var nærmere 4.20.

Men en slik åpningfart er tøff, så de roet seg ned og derfra og til 150 km løp vi ganske likt. Min passeringstid var ca. 16.20 – og de to raskeste (Peter van Wijgaarden og Simon Handler) var der 55 minutter før. Men da jeg etter passering 100 miles (ca 17. 43) måtte øke rundetidene noe, dro de to fra med etpar runder per time. 3. mann i tet, Nathan Aspinall, var parkert – men han kom på banen igjen mot slutten av løpet. Jeg hørte en som ropte til han noe om at: "Har du oppstått fra de døde?".


Fornøyd: Per Audun Heskestad vinner av klasse 50-59 år og nr. 3 totalt


Fra ca. 50 km av økte også avstanden til Erik. Han fikk flere ufrivillige pauser i forbindelse med maten – og senere tok han også noen korte sovepauser da trøttheten ble for tøff. Dette førte til at avstanden oss i mellom økte jevnt og trutt fram mot 18 timer (165 km og 140 km). Men Erik kom tilbake – og de siste 6 timene tilbakela vi temmelig lik distanse.

Det var også samtidig at jeg innså at mulighetene var minimale for å bli bedre enn nr 3. Peter og Simon var slitne en periode, men de roet ned – og nå skjønte jeg at de hadde alle muligheter for å fullføre. Avstanden var allerede 10 km – så jeg stod av forsøket på å ta inn dette. Nr 4 var Hugh Pinner – 10 km bak meg selv – så da ble vedtaket gjort: Jeg koser meg resten av løpet, fullfører på litt over 200 – nok til å holde Pinner på sin 4. plass.

Løp for øvrig mye sammen med Pinner de siste timene. Han var sliten, men veldig innstilt på å klare 200 km. Jeg rådga så godt jeg kunne, fordelte de manglende rundene på timene som var til rådighet – og han fikk ønsket sitt oppfylt: 200.2 km. Det var en lykkelig mann jeg gratulerte etter løpets slutt.

For egen del, så fikk jeg tenkt meg litt mer om, og kom til at 200+ ble veldig pinglete i og med at jeg følte meg OK. Da det var 4 timer igjen justerte jeg derfor målet til å løpe kontrollert til 210 km – og si meg fornøyd med det. Så tenkt så gjort – og 525 runder = 210 km ble nådd etter ca 23.50. Da stoppet jeg, jogget til depotet, hentet kameraet og tok bilder av de andre løpene under deres siste minutter. Da stoppsignalet gikk, hadde jeg fordelen av å komme først i dusjen – og var faktisk ferdig renset og kledd da de andre begynte å krype inn.

Erik løp veldig kontrollert og bra de siste timene. Det vistes bl.a. av resultatlistene, der han krabbet opp fra plass nr 13 og endte som nr 8. Bra Erik – og du har mer å gå på.

Oppsummering av løpet:

Og sluttresultatene ble:
1. Peter van Wijngaarden, Nederland: 227.905
2. Simon Handley, England:           223.837
3. Per Audun Heskestad, Norge:       210.000
4. Hugh Pinner, England:             200.200
8. Erik Nossum, Norge:               185.753 – som er personlig beste – i en alder av 58 år!

Og eldstemann, Geoffry Oliver, 77 år, var nr 15 etter 1 time og endte nr 13. Jevnt og bra løpt av mannen som har verdensrekord i flere aldersklasser. Kommentar fra Geoff – på spørsmål om han var fornøyd: "Nei, det ble ikke verdensrekord".

Jeg hadde 220 som mål – under forutsetning av at jeg ville få en topp plassering. Utgangsfarten på rett i underkant av 10 km/t var ut fra dette målet. Så mistet jeg noe mer fart enn forventet, og årsaken KAN ha vært at jeg mer og mer innså at 3. plass var det beste jeg kunne rekne med i dette løpet.

Velværemessig er dette det absolutt greieste 24-timersløpet jeg har hatt så langt (av 7). Jeg hadde musikk liggende klar, som nødløsning når timene og rundene begynte å bli virkelig tøffe. Behovet kom aldri. Jeg følte på greit overskudd hele tiden, og tiden gikk også mye raskere enn jeg har vært vant til. Og det å kunne kose seg i 8 km/t fart siste timer var rene luksusen.
Før premieutdelingen innså jeg at jeg KUNNE ha gjort en tabbe. Da kom vinner Peter bort og takket for råd da det buttet imot for han. Han påstod til og med at uten mine råd hadde han kanskje måttet bryte………

Dusjing og omkledning og pakking gikk veldig greit. Kroppen var selvsagt sliten, men ikke så gåen som jeg har vært vant til. På vei til flyet var jeg småkvalm, men heller ikke det så ille som normalt. På flyet sov jeg fra første til siste sekund av reisen.

På Flesland hadde jeg et stykke å gå til bilen – helt greit – og dagene som kom var også forunderlig bra. Nedovertrapper er ofte det vanskeligste etter tøffe løp – og det gikk etter måten greit.
Mandag prøvde jeg å løpe en tur, men da var beine for stive til at jeg fikk noe fornuftig ut av det – så jeg gikk hjem igjen.

Så alt i alt: Veldig OK løp der jeg nok ikke har tatt ut alt jeg hadde. Og det er veldig bra. Da har jeg kanskje mer å gå på i neste omgang? Bislett i november?

I etterkant
Det årvisse 24-timersløpet i London fungerer slik at interesserte løpere melder seg innen en viss dato. En stund etter blir det sendt ut liste over dem som får løpe. Det er deltakergrense på 45 personer, sikkert fordi dette er et 100 % manuelt løp, ingen brikke registrerer runder, så hver løper får sin "counter" – en person som løperen må holde kontakt med under løpet. Counterne/tellerne sitter i "counterteltet" og ved hver passering ny runde må løper og teller forvisse seg om at runden blir notert med tall og tid. Tiden ser de og vi på en diger klokke ved startstreken. Det er også mulig å gjøre spesielle avtaler med telleren, for eksempel om løperen vil ha info om tid for passeringer som maraton, 100 km osv.
Litt etter hver time ble en tavle oppdatert med tilbakelagt antall miles og plassering.

Jeg løp samme løp i 2009, satte da pers, norsk aldersrekord - og klarte det internasjonale VM-kravet på 220km. Det året var vi 3 norske + 3 svenske , og hvert år har det brukt å være en del skandinaver med. Det vi forstår av arrangørene er at vi er ganske populære – for da jeg ved påmelding lurte på hvordan sjansen var til å bli akseptert, så var svaret: "of course" .. og så noe om velkomne skandinaver.
I fjor var det ingen norske med, og seieren gikk til svenske Reima Hartikainen – med ca. 208 km som vinnerdistanse.

Jeg meldte meg på i desember – og etter å ha fått "of course" kjøpte jeg billig reise – og fikk også med meg min gode løpevenn – Erik Nossum fra Oslo.

Per A. Heskestad

Løpets gang
Mine første 7 timer ga følgende antall runder (á 400 meter): 25, 25, 25, 23, 24, 25 og 25. Dvs. ganske jevnt. Plasseringen ved 6 timer var nr 9 på meg og 11 på Erik. Jeg hadde 58.8 km og Erik var en liten km bak. Dette var helt perfekt, og gav alle muligheter for avansement. Listene viste som sagt miles, men problemet var at om en løper hadde 50 miles og en annen hadde 52, så kunne forskjellen være alt fra 1.6 til nesten 4 km. Dette gav av og til litt rare utslag fra time til time. Jeg løp temmelig jevnt med en annen løper en lang tid. Ved en måling viste avstanden 4 miles i min favør, mens timen etter var det bare 2. Siden vi løp temmelig likt, så var de to milsene egentlig bare noen meter. Han må akkurat ha passert et målepunkt, mens jeg var noen meter fra.

Utviklingen i løpet var mer negativt enn normalt for min del – og det var ikke planlagt. Delt i 6-timere – så var distansene avrundet til: 59, 55, 49 og 47 km. Det mest avvikende for min del er siste 6 timer. Der har jeg brukt å øke farten, men i dette løpet forklares avviket med at jeg da visste min plassering i løpet og dermed kunne "kose meg" - uten andre krav enn å være så noenlunde i framdrift.


Tre lykkelige pokalvinnere: Erik nr 3 klasse 50-59, Per Audun nr. 1 samme klasse og 3 totalt og Geoffrey Oliver nr. 1 klasse 70-79.